Jøss, herr statsråd

Det var finansminister Per-Kristian Foss (54) som sjekket opp ektemannen Jan Erik Knarbakk. Etter sigende var det ikke særlig vanskelig.

HVER HØST HAR Per-Kristian Foss 650 milliarder mellom hendene. I alle fall på papiret. Da han la frem statsbudsjettet denne uka var alles øyne vendt mot en av Norges mektigste menn.På nært hold ser han myk ut. Han er blitt bløtere med åra. Han lesper litt, Foss. Fohss. Bak ordene og leppene befinner hans beryktede skarpe tunge seg. Den har slynget ut edder og galle, karakteristikker og fornærmelser som har fått stortingskolleger til å grue seg syke til å treffe ham. - Hver gang han åpner munnen, forsurer han forhandlingsklimaet. Hans arroganse er en del av et skittent spill. Som uerfaren politiker må møtet med Foss være brutalt, sier en politisk motstander.FOSS SELV ER AV den mening at hvis du ikke tåler litt verbal juling, har du ingenting på Stortinget å gjøre. - Når politiske motstandere skal karakterisere deg, er det ett ord som går igjen mer enn noe annet. Vil du gjette?- Nja. La meg se... At jeg er spiss i formuleringene? Ironisk? På grensa til det... det negative? «Arrogant» blir sikkert brukt. Jeg har hørt at Valgerd Svarstad Haugland i et intervju beskrev meg som en ufyselig, arrogant fyr. Men det var i 1991. Nå synes hun jeg er mye greiere, sier Foss og kaster seg bakover i sofaen mens han ler og ler og ikke gjør et forsøk på å virke lei seg engang.- For å si det sånn, jeg har ikke noe til overs for dill-dall-prat. Folk som kommer til meg og ikke har lest leksa si, har jeg heller ikke sans for. For journalister som ikke vet noe om økonomi, kan jeg nok virke ganske arrogant. Jeg mener ikke å være det, men jeg har veldig liten sans for sånn virksomhet der vi snakker forbi eller bak ryggen på hverandre. Jeg liker å si ting rett ut.- Til venner også?- Nei, det er annerledes, sier Foss.En nær bekjent sier han aldri er arrogant overfor venner. Bare nedlatende.FRYKTET. BERYKTET. Beinhard. Hadde det bare ikke vært for disse svakhetene. Som at han lenge besvimte ved synet av blod. At han på en ferietur til Hellas gikk i bakken da han ble oppmerksom på sin egen blødende stortå. Møtet med det flislagte gulvet gjorde vondt verre, og øyenbrynet sprakk, og Foss ble sydd på den greske tavernaen under stor dramatikk og høylytte fakter.- Jeg har øvd. Nå kan jeg ta blodprøver uten å se bort engang. Det er klart man ikke kan løpe rundt og dåne av blod og slikt.En gang har han løpt foran oksene i Pamplona også. Etter å ha drukket konjakk hele natta og fortsatt i morgentimene, ble han grepet av ungdommelig overmot. Den 30-årige Foss kastet seg ut i gatene foran de rasende oksene. Kameraten torde ikke, men Foss løp og løp mens promillen langsomt begynte å nærme seg akseptable høyder. Selv om han, strengt tatt, ikke akkurat befant seg i kritisk nærhet av dyrene. De måtte ha løpt ned mange spanjoler og ryggsekkturister før de nådde Foss. Og strengt tatt, de oksene han faktisk kunne skimte, var ganske små og hadde gummiknotter på hornene. - Det kan knapt nok kalles heltemodig, innrømmer Foss. Men han var der. Han har gjort det. Han vil aldri i sin villeste fantasi gjøre det igjen.HANS STIL HAR alltid vært mer konservativ. Dempet. Med slips og mørk dress. Det var det han hadde på seg på middagen i Rederiforbundet i 1980. Unge konsulent Foss ble bedt om å holde et øye med den nye redaktøren for Norges Handels og Sjøfartstidende, Jan Erik Knarbakk. Sjøfarten, som nå heter Dagens Næringsliv, var ei avis med sterke tradisjoner. Det var langt fra problemfritt at redaktørstolen skulle inntas av en 28-åring. Så møttes de, da, Knarbakk og Foss. Dresskledde. Konverserende.