Jul helt på høyden

Det er tradisjon og høytid over dragehuset i åsen. Dyrt, flott og godt.

-  GOD, KONGELIG JUL, smilte Robinson høytidsstemt og løftet champagneglasset som inneholdt en sprudlende Bollinger Grande Année 1997.

Omgivelsene - med høye tømmervegger, vakker belysning, nasjonalromantikk og nypusset messing og sølv - var perfekte. Julestemningen glitret inderlig, både ute og inne, og Robinson lurte på om utsikten var like fin fra Kongssetra like ved.

-  Stoppede stoler med armlener og høy rygg får meg til å undres hvor jeg gjorde av kronen min!

-  Jeg håper du husket på å ta med deg noen hit, repliserte Fredag tørt. -  De Fem Stuer er ikke stedet man besøker uten å ha klarert tilgang til representasjon. Som tåler gjennomsyn.

DENNE KVELDEN, noen dager før julaften, var stuene i Holmenkollen Park Hotel fylt av mange representative menn og noen få, pyntede damer.

-  Ikke overraskende. Fremdeles gjelder «pappa styrer penga og mamma styrer maten». Ja, den der hjemme altså, slo Fredag bakstreversk fast.

Den smilende hovmesteren hadde åpenbart lagt julebaksten bak seg, der hun galant ekspederte gjestenes yttertøy inn i skap og geleidet dem til et bord i Munthe-stuen. Bollinger-champagne ble anbefalt, som stedets standardaperitiff.

-  155 kroner for et glass er mye! hvisket Fredag.

-  Det er faktisk ikke galt, svarte Robinson. -  Når ei flaske som koster 600 kroner på polet tilbys til 1090, tyder det på at restauranten ønsker det beste for sine gjester.

-  Likevel, 500 kroner for å åpne korken, sa Fredag. -  Tregangeren gjelder ikke i den prisklassen.

DE FEM RETTER - også kalt «en reise i mat og vin», der kjøkkensjefen komponerer menyen ut fra dagens beste varer - ga en klar bekreftelse på stedets ambisjon. For 625 kroner gikk ferden gjennom hav, kyst og skog, der tallerkener med vakre, små smaksbomber etterfulgte hverandre i passe skift. Rutinerte kelnere avløste hverandre med å bære ut og inn, og skjenket med rundhåndet mål fra vinmenyen, først en sancerre, dernest hvit burgunder (Les Sétilles) og så Valpolicella Classico. Vinmenyen kostet 550 kroner.

-  Fem retter kan høres mye ut, men i mengde blir det ikke mer enn en treretter, hadde hovmesteren sagt beroligende.

-  Jeg er mer urolig for om jeg blir mett, sa Fredag etter den første forretten, et vaktelegg med kamchatkakrem og løyromsaus. -  Jeg må dele opp retten i enda mindre biter for å smake hva som er hva.

-  Jeg vil heller putte alle smakene i munnen og nyte slutten av munnfullen sammen med vinen. Det er da du kjenner hvordan mat og vin gjør hverandre bedre, sa Robinson.

Andre rett var sesamstekt kamskjell med babyasparges, feverisotto og skalldyrkrem, som straks rykket opp som Fredags favoritt.

-  Dampet kveite med spinat og basilikum var overraskende streit. Cluet er den nærmest karamelliserte chorizosausen. Sterkt og søtt på samme tid, sa Robinson.

Så kom hovedretten, hjort indrefilet.

-  Dette kunne vel ingen gjort bedre, sa Fredag. -  To gode stykker, perfekt tilberedt og med en mild viltsmak, med godt følge av en luftig selleripuré, sjysaus og skogsopp. Skål!

-  SÅ DU DET? spurte Robinson da en kelner helte et glass hvitvin tilbake på flaska. -  Glasset var vel urørt? Likevel burde han ikke gjort det her i stua, men tatt det med på kjøkkenet.

-  Hvis det er det eneste du har å innvende på en helaften på toppen av Oslo, får vi gi full score, sa Fredag, etter at de hadde mesket seg med konfekt og is, et friskt bringebær og et slapt blåbær til dessert.

Igjen kom kelneren med en vin, Mas Amiel, som ble presentert som portvinens franske fetter, på langt nær så søt.

-  Du burde nok tatt en tre retters meny, du som ikke mettes av flere små, sa Robinson.

-  Fordelen med femretter er åpenbar. Mye mer vin! svarte Fredag lykkelig - og mett til slutt.

På toppen av Oslo: Holmenkollen Park Hotel er om vinteren det Ekebergrestauranten er om sommeren: Det beste stedet å ta med besøkende for å nyte utsikt og god mat.