Johan Harstad

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Boka: «Ambulanse» Forfatter: Johan Harstad Begynnelsen: Neglene bitt helt ned til roten. Det svir i fingrene, jeg har begynt å bite dem ned fra siden, for å unngå å treffe nervene, unngå de små lynene av smerte hver gang jeg kommer borti nervetrådene med tennene, de små rykkene som gjør fingrene, leddene og hendene stive. Når jeg er ute, må jeg bruke votter for å begrense den isende følelsen av ubeskyttet vev som treffer luften. Forsøker å krølle fingrene sammen i håndflatene. Knyttede never. Begrunnelsen: Den første setningen er på en måte et utsagn som sier tydelig at noe har skjedd, at man er nervøs og har et problem. Videre er det som om jeg-personen analyserer egen person og smerte fram mot en analysering av mulighetene for å begrense smerten ved å knytte hendene. Her forsøker jeg å si noe om bokas innhold. Den handler om det å være en skadet person som forsøker å redde seg selv. Jeg ville også gjerne si noe om den selvpåførte smerten, som her er representert ved neglebitingen. Og i tillegg at man faktisk har muligheter for å fjerne smerte. Ved å la være å bite negler, selvfølgelig. Men enda mer viktig: At man rett og slett gjør noe aktivt. Glad i litteratur? Besøk Dagbladet.nos litteratursider! bente.bakken@dagbladet.no