Jørgen tabbemaker

Da vi antydet at Jørgen Kosmo (58) var...ehh...litt folkelig, rant det over for den avtroppende stortingspresidenten.

GJENNOM SIKKERHETSKONTROLLEN, forbi glassdørene, gjennom vandrehallen og til venstre. Der er dørene beslått med gull. Jo nærmere du kommer Jørgen Kosmos kontor, desto mer skinner og funkler det. Hans ulastelige sekretær leder oss fram. Kosmo er klar om et øyeblikk, hvisker hun alvorlig. Så går dørene opp. Der står han, den lille mannen. Snekkeren fra Fauske som er rangert som Norges nest viktigste person.

-  Ja, det stemmer. Men det er protokoll. Det er ikke personlig. Jeg er nummer to etter kongen i kraft av Stortingspresidentjobben. Hjemme er jeg nummer to etter kona.

-  Hadde du trodd du skulle nå så langt, Kosmo?

-  Hæ hæ, sier han og slipper hele den svære, nordnorske latteren løs i to korte støt.

-  Nei, det hadde jeg aldri trodd.

DET TRODDE NOK IKKE mora hans heller. At han skulle sitte på hovedstadens staseligste kontor, med utsikt til Slottet og hele Karl Johan. Han har kremtopper i en liten sølvskål, marmorpeis og en original Astrup på veggen. Det minst fasjonable i rommet er kanskje ham selv.

Da Jørgen Hårek Kosmo kom til verden en desemberdag i 1947, var det ikke ei sølvskje i sikte. Fauske i Nordland var bombet sønder og sammen, men mora lot veslegutten spille fiolin sånn at han skulle skikke seg vel her i livet. Han hadde litt å slekte på. Faren var vara på Stortinget helt til han døde da Kosmo var elleve. Selv ble han snekker, og drømte kanskje ikke om mer enn et fint rekkehus til seg og kona. Men så kom fagforeningen og oppdaget hans politiske talent. Så ble han jommen valgt inn på tinget, og før vi visste ordet av det var han, Gud hjelpe meg, forsvarsminister.

Da hevet de kritiske røstene seg. En skarve visekorporal som forsvarsminister! Einar Førde satte ord på det alle tenkte: Vi kan ikke ha en minister som ser ut som en italiensk lommetyv. Men han var dyktig. Det kunne ingen bestride. Omgjengelig. Uhøytidelig. Og i likhetslandet Norge, er det få ting som gjør en forsvarsminister så elsket som å inspisere militærleirer i lusekofte og med rullings på innerlomma.

-  Jeg fikk en lighter av en kollega. Der sto det «Jørgen - sjenerøs og selvsikker». Jeg må innrømme at jeg føler meg trygg på meg selv. Jeg slipper å forestille meg.

-  Hvor har du det fra?

-  Herregud, jeg har jo sittet på tinget en mannsalder!

-  Så det er ikke noe medfødt?

Kosmo ler så han rister, men det pene serviset til Stortinget overlever.

-  Nei, da skulle du ha vært på mine første fagforeningsmøter.

FØRSTE GANG HAN skulle si noe offentlig, trodde Kosmo han skulle svime av. Men han ble stående. Og folkemengden ville ha mer. Fremdeles er han nervøs før han går opp på talerstolen, men det er det ingen som ser. Han smiler, de smiler og så slapper alle litt mer av.

-  Har du overhodet ingen autoritetsangst?

-  Hvorfor skulle jeg det? Ikke ett sekund på dagen er jeg opptatt av at folk skal se opp til meg fordi jeg er president. Jeg vil heller at det skal være omvendt.

Det sies at det første Kosmo gjør når han møter en president, er å slå vedkommende på skuldra og komme med en vits.

-  Det kommer an på presidenten, presiserer Kosmo.

-  Noen kan jeg til og med gi en klem. Den svenske stortingspresidenten får klem. Og den islandske. Men jeg må bli kjent med folk først, og akkurat det ligger lett for meg. Jeg tror nordlendinger er mer åpne, mindre redd for å drite seg ut og mer innstilt på å ta konsekvensen av det.

-  Hva vil du regne som din største tabbe?

-  Tabber gjør meg ikke så mye. Vet du, jeg skal ikke fortelle om de pinlige øyeblikkene. Kanskje var det bare jeg som synes det var pinlig.

-  Jeg har noen forslag til øyeblikk vi i hvert fall ikke glemmer.

-  Du har vel det.

På julebordet til Stortingets presselosje i fjor holdt Kosmo det som seinere ble kjent som tidenes pinligste takk for maten-tale.

-  Du sammenliknet utseende til mulla Krekar med en kvinnes underliv?

-  Det var nok en tabbe.

-  Og hans advokat Brynjar Melling med et barbert kvinneunderliv?

-  Ikke pinlig, men helt klart en tabbe.

På Natomøtet i 1993 stilte alle ministrene i mørk dress. Bortsett fra Kosmo, som valgte en gul en for anledningen.

