Kaffe med bismak

I Frieles reklamefilm fra Kenya er kaffen sødmefull og arbeiderne lykkelige. I virkeligheten lever de i dyp fattigdom. - Reklame er reklame, sier kaffemillionær og ordførerkandidat Herman Friele jr.

DU SETTER DEG foran TV-en med en rykende kopp kaffe, og der er reklamefilmen med Herman Friele jr. igjen: sjuende generasjon kaffebrenner med fantastisk suksess som leder av AS Kaffehuset Friele. Nå høyaktuell som Høyres ordførerkandidat ved neste års kommunevalg i Bergen. Der suser han igjen av gårde i et lite, gult propellfly, over Kenyas lysebrune landskap, til muntre, afrikanske rytmer. En søt ape vrir på hodet. En vakker, trendy kenyansk kvinne drikker kaffe på kaffebar. Og så en fargesprakende øgle. \'«Velkommen til Kenya...» sier en behagelig voice over. «...kjent for sin vakre natur, sitt rike dyreliv...» Tre sjiraffer. «...og velsmakende kaffe.» Propellflyet lander ved foten av Mount Kenya. «Her finner Friele sin mest spesielle kaffe til sin spesielle blanding.» Friele ønskes hjertelig velkommen ved den lokale farmen. En ekte kaffebrenner kjenner selvsagt kaffebonden personlig. «How\'s the coffee this year?» spør Friele.«Very good as usual.»«It\'s fine?»«Excellent!»«Good!»Friele står ved en busk og godsnakker med farmens sjef, Mr. Sheldrick, en middelaldrende europeisk utseende mann. Vakre, velkledde kenyanske kvinner plukker kaffe mens de smiler og synger. Markedsundersøkelser viser at Kaffehuset Frieles nye strategi, å profilere Friele jr. som garantisten for tradisjon og kvalitet, blant annet gjennom de tre minutter lange reklamefilmene fra Kenya og Brasil, har satt fart i kaffesalget. Nesten ingen andre i verden drikker like mye kaffe som nordmenn: 3 kopper om dagen, 9,5 kilo i året. Og ingen kaffeposer i Norge selges mer enn Frieles frokostkaffe. Nå kryper øgla opp i kaffekoppen. Og så flere smilende, kenyanske kvinner, inntil reklamen dør ut til munter, afrikansk musikk. SEIGE, SKITNE BARNEFINGRER. Fjorten år gamle Allan Chege plukker kaffe like effektivt som en norsk tenåring håndterer en joystick. Bærhaugen vokser i spannet som er festet i en rem rundt livet. Ved neste busk plukker hans elleve år gamle bror Simon med samme rytmiske drift. Lillesøster Gladys, seks år, surrer rundt mellom kaffebusker og voksne buksebein. Vi er på kaffefarmen Merunga i Kiambu, et av Mount Kenyas største kaffedistrikt, en halv times biltur nord for Nairobi. Selv om Frieles reklamefilm fra Kenya finner sted på en tilsynelatende idyllisk farm nærmere foten av Mount Kenya, kan kaffen i Frieles pose like gjerne komme fra Kiambu. Det bekrefter også Herman Friele jr. overfor Magasinet. Og her renner barn på åtte, ni, ti og elleve år ut av plantasjene ved arbeidsdagens slutt. På ryggen bærer de kaffesekker nesten like tunge som dem selv. Ingen av dem smiler. Ingen av dem synger. {ndash}Jeg savner skolen. Jeg liker å gå på skolen, sier Allan.{ndash}Hvor ofte plukker du kaffe?{ndash}Nå er det fem dager i uka. {ndash}Vet du hvorfor du må jobbe?{ndash}Ja. For å få penger så vi kan kjøpe mat og klær. {ndash}Du hjelper familien?