Julehøvdingen

Når jula ringes inn, samler Aslam Ahsan (64) enslige og ensomme til fest.

-  DET BLIR 17. gang nå, sier Aslam Ahsan (64).

-  Skal jeg forresten kikke rett på deg, og ikke inn i kamera? Det er vel mer profesjonelt?

Lokal-tv har kommet til Rådhuset i Lørenskog for å lage sak om Aslams julefeiring for enslige og ensomme. Hvem kan komme? Trenger han flere frivillige? Blir det gaver?

Aslam smiler bredt og svarer i vante former.

-  Spørsmålene kommer i reprise hvert år.

EN JANUARDAG I 1989. Aslam sitter i bilen og skrur på NRKs «Sånn er livet». På eteren forteller ei eldre dame hvor trist og lei jula har vært. Hun har ingen familie, og var så deprimert at hun ikke hadde orket å pynte eller lage mat. Hennes eneste trøst var flaska.

Intervjuet gjorde sterkt inntrykk på Aslam. Kan man virkelige ha det slik i verdens rikeste land? Gjennom NRK inviterte han dama hjem til seg til neste års julefeiring. Han hørte aldri noe fra henne, men ideen om å arrangere jul for ensomme slapp ikke taket. 17 år seinere er det populære selskapet på julaften blitt en tradisjon. Den samme presten, de samme musikantene og mange av de samme gjestene dukker opp år etter år.

Feiringen er av det gode, gamle slaget, med høytlesing av juleevangeliet, gang rundt juletreet og besøk av en gavmild nisse.

-  Jeg ville ikke lage noe hip hop, og gjorde grundig research på hva norsk julefeiring var for noe.

Alle er velkomne. Nesten. Par, rusmisbrukere og muslimer får ikke være med.

-  Jula er en kristen høytid. Muslimer har ikke noe der å gjøre hvis de ikke vil være med og hjelpe til. Og det vil de ikke, sier Aslam, som selv er en troende muslim. Som ikke-kristen ble han møtt med hard motstand første gang han arrangerte sin alternative julekveld. Telefonen glødet av taletrengte og sinte nordmenn. En prest fra Sørlandet ringte og erklærte at han ikke hadde noe imot innvandrere og muslimer: «Men først tok dere jobbene og boligene våre, så tok dere kvinnene våre. Det eneste vi har igjen, er Jesus Kristus - og nå tar du ham også.» Mer alvorlig var det da Aslams kontor ble rasert dagen etter han mottok anonyme drapstrusler. Da holdt han seg i skjul i flere dager.

-  Det var tøft, men jeg ga tydelig beskjed om at jeg ikke lar meg skremme.

RIKSMUSLIM. LOKALPOLITIKER. BRUBYGGER. Trebarnsfaren Aslam Ahsan er kjent for de fleste. Trengs det noen til å kommentere integreringspolitikk, tvangsekteskap eller æresdrap, er den veltalende norsk-pakistaneren på pletten. Det er lenge siden alt han kunne si på norsk var «gi meg vannslange». 35 og 1/2 år for å være nøyaktig. Etter en stopp i Danmark, kom Aslam til Norge og Oslo en varm augustdag i 1971. Siden han var vant til å bo i en liten landsby, tenkte han det var best å komme seg ut av byen. Helt tilfeldig satte han seg på toget til Strømmen. To- tre tilfeldigheter seinere fikk han jobb på en lokal sementfabrikk. Siden har han jobbet både i norsk industri, i reklamebransjen og nå som leder av Ressurssenter for pakistanske barn i Oslo. I tillegg har han sittet i kommunestyret i Lørenskog siden 1983. Stortingspolitikken har han imidlertid holdt seg unna.

-  For mange år siden spurte Reiulf Steen om jeg ville stå på Arbeiderpartiets stortingsliste. Jeg takket nei fordi jeg ville beholde mitt pakistanske pass. Dessuten trives jeg der jeg er. Det er spennende å få sette sitt preg på lokalsamfunnet.

Likevel skulle han gjerne hatt makt til å endre litt på regjeringen.

-  Jeg er veldig skuffet over at Stoltenberg satte sammen en blendahvit regjering. Og den eneste statssekretæren med innvandrerbakgrunn, ble ansatt etter påtrykk. Det kom ikke på eget initiativ.

TIL TROSS FOR at faren var landsbyhøvding, kommer Aslam fra en fattig familie. Barndomshjemmet var et leirhus uten vinduer, senga delte han med sin far, og de hadde sjelden nok mat. Da faren ble arrestert i forbindelse med en drapssak, ble det verre enn noen gang. Familien mistet sin eneste sikre inntektskilde.

Elleve år gamle Aslam tok ansvar. «Gud ga meg to hender og to bein. Hvorfor skulle jeg ikke arbeide?» tenkte han. Den spinkle guttungen kastet fra seg skolesekken i kornåkeren, og syklet to og en halv mil til en byggeplass hvor han fikk jobb som sjauer. Etter sin første arbeidsdag hadde han råd til å ta med seg både et laken og en pose hvetemel hjem til søsteren og moren.

-  Fortsatt langer jeg i meg enorme middager. Den gamle usikkerheten om det vil være nok mat til i morgen, sitter i meg ennå. Jeg klarer ikke få den bort, forteller Aslam, som har overtatt høvdingtittelen etter faren. En fetter har imidlertid vikariert i stillingen siden Aslam forlot hjemlandet.

-  Selv om jeg ikke kommer til å flytte tilbake til Pakistan for godt, kunne jeg godt tenke meg å bo der om vinteren. Men jeg har planlagt så mye som det aldri har blitt noe av, så hvem vet? Mitt liv har bestått av tilfeldigheter.

FOR TO ÅR siden endret Aslam beslutningen om å beholde sitt pakistanske pass. Etter terrorangrepet i New York 11. september 2001 fikk han stadig problemer i passkontrollen på internasjonale flyplasser. Mens andre passasjerer raskt slapp gjennom, måtte Aslam gjerne vente i flere timer og gjennomgå lange intervjurunder. Til slutt orket han ikke mer, og skaffet seg norsk statsborgerskap. Men han føler seg ikke som noen nordmann. Ikke helt som en pakistaner, heller. Aslam klarer rett og slett ikke å sette noen merkelapp på seg selv. Det har også andre hatt problemer med. Under en konferanse i Sør-Korea tok Aslam en dag en drosje i hovedstaden Seoul. På sitt svært mangelfulle engelsk prøvde sjåføren å spørre hvor den eksotiske passasjeren kom fra. Aslam skjønte til slutt hva han sa, og svarte «Norway». Sjåføren ble stille en god stund. Så begynte han å bable igjen:

-  Where you made? Where you made?

-  I\'m made in Pakistan, svarte Aslam.