-  Nei, det var ingen tabbe. Det var varmt i været. Og de som var på møtet husker meg ikke for dressen, men for innleggene jeg holdt. Dessuten var det en lys beige dress. Der ser du hvordan media er. Den var ikke gul. Og hva disse klesekspertene synes, ja det bryr meg midt oppi akkurat der. Jeg synes det er få som ser verre ut enn dem.

BAK DEN SKJEGGETE MANNEN står en kvinne med et stort hjerte. Kosmo traff drømmedama i andre klasse på barneskolen.

-  Traff og traff. Vi har kjent hverandre bestandig.

-  Hvor tidlig visste du at det var henne?

-  Nei, det visste jeg ikke før jeg var nitten år.

-  Da giftet du deg jo?

-  Nja, det var nå litt til og fra opp gjennom åra. Vi giftet oss tidlig. Det var ikke uproblematisk.

Med en nyfødt sønn dro paret til Horten på jakt etter arbeid. En ting var kuldegrader i Fauske. En annen ting var å møte en kaldfront fra østlendinger som ikke lot seg begeistre av innflyttere nordfra. Kosmo og kona ble ikke akkurat mottatt med en rød løper.

-  Folk synes nordlendinger var noe pakk. Vestfold hadde et desperat behov for arbeidskraft, og mange kom nordfra. Vi ble en del av bybildet. Enkelte trengte bare å fly over Oslo før de la om dialekten, slik at de slapp alt maset om at de var nordlending. Men jeg har alltid vært stolt av å komme fra Fauske. Jeg har ingenting å skjule, snarere tvert imot.

KOSMO FANT NYE venner i fagforeningsmiljøet. Østlendingene trykket ham til sitt bryst. Han steg og steg i gradene, helt til han ble ordfører i byen. For Anne-Lise var det ikke like enkelt.

-  Kona har ofret mye. Mens jeg fløy på kurs og konferanser, åpnet det seg ikke akkurat noen karrieremuligheter for henne. Jeg har fått utvikle meg som politiker, mens hun ble fratatt den muligheten. I dag har vi barnehagetilbud og det ene med det andre. Men vi, vi hadde ikke noe valg.

-  Er hun bitter?

-  Hun er bare snill.

-  Har hun aldri stilt ultimatum? Har hun bare stått ved din side?

-  Nei, det vet jeg nå ikke. Jeg kan nevne et eksempel. Vi kjøpte et gammelt hus vi skulle bygge om. Jeg skulle på et møte, men det ble to møter, og jeg var borte en del timer. Da tok hun slegga og hogget ned den ene veggen for egen maskin. For å si det sånn, det var ikke så morsomt å komme hjem den kvelden.

Kosmo blir varm i øynene når han snakker om henne. Han sutter på en kremtopp, mens smilerynkene brer seg utover.

-  Hun er fin, Anne-Lise. Til femtiårsdagen min kjøpte hun motorsykkel til meg, på auksjon hos Forsvaret.

En Tempo 62-modell. Grønn. Militær.

-  Jeg hadde aldri motorsykkel da jeg var ung. Det hadde vi ikke råd til. Men noen kompiser hadde sykkel. Det er ikke til å underslå at jeg var misunnelig. Men hun ga den til meg. Kjørte i helga. Nei, hun er fin.

FREDAG 17.JUNI svingte han stortingsklubba for siste gang. Det er slutt på moroa. 1.oktober må Kosmo ha ryddet ut av det fine kontoret også. Da får han ikke lenger bestemme i Stortingssalen og feste med kongen. Det synes han er helt greit.

-  Har du mange medaljer?

-  Bare fra den tida jeg var med i musikkorps.

-  Er ikke du slått til storridder, eller noe sånt?

-  Vi hadde en diskusjon rundt det, men kom fram til at det ikke var konstitusjonelt riktig. Regjeringen får, siden de er kongens råd. Men vi er valgt av folket, og da blir det feil å få ordener av kongen. Jeg synes det er et greit prinsipp.

-  Så du får ingenting ta med deg når du går?

-  Hva? Etter tjue år på tinget? Hva tror du? Jeg har seks år som minister og fire år som stortingspresident. Jeg har møtt mange fantastiske mennesker og noen idioter. Jeg har fått reise og jeg har lært masse, .

Så har jeg fått noen gaver som jeg kan titte på, sier han og vifter mot peishylla. Han får pakke det ned og kjøre det til Horten. Glassvasene fra Frankrike og pynteting fra Kina.

-  Er det vemodig?

-  Det var trist å lede det siste stortingsmøtet. Resten skal gå greit.

Nå venter jobben som fylkesmann i Telemark. Mindre makt. Mindre oppmerksomhet og fem kvarters pendling hver vei fra Horten til Skien.

-  Det med oppmerksomheten gjør ingenting. Det blir praktfullt! Når folk spør etter mobilnummeret mitt, så kan de bare få det. Jeg kommer ikke til å savne det du kaller oppmerksomhet. Det at jeg alltid må legge litt bånd på meg selv, uansett hvor jeg er. At noen alltid skal fortelle meg sannheten om livet når jeg er på restaurant. Det kommer til å bli så bra, så.