- Mitt første inntrykk var at han var ganske arrogant. Noen vil si han er det fremdeles. Men ikke mot meg, sier Foss diskré beskjemmet.- Jeg tror det var om høsten, men det er ikke det som sitter sterkest i hukommelsen. Vi møttes igjen seinere samme kveld, sier Foss.Knarbakk husker det godt. Han ble sjekket opp av Foss. Rett og slett. Siden har de vært sammen.Finansministeren ser ned i bordplata. Rødmen er et ubestridelig faktum. Så kommer det.- Han var ikke så vanskelig å overtale, sier Foss.LENGE SÅ DET UT til at han aldri skulle komme seg ut av skyggen til Jan Petersen. «Den evige toer» ble han kalt. Det var Foss som var det åpenbare politiske talentet, den briljante retorikeren. Men da Kaci Kullmann Five forlot partiet etter et knusende valgnederlag i 1993, var det ikke østkantgutten i blazer man henvendte seg til. Jan Petersen tok ledervervet. Elleve år seinere bekreftet Petersen at han langt fra var førstevalget til jobben. Så hvorfor trådte ikke Foss fram? Politiske journalister har mer enn antydet at det verken sto på ambisjon eller evne den gangen. Bare det faktum at når Foss slo av lysene på kontoret og ruslet hjem om kvelden, var det til sin homofile samboer og partner.«Så vil jeg si noe annet,» sa en følelsesladd Per-Kristian Foss i mai 2000. Foran en fullsatt sal på Oslo Høyres årsmøte kom Foss ut av skapet, og fortalte hemmeligheten. At han siden 1980 har vært sammen med Knarbakk, direktør i Schibsted. Skjønt, hemmelig og hemmelig. Samboerskapet og homofilien hadde vært en offentlig hemmelighet i mange år. Politikerkollegene visste det, Akersgata visste, næringslivsledere visste, men ingen sa det høyt. Selv om rebellavisa Søndag Søndag slo det opp på førstesida allerede i 1992, ble temaet liggende.- Noe av det sterkeste jeg har opplevd i mitt liv, sa Oslo-ordfører Per Ditlev-Simonsen etter bekjennelsen. Da trampeklappen la seg, ble Foss leder for Oslo Høyre, og hans politiske karriere skjøt fart for alvor. - MIN SAMLEDE VILJE var ikke sterk nok til å stille som leder den gangen i 1993, sier Foss ettertenksomt. - Min legning var nok en årsak, men det var mer enn bare det. Skal du være partileder, må du være sikker på at dette våger du, og at du vil gjøre det helt alene. Jeg tror jobben som partileder er den mest ensomme jobben et menneske kan ha. Ingen andre støtter deg, og du er helt alene, særlig om tilbakegangen og de dårlige meningsmålingene. - Var ikke partiet klar for en homofil lederkandidat?- I den grad min legning har vært en hindring, har det ligget mest i meg selv. Men man vet jo aldri hva som er folks begrunnelse for å ikke stemme på en. Det å være homofil gir deg ingen rettigheter i karrieren. Men det skal ikke hindre deg heller.DET HAR VÆRT FLERE triste valgnetter. Nederlag og kriser. På 90-tallet valgte mange Høyre-politikere å hoppe av. Men Foss ble.- Var du aldri fristet til å ta en godt betalt jobb i næringslivet?- Jo, jeg var fristet. Men det var så fortærende ergerlig å forlate skuta uten å bidra til å rette den opp igjen.- Hva synes du om dem som gjorde det?