Jordas endestasjon

Les den utrolige historien om den kunstige byen uten naboer.

BAIKONUR/KASAKHSTAN (Dagbladet.no): - Har du ikke vært i Baikonur før, spør en franskmann oss. Vi er i Moskva på vei inn i en liten Tupolev, den gamle sovjetiske flytypen.

Vi skal til Baikonur i Kasakhstan, byen som ble anlagt ved siden av den kasakhstanske landsbyen Tyuratam for å huse alle som jobbet med det svært ambisiøse sovjetiske romprogrammet. Vi skal kikke på Europas nyeste værsatellitt i regi av Starsem.

- Ikke det? Hold øynene åpne!

Noen timer og 3000 kilometer øst, har vi gjennomgått den røffeste landingen vi kan huske. Lufta slår mot oss idet vi nærmer oss utgangsdøra på flyet. Det er ikke som den klamme veggen av varme vi har møtt på diverse sommerhete flyplasser rundt Middelhavet - det er mye mer intenst.

Kraini internasjonale lufthavn, midt på den kasakhstanske steppen, har førti grader i skyggen og luftfuktighet lik null. Det er ikke er en eneste skygge å se. Vi ser ikke byen heller. Baikonur har i overkant av 40 000 innbyggere, og består stort sett av blokkbebyggelse i god, gammel sovjetisk stil. Den ligger «in the middle of nowhere» som det heter på engelsk.

- Du kan godt si det er en kunstig by, sier verten vår, Andrei Egochkin, fra det franske romfartsselskapet

FOR Å FORVIRRE AMERIKANERNE ble byen oppkalt etter en liten gruveby som ligger 320 kilometer nordøst for Baikonur. Sovjeterne visste at amerikansk overvåking ville finne ut at de anla et gigantisk anlegg, men ved å lekke ut et eksakt sted håpet de å forvirre amerikanerne nok til at kosmodromen var ferdig før USA skjønte hva som faktisk foregikk.

Så satte de i gang en gigantisk utvikling. Fabrikker, gasskraftverk, utskytningsramper, og all annen industri Sovjet trengte for å sende raketter ut i rommet, ble bygget på få år. Allerede 4. oktober 1957 sendte sovjeterne opp sin aller første satellitt fra Baikonur. Sputnik var et sjokk for amerikanerne, og romkappløpet var i gang, med Baikonur som østblokkens definitive sentrum. Og da hemmeligheten ikke lenger trengte dekknavnet Baikonur, ble byen døpt om til Leninsk.

Samtidig vokste befolkningen. Da romfartsprogrammet hadde sin definitive storhetstid huset byen 100 000 mennesker, var selvforsynt med strøm, hadde sin egen tv-stasjon og egne aviser.

SLIK ER DET IKKE LENGER. I den brennende heten på nedslitte Kraini er det lite som minner om storhetstida. Enda mindre minner det om en internasjonal lufthavn, men så er ikke Baikonur et yndet turistmål heller.

For å slippe inn i byen må man være invitert. Mellom Kraini og byen er det to kontrollposter som sjekker hvem som kommer og hvor de skal. Selve byen er inngjerdet og bevoktet, men takket være invitasjonen sklir vi greit gjennom begge to.

Noen hundre meter utenfor gjerdet ligger landsbyen Tyuratam i all sin enkelthet. Leirhytter med bølgeblikktak dominerer landsbybildet, det er tradisjonell kasakhstansk stil, som Andrei Egochkin påpeker. I horisonten stiger tradisjonell sovjetisk stil opp. Boligblokkene fra 50- og 60-tallet ser absolutt ut som om de ikke skulle vært akkurat her.

DA SOVJETUNIONEN skulle bygge den gigantiske kosmodromen i 1955 holdt det ikke med tradisjonelle kasakhstanske hus, så russerne bygget like gjerne boligblokker til dem alle sammen. Problemet den gangen var at blokkbebyggelse ikke akkurat passet inn i det golde og ugjestmilde steppelandskapet rundt Tyuratam. Det gjør det ikke i dag heller.

«I perioder med mye vind, spesielt i mars og november, var lufta full av sand. Sanda var overalt, på takene, i gangene, i leilighetene, på tennene, i håret, i nesene og i ørene. På balkongene formet det seg store sanddyner, som om noen sto og spadde det opp dit», skrev en av innbyggerne på 60-tallet ifølge Russian Spaceweb. Uten aircondition var blokkene som badstuer fulle av sand.

Levekårene var tøffe i Baikonur, i tillegg var jobbene risikable. Romprogrammet og det frenetiske kappløpet med USA tvang sovjeterne på alle nivåer til å ta snarveier. Enkelte mislyktes.