{ndash}Ja, sier Allan.Under den harde novembersola arbeider de fra sju om morgenen til tre om ettermiddagen, uten matpause. Gamle, unge, jenter og gutter. Spesielt velkledde er de ikke. Hender og klær er tilstøvet av jord. Nesten alle går barbeint. Klærne er fillete, hullete og opprevne. I fem minutter hviler de ut på fullstappede striesekker. Så kjører traktoren kaffebærerne ned til fabrikken. Der vil Allan, Simon, Gladys og moren sitte på huk og sortere til det mørkner. Så går de hjem og lager mat. «Men den kaffen som skaper den sødmefulle, fine friskheten er kaffen fra Kenya.»Herman Friele jr. i Friele-reklamen HVORFOR PLUKKER kenyanske småunger kaffe når de skulle vært på skolen? Hvorfor forlater latinamerikanske kaffeplukkere farmene til fordel for prostitusjon og tigging i byene? Hvorfor rykkes kaffepanter opp med rot og erstattes med kokaplanter? Hvorfor omkommer meksikanske kaffearbeidere i ørkenen i desperate forsøk på å emigrere til USA?Kaffedyrkere over hele kloden er i dyp krise. Brasil produserer for mye kaffe. Verdensbanken har hjulpet Vietnam til å bli verdens nest største kaffeprodusent. Nå produseres det mye mer kaffe enn Vesten drikker.Resultat: På tre år er prisene falt med 50 prosent. 25 millioner kaffebønder og totalt 100 millioner mennesker avhengige av kaffe er rammet, ifølge hjelpeorganisasjonen Oxfam. Den internasjonale kaffeorganisasjonen ICO melder at over fem millioner afrikanske kaffeprodusenter driver med tap. Sør for Sahara har kaffeprisen falt med 65 prosent på seks år. Konsekvensen er arbeidsløshet, økt fattigdom og feilernæring i en region som fra før er verdens fattigste. Afrikas eksportinntekter fra kaffe har stupt fra 2,1 milliarder dollar i 1995 til 0,75 milliarder dollar i 2001. Krisen tvinger afrikanske land til å kutte allerede uforsvarlig lave bevilgninger til helse og utdanning. I Kenya, med 40 prosent arbeidsledige og halvparten av befolkningen under FNs fattigdomsgrense, er kaffe den fjerde største handelsvaren.Mens kaffebøndene driver med tap, går Vestens største kaffebrennere med rekordoverskudd. Nestlé, Kraft, Procter & Gamble og Sara Lee opererer med en fortjenestemargin opp mot 26 prosent. Også i Norge er kaffe svært god butikk. De tre siste åra har overskuddet til AS Kaffehuset Friele økt fra 13,7 til 17,3 prosent. Selskapet har hatt et overskudd etter skatt på 150 millioner kroner, hvorav nesten alt er utbetalt i utbytte. Bergens ordførerkandidat har en årslønn på 7,7 millioner kroner og en formue på 60 millioner, og koketterer i avisintervjuer med at han ikke vet hvor mange biler han eier. JERNSLÅEN LØFTES, trelemmen åpnes og sola slipper inn i det lille, mørke rommet. I en kurvstol sitter den 40 år gamle kaffeplukkeren Stanley Njoroge Chege. I dette rommet bor han med de to sønnene Allan og Simon, dattera Gladys og barnas 28 år gamle mor, Nancy.I denne lille landsbyen er det ni slike «leiligheter», i tre rekkehus, som deler en utedo og et skur med en dusj. I likhet med de øvrige kaffeplukkerne bor familien Chege gratis i leiligheten, som eies av kaffefarmen Mbo-I-Kamiti. Hjemmet måler 17 kvadratmeter.{ndash}Vi drømmer om det beste for våre barn, sier Nancy, som i likhet med Stanley har plukket kaffe siden hun var barn, slik deres foreldre gjorde. Trebarnsmoren forsvinner inn på soverommet, og kommer tilbake med to tynne bøker innbundet i gråpapir: sønnenes karakterbøker. Allan blar og peker på karakterene. 79 av 100 poeng i engelsk. 283 av 500 poeng totalt i fjor vinter. Lærerinnens anmerkning: «Bra. Jobb mer med matte.»{ndash}Jeg vil bli lege, sier Allan. {ndash}Hvorfor det?{ndash}Fordi de tjener så mye penger. Elleve år gamle Simon viser sine karakterer, som er bedre. 309 av 500 poeng. Lærerinnens anmerkning 23. mars i år: «Sett deg høyere mål.»