Jon Øystein Flink

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Forfatter: Jon Øystein Flink Boka: «Ole-Kristian Oksrød», roman, Cappelen Begynnelsen: I den hensikt å lokalisere Ole-Kristian Oksrød introduseres Bjørn Pedersen direktør Bjørn Pedersen, en grimaseskjærende og urolig femtiåring, jevngammel med Ole-Kristian Oksrøds tante, tante Lælle Bædda, som kunne sittet sammen med Ole-Kristian Oksrød og betraktet et fotografi av direktøren, og tante Lælle Bædda ville skreket av latter ved synet av Bjørn Pedersen, for han er utstyrt med en overdådig fedme, ja med foldehud i valker nedover kroppen, og dette ville tante Lælle Bædda ledd seg skakk av, æsj, en glissen mann, kunne hun sagt om direktør Bjørn Pedersen, avbildet sittende bak rattet i sin Mercedes, «æsj æsj æsj,» ville hun hikstet. Begrunnelsen: Ettersom jeg har et tvangsopphengspsykotisk forhold til tallet tre, og ettersom romanen er delt opp i tre deler, består første avsnitt i romanen av tre setninger: den første veldig lang, gjengitt her, den neste av normal lengde, mens den siste er relativt kort, uten en eneste leddsetning. I løpet av den første setningen treffer man naturligvis også tre personer. Ole-Kristian Oksrøds navn er dessuten, i likhet med tante Lælle Bæddas navn, nevnt tre ganger, mens direktør Bjørn Pedersens navn er skrevet hele fire ganger, noe som fører til at balansen forrykkes og setningen liksom blir overskridende. Rent innholdsmessig er åpningen ganske irriterende, digresjonsrik ja, men, ja, nei, noe er gærent.

    hallgeir.opedal@dagbladet.no
Glad i litteratur? Besøk Dagbladet.nos litteratursider!

Foto: Scanpix