Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Justismor Janne

I ett år har advokat Janne Kristiansen (52), luksusdyret fra Moss, gransket mulige justismord for staten. Janne Kristiansen? Staten?

-  LUKSUSDYR, JEG? Jo jo. Jeg er nok det.

Janne Kristiansen sitter på sitt hjørnekontor med nesa til værs. Hun påstår at det er en genetisk feil. At det langt ute i hennes bestefars slekt, i familien Nygård på Kongsberg, fantes en såkalt Nygårdholdning . At alle i familien gikk med nesa i sky, noe Janne Kristiansen skal ha arvet. Derfor kan hun av og til, ifølge seg selv, oppfattes som arrogant. Men nå har hun satt fram en boks med pepperkaker, det dufter deilig av kardemomme, kakene er fra Rema 1000, og det er andre tider for Janne Kristiansen. Hun som elsket komforten da hun fløy business . Som foretrakk franske hoteller, på grunn av de ekstravagant store badehåndklærne. Som gikk med de høyeste stiletthælene på juridisk fakultet. Det er andre tider for Janne Kristiansen nå. Hælene er kortere.

-  Jeg jobber i staten, vet du.

-  Hvordan var det for deg å begynne i staten?

-  Nei, det ...

Hun ler litt, retter ryggen.

-  Det ... var en opplevelse.

ETT ÅR ER GÅTT siden Moss\' eneste stjerneadvokat solgte sin praksis. Janne Kristiansen var blitt spurt av justisministeren om å lede Kommisjonen for gjenopptagelse av straffesaker. Det var selvsagt smigrende. Dermed satte Janne Kristiansen seg ned bak sitt skrivebord i mahogni. Så skrev hun over to hundre brev, til klientene hun hadde hatt de siste åra. Hun gjorde det med et visst vemod. For Janne Kristiansen har hatt en tendens til å bli glad i sine forbrytere.

-  Flere av gutta så på meg som «mora» si. De hadde ikke hatt noen omsorgspersoner før, endelig var det noen som brydde seg om dem. Da jeg slutta, sa de at de hadde mistet en mor.

I over 20 år var Janne Kristiansen mossekjeltringenes beste venn. Med en voldsom arbeidskapasitet drev hun sitt lille, overarbeidede kontor i Kongens gate. Der tok Kristiansen og hennes sekretær imot det som kunne krype og gå, eller rulle, av byens løse fugler. Hun forsvarte en rullestolskjører, mistenkt for promillekjøring. Hun forsvarte en familie som, i strid med norsk lov, ville kalle barnet sitt Gamsegul . Og hun var forsvarer i den såkalte «kattedrapssaken», der katter ble slått med hammer og sprengt i lufta.

-  Også du, som er så glad i dyr?

-  Jeg liker ikke katter.

Hun smiler.

-  Det hadde ikke gått hvis det gjaldt hunder. Men katter har i grunn aldri fascinert meg.

FØRSTESTATSADVOKAT LASSE QVIGSTAD, en av jussens virkelige tungvektere, ble en gang spurt hvem han ønsket som forsvarer, hvis han skulle trenge en. «Janne Kristiansen,» svarte Qvigstad uten å blunke. Så er da også Kristiansens cv imponerende. Hun forsvarte de tiltalte i «Ramnes-drapene» og «Tistedalsdrapene». Gransket Liland-saken og Lillehammer-drapet. Hun har hatt en rekke tillitsverv innenfor jussen, også internasjonalt. Og da ansvaret for å vurdere mulige justismord ble tildelt henne, var det ingen som protesterte.

-  Jeg har vel en viss erfaring, sier Kristiansen selv.

Mange av sakene som kommer inn til kommisjonen hennes, er incestsaker. Også her har Kristiansen «en viss erfaring», fra sin tid som forsvarer.

-  På 80-tallet tok det helt av, dette med overgrep. Jeg husker saker i Østfold, der jeg var bistandsadvokat. Vi laget ei «ekspertgruppe», men visste faen ikke hva vi drev med. Nei, det må jeg si. Grunnlagsmaterialet var syltynt.

Kristiansen rister på hodet.

-  Det var mange rare avhør på den tida.

-  Hvordan rare?

-  Jeg husker overgrepssaker der små jenter kom med foreldrene inn til sorenskriverens kontor. Sorenskriveren, ofte en eldre mann, tok avhøret selv. Det må ha vært en skremmende opplevelse for disse barna. Jeg husker en gang, da jeg og en dommer dro på kafé og døtta is og kaker i ungen. Vi syntes det var en strålende idé for å få kontakt med barnet. Så fortsatte vi avhøret etterpå. Seinere kom disse avhørene på psykiatriske klinikker, der psykologer stilte ganske ledende spørsmål. Først seinere skjønte man at dette var gærent.