{ndash}Hva vil du bli når du blir stor, Simon?{ndash}Pilot. {ndash}Fordi?{ndash}Fordi de tjener mye penger, sier Simon.{ndash}Bare Gud vet hva som vil skje med barna våre, sier Stanley.FÅ AV DE 1400 ARBEIDERNE på farmen har råd til å sende barna på skolen. All skolegang i Kenya koster penger. Og når betalingen har uteblitt noen uker, sender læreren barna hjem. Barna i de fattigste familiene er de første som dropper ut av skolen, og slik forsterkes fattigdomsspiralen. Nå er det halvannet år siden de ansatte på Mbo-i-Kamiti fikk lønn. Årsaken er at farmen går med dundrende tap, og ruger på kaffen i påvente av at prisene skal stige. I stedet for lønn får de korn til matbønner som de får lov til å så mellom kaffebuskene. Hvis de tigger løsarbeid på nabofarmene, klarer de så vidt å spinke sammen til et måltid maismel og bønner.{ndash}Noen ganger legger barna seg sultne, sier Nancy. På grunn av lange perioder med fravær har Allan måttet gå skoleår om igjen tre ganger. Seks år gamle Gladys nektes adgang på førskolen fordi foreldrene skylder 270 kroner. Hvis Nancy får en dagsjobb på en nabofarm, tjener hun tre kroner for hver 15-20-kilosbøtte med kaffe hun plukker. Vanligvis plukker kaffeplukkerne tre-fire bøtter på én dag. Tar hun med seg barna, kan de klare sju. Ved å tjene 21 kroner i stedet for ni kroner, kan de raskere spare opp penger til skoleavgiften.{ndash}Men jeg føler meg som en dårlig mor når barna plukker kaffe. De burde vært på skolen, sier Nancy. {ndash}En dag får vi penger, så jeg kan begynne på skolen igjen, sier Allan. «Vi er så heldige, vi som bor i Norge. Vi ser veldig lite av hvor forferdelig trist mange mennesker har det.»Herman Friele jr. til Dagens Næringsliv 16. mars 2002 «MILKA MWELU BORN 1975 Died 21.10.02,» står det på et av korsene. De nye korsene av året på gravlunden til kaffefarmen Mbo-I-Kamiti forteller den samme historien: om unge, kvinnelige kaffeplukkere som er gått bort. Over 2,2 millioner av Kenyas 30 millioner innbyggere har aids, og 180000 er døde så langt. Ledelsen ved farmen bekrefter at aids-epidemien rammer arbeidsstokken hardere ettersom fattigdommen øker. Jevnlig begraver de arbeidere som har fått «den nye sykdommen som er kommet». Men de har ingen strategi for å møte problemet, utover en plakat som advarer mot tilfeldig sex. I en rapport som offentliggjøres i dag advarer Kirkens Nødhjelp mot en katastrofe på kenyanske kaffefarmer, om ingen gjør noe med aids-epidemien. Ifølge sykehusrapporten døde Milka Mwelu av aids. {ndash}Milka arbeidet på kaffeplantasjen til hun møtte døden, forteller hennes 46 år gamle mor, Esther Kavin. Det er tre uker siden hun plutselig overtok ansvaret for sin datters tre barn. Fem år gamle Paul, tre år gamle Esther og fem og en halv måned gamle John. I den knapt ti kvadratmeter store hytta bor nå Esther, to av hennes egne barn og de tre barnebarna. Bestemoren har plukket kaffe hele sitt liv. Nå er hun avhengig av hjelp fra naboer som er dårlig stilt fra før. «In God we trust,» står det på naboens dør. {ndash}Før kunne vi leve av å plukke kaffe. Nå er alt bare forferdelig. Mannen min er død, og jeg må ta meg av og oppdra ungene alene. Jeg har ikke engang betalt tilbake pengene jeg lånte for å begrave min datter. Jeg lever fra hånd til munn og er avhengig av hjelp, sier Esther Kavin.Spedbarnet John suger på bestemorens skjortekrage. Han gråter og hoster stygt. Snørr