- Jeg bare registrerte det. Mange sa de gikk på grunn av sine barn. Den unnskyldningen hadde ikke jeg. Men jeg er ikke så sikker på at det var en god unnskyldning. For ham har det aldri vært noen andre enn Høyre. Allerede som tiåring var han mer opptatt av politisk agitasjon enn den varme middagen i barndomshjemmet. Moren fungerte som buffer og fredsmekler, mens debatten mellom far og sønn raste fram og tilbake i stua i Gamlebyen. Skjønt, forskjellene var ikke så store.- Min far var Høyre-mann. Aldri politisk aktiv, men engasjert. Jeg er veldig stolt av ham, sier Foss.Som tenåring flyttet han mer eller mindre inn i Unge Høyres lokaler. Enda flere kalde middager lagt på politikkens alter. - Jeg føler ikke jeg har ofret så mye, sier Foss. Men det er klart, barn var aldri aktuelt. Familiemiddager har noen ganger måttet vente. Hovedfaget er regnet som et tapt prosjekt, og blir nok aldri fullført. - Han er et politisk dyr, sier noen. Et politisk dyr med nyklippede negler.IKKE JÅLETE. Bare forfengelig. Pertentlig. Foss smatter ikke. Han slafser ikke. Han legger aldri albuene på bordet. Kritthvite skjorter. Fyldige slipsknuter. Kvalitetssko som halvsåles eller helsåles etter behov, tweed og mørke dresser. Foss damper skjorter og bruker tidsskrift når han bretter dem for å unngå krøller på skjortebrystet. Og når han virkelig skal slappe av: Sergej Rakhmaninov. Den store komponisten som fascinerer stadig nye generasjoner. For noen har fascinasjonen ført til opphold på lukket psykiatrisk avdeling. Fritidsmusikk kaller Foss det.- Tsjajkovskij. Sjostakovitsj. Det er de russiske komponistene som er min store lyst, sier Foss. Man kan si finansministeren skummer den kulturelle fløten. Når han og partner Knarbakk skal svinge sine helsålede sko, velger de aktiviteter av den høykulturelle sorten. Kunstutstillinger og klassiske konserter. De deler interesse for samtidskunst, vin og mat. Gourmetmat. Foss er en eminent kokk. Etter år med utestenging fra kjøkkenet når Foss kokkelerer, har Knarbakk utviklet seg til å bli en eminent oppvasker.- Jeg elsker å lage mat. Da slapper jeg virkelig av. Men dørene skal låses, og musikken må stå på full guffe. Det tok noen år før jeg fikk stereoanlegg på kjøkkenet, men nå er det på plass. Etter noen timer kommer jeg ut, og da er det klart. - Men oppvasken tar du ikke?- Jeg prøver å ikke la det se ut som et bombet horehus. Kanskje tar jeg en kasserolle eller to underveis, men det er Jan Erik som står i skrubben.PÅ FREDAGER, for eksempel, liker Foss å kaste sammen noe enkelt. Krabbeklør med en avkjølt riesling av et eller annet slag. Ei fiskesuppe, muligens. Vispet sammen fra grunnen. Foss liker ertesuppa best med en dæsj champagne.- Ja, jeg tar noe helt enkelt, altså. Kanskje en fårikål, men den er jo best dagen etter. Norsk lam er virkelig i verdensklasse. Når Foss endelig kommer hjem etter ei lang uke i nasjonaløkonomiens tjeneste, entrer han hjemmet i Bygdøy allé, hopper ut av arbeidstøyet og smyger inn i noe mer komfortabelt. Rakhmaninov er med, ei flaske eksklusiv vin sprettes. - Rødvin. Gjerne et glass rødvin da. Fredagen er en fin dag. Jeg må innrømme at NRKs fredagsmeny, den har jeg sansen for. Jeg prøver å følge med på «Beat for beat», sier Foss.Han hevder hardnakket at innimellom blant de store klassikerne står ei Bruce Springsteen-plate. Foss var på konsert da sjefen sjøl gjestet Valle Hovin.- Ikke helt der framme med de jublende menneskene, men i folkemassen bak. Ryktene sier han lenge fulgte med på «Idol» også.- Jeg hadde en sms-utveksling med en av mine yngre venninner, på seks år, om hvem vi hadde som favoritter. Jeg holdt diplomatisk sett muligheten åpen både for en av jentene og Kjartan fra første stund, sier Foss, som innerst inne heiet på Kjartan hele tida.