EN TRIST SAK på slutten av 80-tallet gjorde at Janne Kristiansen sluttet som bistandsadvokat i incestsaker. En kaptein i SAS var anklaget for voldtekt av sin datter, og Kristiansen bisto datteren. Saken gikk for åpne dører, og snart visste alle hvem kapteinen var. I retten satt en psykolog som var ekspert på å tolke tegninger. Den påstått voldtatte jenta var flink til å tegne.

-  Så hadde hun tegnet noen kirkespir og sånn. Der satt vi i retten, og psykologen dro ut i det vide og brede om hva disse spissene fortalte. Da ba lagmannen om en pause. Så tok han advokatene inn på bakrommet, og sa: «Ja, nå har vi hørt dette om gjerdestolper og kirketårn, som tegn på overgrep. Se her, se på mine kludringer og skriblerier.»

Dommeren viste fram noe han hadde klusset ned. En lang rekke med spisser.

-  Kapteinen ble frifunnet. Det viste seg at jenta hadde funnet på alt sammen. Etter det tok jeg ingen slike saker på mange år, det var virkelig skremmende.

-  Hva var det som var skremmende?

-  At så mye sakkyndighet lot seg forlede. Kapteinen og kona hans er faktisk gode venner av meg i dag. Så dette har vi snakket om mange ganger. Hvor nære på det var.

FABRIKKEIER-DATTER KRISTIANSEN vokste opp i den mer fornemme delen av Moss, hvis man kan snakke om slikt. Hennes far, ingeniør Thorleif Kristiansen, startet i 1944 Th Kristiansen, bedriften som i dag er «landets mest moderne innen bearbeiding av tynnplater». Men Janne Kristiansen ønsket ikke å vie livet sitt til tynnplater. Hun ville reise. Hun drømte om Utenriksdepartementet, om representasjon og cocktail parties.

-  Det virket jo besnærende, den gangen. Vi snakker om 70-tallet, og da reiste man ikke hit og dit, slik som i dag. Jeg har en venninne som er ambassadørfrue, hun er riktignok indisk. Men jo, det kunne nok ha vært interessant.

Etter å studert jus i Oslo, hadde Janne Kristiansen et år i London, etterfulgt av et kort opphold i Paris, i et stort amerikansk firma. Men hun forsto ikke kodene. Riktignok behersket hun de høye hælene, men som hun sier i dag:

-  Det var helt helvete. Det passa ikke meg.

-  Du dro hjem til Moss?

-  Ja. Jeg dro hjem til Moss, og gamle advokat Heidar.

-  HAN VAR AGGRESSIV, men beit aldri. Nei, Janne Kristiansen snakker ikke om advokat Heidar. Hun snakker om pekingeseren Tassen. En av mange rasehunder i advokatens liv.

-  Men den aller første hunden i mitt liv var Rock, en nydelig pointer. Så kom Tassen. Så var det Troya, en diger vorster, nydelig, nettopp omplassert, med en fryktelig fin dressur. Korthåret. Så kom Dino: En diger hann-boxer som broren min hadde. Den pleide å gå på kino alene.

-  Hvor gikk Dino på kino?

-  På Ringebu. Da måtte forestillingen stoppe litt. Og så var det Lucas, boxer han også. Vi må heller ikke glemme risenschnauseren Argus. Så kom Kim, min tantes engelske setter. Så var det Cæsar, boxeren til min nevø. Og Stegg, Heidi og Hedda, Bittens settere. Til slutt vil jeg nevne Ulla, en deilig mellom-schnauser.

-  Var det alle?

-  Det er flere. Dette er de mest betydningsfulle.

Ryktene sier at advokat Janne Kristiansen gjerne tar hundene med seg i senga.

-  På fjellet ligger de i senga. Det kan være gulvkaldt, vet du. Ja, de får jo ligge i senga i Moss også, hvis jeg passer dem.

-  Foretrekker du hunder framfor menn?

-  Nei, ærru gæren.

ODENSE, DANMARK. Dette er Janne Kristiansens sterkeste barndomsminne: Fem år gammel er hun på ferie med familien. Hun går langs veien, mens hun holder sin mor i hånda. På den andre siden av gata går Jannes bror, han har kjøpt fersken. Janne har aldri sett en fersken før, hun river seg løs fra moren og løper over gata. Da smeller det. En scooter meier henne ned. En mor ser sin datter bli kastet gjennom lufta.

-  Det var virkelig rart at jeg overlevde, moren min trodde jeg var død. Men så begynte jeg å gråte. Faren min har sagt at det var den beste barnegråten han hadde hørt noen gang.

Hun er langt borte nå.

-  Det var temmelig dramatisk. Jeg ble kastet langt nedover gata. Da jeg våknet opp, husker jeg at det var rødmaling over hele meg. De pleide å gjøre det mot stivkrampe, skrubbsårene ble malt med rødt.

-  Men det gikk bra med deg?