og tårer renner. Esther Kavin forteller at han har problemer med lungene, en indikasjon på tuberkulose, som ofte rammer hiv-positive. Sannsynligvis er den fem og en halv måneder gamle gutten hiv-positiv. «Jeg har alltid vært samfunnsengasjert (...). Jeg ser at det kan gjøres uendelig mye.» Nyutnevnt ordførerkandidat Herman Friele jr. til Bergens Tidende NABOJENTA IRINE WANSHIRO er noe yngre enn Esther Kavins avdøde datter. Forrige uke dro hun på et seminar om hiv og aids. Det ble arrangert på en nabofarm. Da skjønte Irine hvor mange i hennes egen landsby som er rammet. {ndash}Vi frykter aids enormt, sier Irine. Den to år gamle sønnen Edward hoster. Hun forteller at han har lungeproblemer. Medisinene hans ligger på bordet. Kaffekrisen har gjort Irine til løsarbeider. Og hva gjør en mor når hennes barn er sultne? Alle Magasinet snakker med bekrefter hva som skjer i kaffelandsbyene i Kiambu: en mor med sultne barn selger sine seksuelle tjenester {ndash} til en venn, til naboen, til en fremmed. Når fattigdommen øker, øker også løssluppenheten. For hvor mange gleder har man egentlig? Stadig yngre mennesker blir eksponert for sex. Barn får barn. Kunnskapen om aids og bruken av prevensjon er nærmest fraværende. Fattigdommen skyter fart i aids-epidemien. Aids-epidemien skyter fart i fattigdommen. {ndash}Hvis jeg har sex med andre menn, insisterer jeg på at de skal bruke kondom, sier Irine Wanshiro. På gulvet sitter hennes to år gamle sønn og deler en tomat med en stor kniv.{ndash}Hvis det hadde vært mulig, ville jeg ha testet meg for hiv, sier hun. THE NAIROBI COFFEE EXCHANGE {ndash} Kenyas kaffeauksjon {ndash} har noe av den samme sterile, servile atmosfæren som de store forelesningssalene ved Universitetet i Oslo. Nedover benkeradene sitter dresskledde lisensierte kaffeoppkjøpere og byr på kaffepartiene de ønsker seg. Nederst, bak et gedigent skrivebord, sitter en hvit mann, flankert av to atskillig lavere, mørke menn, og presenterer kaffepartiene som legges ut for salg. Interesserte trykker på en knapp, og fra en lystavle snatrer en elektronisk lyd, ikke ulik lyden av «pac-man» som spiser. Når handelen er avgjort, leser børsens dirigent opp de historisk lave prisene med døsig stemme.Denne auksjonsdagen selges et dårlig parti Mbo-I-Kamiti-bønner for spottpris: tre dollar per 50-kilossekk. En annen oppkjøper sikrer seg kaffe fra Mweiga Estate, farmen der Friele skjøt sin reklamefilm, for en kilopris på skarve 1,2 dollar. «Vi har nytt godt av både lave råvarepriser og gode innkjøp de siste åra.»Jan Gustav Andersen, Frieles administrerende direktør til Bergens Tidende 29. oktober 2002 FORAN OSS STÅR MANNEN som småprater med Friele i reklamefilmen fra Mweiga Estate: Mr. Ken Sheldrick, et ektefødt barn av det britiske koloniveldet, født og oppvokst i Kenya. Hans britiske besteforeldre kom til Kenya som en del av første verdenskrigs britiske soldatstyrke. Seinere dyrket de kaffefarmen han nå nekter oss å besøke. Sheldrick er sjefen for Mweiga og sju andre kaffefarmer som har gått med tap fire år på rad, og han er lei av menneskerettighetsaktivistene som har begynt å snoke rundt på farmene. Når vi nevner Friele parerer han, som for ikke å blandes inn i trøbbel. {ndash}Friele kjøper ikke kaffe av oss, sier Sheldrick. Men når vi spør om konsekvensene av kaffekrisen, tør han opp og vifter på en underordnet, som bringer inn ringpermer med nedslående regnskaper. De