Han kan ha vært elleve år, kanskje tolv. Han løper rundt i skolegården på Kjelsås nord i Oslo, antakelig etter en fotball. Så er de plutselig der, de store gutta, de som kaller ham jævla pakkis, som dytter og stenger veien inn til klasserommet. De som får ham til å føle seg liten og alene.

Selv i dag, så mange år seinere, kan det knyte seg i magen når han tenker på friminuttene på barneskolen, eller på gymlæreren som kalte ham «sjokoladegutten». Men nå får han vondt i magen av latterkramper.

- Jeg har alltid håndtert vanskelige følelser med humor. Og i retrospekt er det jo latterlig å tenke på alt det dumme som ble sagt og gjort. Det var en klassisk «de eldre tar de yngre»-greie.