24. OKTOBER 1960 var rakettforsker Mikhail Yangel nesten helt ferdig med den nye raketten R-16 ICBM. Prototypen av raketten sto allerede klar på oppskytingsrampen, og både Yangel og prosjektleder Mitrofan Nedelin var mer enn klare for å sende raketten ut på sin første tur. Før den tid måtte raketten likevel testes grundig.

Raketten var allerede fylt med høyeksplosivt drivstoff, og da drivstoffmembranene på den øverste rakettdelen brant bort ved en ulykke, hadde Nedelin valget mellom å avbryte testingen og bygge en ny rakett, eller å sende raketten opp neste dag. Nedelin valgte det siste.

Fordi de fleste av testene da måtte utføres samtidig, ble det et salig kaos av arbeidere rundt raketten. Tidspresset var enormt, og etter hvert kom de uunngåelige forsinkelsene. For å få fortgang i testingen tok Nedelin selv plass på en stol ved siden av raketten. Det er uvisst om Nedelins tilstedeværelse gjorde at en av avfyringsknappene ikke ble satt i riktig

posisjon, men kortversjonen er at R-16 ICBM eksploderte og tok med seg mer enn 100 av de mest erfarne rakettforskerne i Sovjetunionen i døden. Offisielt het det derimot at Nedelin døde i en flyulykke, og historien om katastrofen ble ikke offentlig før på 1990-tallet.

I DAGENS BAIKONUR er det fortsatt mye som minner om sovjettida. Reklameskiltene glimrer med sitt fravær, bilene er av gammel årgang og for oss vestlige av ukjente merker. I tillegg har man en følelse av å bli iaktatt hvor man enn er.

Selv om Baikonur ligger midt i hjertet av Kasakhstan er det russernes domene. Da Sovjetunionen brøt sammen i 1991 gjorde Baikonur det samme. Den nye og selvstendige kasakhstanske administrasjonen hadde hverken penger eller interesse av å drive kosmodromen, og dermed brøt infrastrukuren i byen sammen.

Fra begynnelsen av nittitallet ble Baikonur en slags spøkelsesby. Gjenger kontrollerte byen og kriminaliteten var skyhøy. Samtidig forlot mer enn halvparten av innbyggerne stedet. Strømforsyningen brøt sammen, drikkevannsforsyningen ble forurenset, og ifølge veteranene vi snakker med i byen var det et farlig sted å oppholde seg. Inntil russerne inngikk en leieavtale om byen med Kasakhstan i 1995.

Boris Jeltsin døpte om byen fra Leninsk til Baikonur, og satte inn en russisk guvernør. Russerne spyttet inn milliarder av rubler i oppgradering av fasilitetene, og åpnet kosmodromen for utenlandsk aktivitet.

Med hard valuta fra de fleste vestlige land i ryggen, blomstrer nå byen opp igjen. I løpet av de siste åra har innbyggerne i Baikonur sett oppskytninger til både Venus og Mars, og framtida for byen midt i ingensteds ser lysere ut enn på lenge.

Og de trenger det, innbyggerne i Baikonur. For selv om det er mulig å komme seg dit med toget fra Moskva til Tashkent, er ikke byen et vanlig stopp. Det minner om en endestopp på jorda, med neste stopp på månen.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

FISKESKRØNA: Rett utenfor byporten står dette monumentet over romfarere. På folkemunne kalles det bare «Fiskeren», der spøken er at karen skryter av hvor stor fisk han fanget i elva Syr Darya som renner noen kilometer unna.
UTSIKT FRA BAIKONUR: Det er 320 kilometer til nærmeste tettsted.
<B>SISTE STOPP PÅ JORDA: Denne kanalen leder flammene fra rakettmotorne ut på steppen. For mange av dem som har gleden av denne utsikten er neste stopp verdensrommet.
SEIL I SANDEN: De sovjetiske boligblokkene fanger opp det meste av sanden som virvler rundt på den kasakhstanske steppen. Og blir veritable trykk-kokere når varmen når 40 plussgrader.
NYOPPUSSET: Etter at russerne overtok administrasjonen av Baikonur, og vestlig valuta ble investert i rakettoppskytingene, har byen forandret seg fra en dødsdømt spøkelsesby. Reparasjonen av vanntilførselen gjør at parkene i byen er grønne.
LITT IGJEN: Fortsatt er det boligblokker som er preget av vær og vind på den røffe kasakhstanske steppen.
KRAINI INTERNASJONALE FLYPLASS: I bakgrunnen kan du skimte avgangshallen med de eneste trærne i mils omkrets rundt.