EN TING er sikkert. Det er en ny tid i politikken nå. Regjeringen mister makt. Stortinget styrer. Og enkeltpolitikere scorer på medieflørt og pop-politikk. Kosmo er bekymret.

-  Stortinget er ikke et sted for karrierejegere. Politikere må være innstilt på å være stortingsrepresentant og ferdig med det. De aller færreste blir minister. Har du store personlige ambisjoner, bør du søke deg til organisasjonslivet. Ja, jeg sier det rett ut til folk som spør.

-  Er det ikke naturlig at karrierejegerne søker seg til et av landets mektigste fora?

-  Det kommer folk hit for å dra nytte av sin posisjon. Men det merker du raskt.

-  Hvordan?

-  Jeg ser hvilke debatter de tar ordet i. Hvordan de opptrer i avisene. Hvis man stadig deltar i debatter med medieinteresse for å profilere seg selv, og ikke partiet, da er du på ville veier, sier Kosmo. Han kan kanskje være sleivete, men han forsnakker seg sjelden.

-  Det du ikke får meg til, er å sitte her og nevne navn. Jeg sier ikke hvem jeg liker og ikke liker.

-  Må ambisjoner være en ulempe?

-  Du må huske en ting. Vi er ikke her for vår egen del. Vi skal hele tida representere de som har valgt oss. De som vil fremme seg selv burde aldri vært her.

Kosmo er av den gamle skolen. Han svinger klubben, men på talerstolen står ungdommer, som knapt er tørre bak ørene. De kommer rett fra skolebenken og svisj, inn på tinget.

-  Jeg er imponert over ungdommen. Men det er noe som overrasker meg.

-  Ja?

-  Det forundrer meg at de er så...skråsikre. Det de tror, det tror de. Og de er sikker på at de har rett. Jeg var atskillig mer usikker.

-  Mange av dem har aldri hatt en vanlig jobb?

-  Og det er akkurat det som er ille med utviklingen. Når flertallet ikke har arbeidserfaring, da er det grunn til å rope varsku. La oss si vi diskuterer sykefravær, la oss ta noe så sentralt som det. Hvis du aldri har hatt noen arbeidsplass, hvordan skal de da kunne ha en mening om arbeidsmiljø da? Det må være et sammensurium av folk på Stortinget. Ikke bare de som har studert seg til viten.

MEN NOEN GANGER får verden bare seile sin egen sjø. Da sitter Kosmo i snekkerboden sin, flikker på et skap, lager en liten stol.

-  Når jeg virkelig skal slappe av, da går jeg inn dit. Jeg må være i arbeid, vet du. Har alltid noen prosjekter på gang.

Andre ganger, når tida ikke strekker til, og snekkerboden er for langt borte, gjør sangeren Andrea Bocelli omtrent samme nytten.

-  Jeg liker opera, men det må være melodiøs opera.

-  Opera? Vi trodde du var mer folkelig enn finkulturell?

-  Hvorfor det? Hva i all verdens navn og rike, hvor kommer slike vanvittige forestillinger fra?

Kosmo rykker til. Han tåler mye. Men å bli satt i bås, fordi han er nordlending, storkjeftet, snekker eller stortingspresident. Det tar aldri slutt, og ett sted må grensen gå. Og det viser seg at den grensen går akkurat her.

-  Folk må slutte med sånt! Vi må ta folk som de er. Ikke definere en form for kultur som finere enn en annen. Hva skulle vi ha gjort uten dansemusikken? Da kunne vi jo ikke danse? Håpløst! De som liker dansemusikk er like kulturelle som de som går i operaen, fordi de har en opplevelse knyttet til hendelsen. Det går ikke an, det er så bort i natta å plassere folk i sånne båser.

Man rekker akkurat å angre på at man sa noe om opera i det hele tatt, før han lener seg over bordet. Han peker nå, og fortsetter i samme tonehøyde og volum.

-  Og hvem er det? Hvem er det som gjør det? Det er sånne besserwissere som skriver i avisene.

-  Så du gråter deg ikke i søvn over niendeplassen på harrylisten i 2001?

-  De som synes de har vett på alt her i denne verden, og kan plassere folk, de får holde på med sitt. Så har dere noe å fylle avisene med også.

DET ER STILLE på kontoret. Stemningen er ikke like god som den var. Kosmo ser morsk ut.

-  Du?

-  Ja?

-  Er det riktig at du kan rulle en røyk med bare tre fingrer?

-  Ikke nå lenger. Har mistet teken. Jeg røyker filter nå.

Han sluttet en gang. Da han trodde at hans hardt prøvede lunger hadde fått kreft. Men legene avkreftet det. Bare arrvev, sa legene. Så han begynte igjen.

-  Det var et nederlag. Min største tabbe. Mye større enn den vitsen om mulla Krekar.