bruker 14000 kroner på å lage ett tonn kaffe, og får betalt 11100. Tjener ikke Sheldrick penger neste år, vil eierselskapet Sasini selge kaffefarmene. {ndash}Jeg skulle gjerne ha handlet direkte med en mann som Mr. Friele. Friele sa han var flau over hvor lite han betalte for kenyansk kaffe, og at han gjerne skulle betalt 30 prosent mer, sier Sheldrick, og ber oss levere skriftlig søknad om å få besøke Mweiga.SKYENE KLUMPER SEG rundt Afrikas nest høyeste fjell, Mount Kenya. Grønne, velstelte rader av kaffebusker glir langsetter åsryggene. I den tilgrensende nasjonalparken gresser en flokk med bøfler. Vi er framme ved Mweiga. «Her finner Friele sin mest spesielle kaffe til sin spesielle blanding.» Sheldrick ga til slutt etter. Vi fikk besøke kaffefarmen, mot ikke å snakke med arbeiderne individuelt. {ndash}Jeg vet ikke om Friele noen gang har kjøpt kaffe fra oss, sier Peter Kyeba, farmens sjef, mens han skjenker egenprodusert kaffe. «...men den kaffen som skaper den sødmefylte, fine friskheten er kaffen fra Kenya.» Bilder av velkledde kaffeplukkere som smiler og synger.{ndash}Vi taper penger og er tvunget til å lage dårligere kaffe. Arbeiderne har ikke fått lønnsforhøyelse på fire år. Kaffeplukkerne smiler kanskje i reklamefilmen, men sannheten er at de er i en desperat situasjon, sier Kyeba.Fra skrivebordsskuffen trekker han fram fargefoto av arbeidere ved farmen. Under bildene er det notert navn og nummer. 9. Mary, 22. Francis, 32. Jackson. {ndash}Noen kom og tok bilder av arbeiderne. Etterpå avgjorde de hvem som skulle være med i reklamefilmen. Kanskje de holdt en slags skjønnhetskonkurranse?Han legger bildene tilbake i skuffen. {ndash}Jeg vet ikke om vi fikk noe ut av denne filmen. Våre problemer er knyttet til kaffekrisen, som er et globalt problem. Den er det sikkert ikke enkelt for Norge å løse. Men dere nordmenn burde vite at vi strever livet av oss for deres gode kopp med kaffe.32 ÅR GAMLE FELISTA Nyakinya verken smiler eller synger når vi treffer henne i kaffeåkeren. Hun går barbeint, og i likhet med mange av arbeiderne er hennes arbeidsantrekk et plastforkle og et klede av striesekk {ndash} som har inneholdt sprøytemidler. Felista husker godt det norske filmteamet som dukket opp på Mweiga Estate en novemberdag for to år siden. {ndash}Noen kom og tok bilder av oss. De tok bilder av kroppen og av hendene. Og så kom de tilbake og pekte ut dem de ville ha med i filmen.Felista og 28 år Taibitha Karimi kvalifiserte for filmen. Etter å ha vasket hendene, ble de tatt med til et skrånende kaffejorde med utsikt over Mount Kenyas vakre landskap. {ndash}De ga oss noen pene klær, for å pynte oss. Etter filmingen tok de klærne tilbake, forteller Felista. {ndash}Fikk dere ikke beholde klærne?{ndash}Nei. {ndash}Dere smilte og så veldig lykkelige ut i filmen?{ndash}Vel, de tok bilder av svært mange. De som ikke ble valgt ut, fikk et foto av seg selv. De som ble valgt ut til filming, fikk 220 kroner. 220 kroner er en god grunn til å smile, forklarer Taibitha og Felista.FOR OM ARBEIDERNE på Mweiga får lønn, er fattigdommen utpreget også her. Lønna er lav, bare 260 kroner måneden. Også her strever arbeiderne med å betale skoleavgiften. Klasserommene er halvfulle. Om Friele husket å filme firebarnsmoren Felista og trebarnsmoren Taibitha mens de sang i kaffeåkeren, glemte han å filme deres hjem. Og arbeidsgjengen som sprøyter kjemikalier, uten noe som helst verneutstyr, og som sliter med hodepine, kløe, kvalme og oppkast. Alt de får er et såpestykke. Her om dagen døde en av farmens yngre arbeidere. En annen ligger hiv-positiv på sykehus. Heller ikke idylliske Mweiga slipper unna aids-frykten.Men dette fikk Frieles team neppe med seg.