- Det er en stor underholdningsverdi i dette dommerpanelet, jeg må innrømme det.- Det er jo en sjanger du behersker. Plukket du opp noen triks?- Kanskje det, kanskje det. Jeg har kanskje en litt annen form, men jeg kan være like ondsinnet som dem, sier Foss som selv aldri nådde særlig langt innen musikken.- Jeg er ikke blant dem som synger høyest i kirken. Jeg finner tonen etter hvert. Er det dårlig, tenker jeg bare på Valgerd Svarstad Haugland. Da hun sang på tv, var det en trøst for oss alle, sier Foss og setter opp et slags gutteaktig glis. Det er det gliset de snakker om. Det selvgode gliset som sier at du har tapt og Foss har vunnet. Igjen. NOEN VOKSNE SYNES Foss er skummel. Barn synes han er herlig. De vil aller helst opp på fanget. - Nei, det har jeg ingen forklaring på, sier Foss.Nå er ikke Foss en sånn mann som blir rar i ansiktet og dulle-tulle-snakker med barn. Han tryller ikke fram ballonger fra skrivebordsskuffen eller leker karusell på måfå. Partneren tror det kanskje er derfor de forguder ham.- Per-Kristian stopper opp når det er barn til stede. Han ser dem. Ja, det er helt sant. Han har virkelig et usedvanlig godt lag med barn, sier Knarbakk på telefonen.Derfor er han filleonkel til et utall av dem, og fadder til enda noen til. Foss\' yngste venninne er seks år. Eldste fadderbarnet er snart ferdigutdannet. Finansministeren er visstnok usedvanlig hyggelig å diskutere både tannfelling og iskrem med. Barnetekke til tross: Blant hans nærmeste medarbeidere i regjeringen finnes de som håper Foss og andre av hans legning aldri får adoptere barn.- Er det problematisk for deg å sitte i regjeringssamarbeid med Kristelig Folkeparti, som ikke akkurat er kjent for homoliberalisme?- Overhodet ikke. Egentlig tror jeg de er mer liberale enn de tør å gi uttrykk for.- Hvordan da?- Det finnes homofile i alle partier, organisasjoner og ledd i samfunnet. Det må man etter hvert bare ta til etterretning, så får den enkelte velge hvor åpen han eller hun vil være om det, sier Foss.DET ER BLITT HEVDET at han har bidratt til å gjøre det enklere å stå fram som homofil. Men du vil aldri se Foss i homseparadene. Når saken om homofil adopsjon kommer opp, vil han følge partiet framfor personlig engasjement. Men han skal si hva han mener.- Jeg forstår at for mange homofile er adopsjonssaken et rettighetsspørsmål om likeverd. - Men du vil ikke stå på barrikadene?- Jeg er ikke en fanebærer i så måte. Det er ikke min stil. Nå har vi fått aksept for stebarnsadopsjon. Så kommer vi til det andre etter hvert. Tida får vise hvor langt samfunnsutviklingen er kommet. Det skjer en utvikling i hele kristenhetens Norge, men det skjer i litt ulikt tempo, sier Foss, selv oppvokst med forbindelse til et statskirkemiljø han beskriver som åpent og inkluderende.- Barnetroen har jeg beholdt, selv om jeg ikke vil kalle meg personlig kristen. Jeg gikk på søndagsskole i Gamlebyen kirke. Det er ikke sikkert jeg ville likt meg like godt i alle kirkeregioner i dag.- Sunnmørs-regionen, for eksempel?- De holdningene som Rosemarie Köhn møtte i Hareid, trodde nok mange var forlatt i Norge. Jeg synes det er trist. Men samtidig er det verdt å understreke at toleranse også betyr å akseptere meninger du misliker. Jeg vil ikke forby noen meninger, men jeg har hjertens lyst til å gå i debatt med dem, sier Foss og gliser igjen. Vinnergliset. Det lærte han ikke på søndagsskolen. ingvild.wedaa.tennfjord@dagbladet.no