-  Først lå jeg i koma i mange dager, jeg hadde fått en kraftig hjernerystelse. Jeg så jo ikke ut. Ser du her?

Hun lener seg fram, peker på noe like over kinnet.

-  Det er en liten kløft, et slags smilehull. Et minne.

NESTEN 30 ÅR SEINERE opplever Janne Kristiansen en ny, stygg trafikkulykke. Hun er blitt 34 år, og sitter hjemme i Moss da hun får beskjeden.

-  Jeg prøver å legge sånt som dette bak meg. Men jeg mistet moren min. Og faren min ble hardt skadet. Det var ... det er sånn som setter spor.

Hun tar en pause.

-  Å bli utsatt for noe sånt ... det er mange som blir det, men det setter spor.

-  Hvordan da?

-  Kanskje man blir hard av det. Eller, ikke hard, men herdet. De var på vei til fjellet. Jeg fikk aldri kontakt med dem, og ringte til den gården de skulle innom. Folkene der trodde at jeg hadde fått beskjed, så hun som tok telefonen, ropte inn i røret: «Vet du det ikke?». «Hva da?» sa jeg. «Moren din er død, faren din er døende.»

Janne Kristiansen ser ned. Så ser hun opp, og sier:

-  Det setter sine spor.

-  Men faren din overlevde?

-  Ja. Han levde 12 år til. Jeg tok meg godt av ham.

RETT UTENFOR KONGSBERG har Janne Kristiansen et hus med låve, mormors hus, som hun kaller det. På høneloftet i mormors hus sto det en gang ei barnevogn. Det var vogna Jannes mor satt i, og samme type som kong Olav hadde. Ei vogn fra 1912, med vridde håndtak i porselen. For noen år siden tok Janne den med seg hjem til Moss, vasket den og satte den i stand. Så fylte hun den med bamser.

-  Den er fryktelig fin. Bamsene er til barna.

Janne Kristiansen har ikke barn selv, men hun har en drøss med tantebarn.

-  Det er storartet for barna, alle disse bamsene, det er sikkert 30- 40 bamser, og jeg har masse grandtantebarn, og det yngles i min familie for tida. Nå er det seks, hvorav ett tvillingpar, og to til er på vei. Innen sommeren blir det åtte unger, som jeg er grandtante til. Og så er det barna til naboen min, som har vokst opp med meg, de begynner å bli store nå.

ADVOKAT KRISTIANSEN er glad i sine tante- og grandtantebarn. I fjor spanderte hun tur til Paris og EuroDisney på tre av dem. Og hver fredag besøker hun disse tre, det er blitt et fast ritual.

-  Det er veldig koselig. Jeg arriverer, altså ankommer, på Tronvik, der de bor. Om sommeren spaserer jeg fra leiligheten min, det tar en halvtime. Og når jeg kommer, står de klare med et glass tørr hvitvin til tante, det må være hvitvin. Tåler ikke rødvin. Så sitter vi og ser litt tv, «Hotel Cæsar», noe sånt noe. Så begynner det en film, og så er det for meg å starte på middagen, for den er det tante Janne som står for. Og når vi er ferdige å spise, langt inne i detektimen, da har jeg sloknet. Da ligger jeg på sofaen sammen med Ulla, schnauseren, og barna har lagt et pledd over tante. Så vekker de meg i elleve-tolv-tida, og sier: «Nå står drosja her, tante.»

Hun smiler.

-  Sånn har vi hatt det i mange år.

-  Har du savna det å ha egne barn?

-  Nei, sier hun, drar litt på det.

-  Kan ikke ha alt her i verden, vet du.

RUNDT JANNE KRISTIANSENS HALS henger et diamantsmykke. Ettersom det er et hjerte, er det rimelig å anta at Janne Kristiansen ikke har kjøpt det selv. Noen har med andre ord gitt luksusdyret fra Moss et hjertesmykke, men hvem - det nekter hun å fortelle. «Jeg har fått mange gaver,» sier hun bare, og lener seg bakover i kontorstolen. Hun får noe drømmende over seg. Kanskje tenker hun på Treholt-saken, hun risikerer å få den i hendene, hvis Arne Treholt selv ber om det. Han har allerede antydet muligheten. Treholt-forsvarer Arne Haugestads nye bok «Kappefall. Et varslet justismord» kaster nytt lys over det såkalte pengebeviset. Men det er ikke Arne Treholt Janne Kristiansen tenker på akkurat nå, der hun sitter og smiler på sitt kontor. Det ser mer ut som om hun drømmer om den gangen hun reiste business til Riyad, og møtte de vennlige muslimene, som arrangerte julefest for henne. Hun var et syn den gangen, dansende i sin røde beduindrakt. Hun ser bort på sitt statlige skrivebord, det ligger store hauger med dokumenter på det. Det er et ålreit skrivebord. Men det er ikke i mahogni.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media