{ndash}De snakket ikke med oss i det hele tatt, sier Felista. De to kvinnene mistenker at Frieles reklamefilm gir et galt inntrykk av hvordan kaffeplukkerne har det. {ndash}Det plager oss at vi ikke har nok penger til det vi trenger. Det er en kamp å klare seg gjennom måneden. Men vi prøver å overleve på et vis.De er sjokkert over prisen kaffen selges for i Norge: 15 kroner for en kaffepose og 200 kroner for ett kilo kenyanske høylandskaffe i løsvekt. {ndash}Er det mulig? Vi som plukker kaffen tjener jo nesten ingenting. Dette er utnytting, sier Felista og Taibitha, og spør: Hvis reklamefilmen fra Mweiga har bidratt til Friele-selskapets overskudd: bør ikke Friele også dele med dem som gjorde filmen mulig?MANDAG DENNE UKA: Herman Friele tar imot Magasinet i AS Kaffehuset Frieles hovedkvarter i Bergen. På møtebordet ligger en e-mail hvor Mr. Sheldrick har gitt en detaljert rapport om vårt besøk i Kenya, «because I didn\'t trust them completely». I produksjonshallen brennes kenyansk kaffe. Rullebåndet freser ut sekspakninger med «den perfekte Friele-blandingen», påklistret ønsker om god jul, kaffe som Rimi nå annonserer som juletilbud til 69 kroner. Herman Friele jr., iført slips med kaffebønnemønster, har reist seg fra stolen i sinne. {ndash}Tro meg, jeg synes utrolig synd på kaffeplukkerne i Kenya. Men jeg liker ikke å bli holdt ansvarlig for noe som ikke er mitt ansvar. Vi har lagd en reklamefilm for å styrke varemerket Friele. Dette er ingen dokumentar om arbeidsforholdene i Kenya. Reklame er reklame.Bergens ordførerkandidat hevder først at han pleier å kjøpe kaffe fra Mweiga. Seinere vedgår han aldri å ha hørt om farmen, før reklamebyrået Ogilvy & Mathers Nairobi-kontor i november 2000 hostet den opp som en god «filmlocation». Friele sier han ikke var på Mweiga for å «snakke med disse menneskene», altså de syngende kaffeplukkerne. Han stusser når vi forteller hvordan arbeiderne ble kledd pent opp, og så fratatt klærne etterpå. {ndash}Men hvis det har skjedd, har jeg ingen problemer med det. Jeg kjenner ikke noen som lager reklame som ikke forsøker å forbedre litt på ting. Du rydder vel hjemme før du får besøk, gjør du ikke? Vi markedsfører Frieles kaffe slik at du som konsument skjønner at vi kan vårt fag. Hvorvidt klærne er sanne, har ikke noe med saken å gjøre, sier Friele.{ndash}Har du et ansvar når kaffen din plukkes av fjortenåringer?{ndash}Nei. Jeg har ikke noe ansvar. Barnearbeid er de politiske myndighetenes ansvar. Kenya har sagt at ingen under seksten år får arbeide. Jeg så ingen barnearbeidere i Kenya. Da forholder jeg meg til det. {ndash}Men du kan jo ikke vite hvorvidt barn har laget Friele-kaffen vi kjøper i butikken?{ndash}Nei, hvordan kan jeg vite det? Oftest vet jeg ikke hvilke farmer kaffen jeg kjøper kommer ifra. Jeg vet ikke hvem som lager kaffen, men akter ikke å stå ansvarlig for noe barnearbeid. Honest from my heart: Når jeg kjøper kaffebønner, og ikke aner hvilken farm de kommer fra: Skal jeg si at jeg ikke vil ha kaffe som er plukket av barn?{ndash}Ja. Hvorfor ikke?{ndash}Tror du at det nytter? Og skal norske politikere {ndash} som gir u-hjelp til dette korrupte landet uten å stille myndighetene til ansvar {ndash} slippe å bli stilt til ansvar for noe som er brudd på elementær folkerett? spør Friele. (Norge sluttet å gi u-hjelp til Kenya for flere år siden, red.anm.)AS KAFFEHUSET FRIELE KJØPER dyr kaffe av tre brasilianske kaffefarmer mot at arbeiderne sikres minstelønn og barna får skolegang. Dessuten fører Friele Max Havelaar-kaffe, slik at bønder i Guatemala sikres minstelønn. Friele har imidlertid større tro på en annen idé: Myndighetene i Norge innfører en importavgift på én krone per kaffepose. Det vil innbringe 140 millioner kroner på norgesbasis, og 14 milliarder kroner på verdensbasis. Et seriøst organ pløyer pengene tilbake i satsing på helse, utdanning og infrastruktur i de kaffeproduserende landene. Forbrukerne betaler regningen. Friele har ikke tatt opp ideen med norske myndigheter, men har nevnt den for Bjørgvins biskop Odd D. Hagesæther, som han antar har «hot-line» til statsministeren.{ndash}Får vi til dette, vil forbrukerne bidra med hjelp som monner, mener kaffemillionær og ordførerkandidat Herman Friele jr. thomas.ergo@dagbladet.no

<HLF>John Njurunga:</HLF> 12 år, plukker kaffebønner sammen med sin mor, har en personlig inntekt på under ti kroner dagen og drømmer om å få nok penger til å begynne på skolen.
<HLF>Ingen lønn:</HLF> I stedet for lønn, får mange av arbeiderne utdelt frø til matbønner som de sår mellom kaffebuskene. Hvor blir det av pengene vi betaler for kaffen i Norge? - De når i hvertfall ikke meg, sier 47 år gamle Margaret Nyokaba Kamau.
<HLF>Skylder penger:</HLF> Seks år gamle Nancy nektes adgang på førskolen fordi foreldrene skylder 270 kroner i skolepenger. - Gud vet hva som vil skje med barna våre, sier faren Stanley Njoroge Chege.
<HLF>Kaffebørs:</HLF> Etter plukkingen blir kaffen skyllet, tørket og sendt til den statlige kaffebørsen i Nairobi. Kaffeekspert Patrick Kibue sjekker vareprøver, før den selges til høystbydende og fraktes til et vestlig land, for eksempel til Norge og AS Kaffehuset Friele.
<HLF>AIDS-død:</HLF> Da hennes 27 år gamle datter Milka Mwelu døde av AIDS 21. oktober i år, overtok Esther Kavin ansvaret for sine tre barnebarn. Den fem og en halv måned gamle gutten John har symptomer som tyder på at han er HIV-positiv.
<HLF>I kaffekongens klær:</HLF> En novemberdag for to år siden dukket Frieles filmteam opp på farmen. Arbeiderne ble kledd opp i pent tøy, mens de til vanlig går i omsydde striesekker for sprøytemidler. - Etterpå tok de klærne fra oss, forteller Felista Nyakinya og Taibhita Karimi.
<HLF>Herman Friele jr.:</HLF> 59 år, er sjuende generasjon kaffebrenner, har en personlig inntekt på 30 000 kroner dagen og drømmer om å bli ordfører i Bergen.
<HLF>Kaffeplukkernes Kenya:</HLF> Etter åtte timers plukking under brennhet sol strømmer barn og voksne ut av plantasjene med stappfulle kaffesekker. Løsarbeiderne her på Merunga får betalt tre kroner per 20 kilos sekk. Nå venter to timer med. Når det mørkner kan de gå hjem.
<HLF>Ingen lønn:</HLF> Stanley Njoroge Chege og Nancy Njere bor med tre barn på kaffefarmen Mbo-I-Kamiti, som ikke har lønnet sine arbeidere på ett og et halvt år.
<HLF>Bruker kondom:</HLF> Da alenemoren Irine Wanshiro dro på et opplysningsmøte om aids/hiv på nabofarmen, skjønte hun hvor mange som er smittet. - Hvis jeg har sex med andre menn, insisterer jeg på at de skal bruke kondom, sier hun. Her med sønnen Edward.