|||

Les også: - Skolene bryter loven- Vil ha mobbetilsyn- Vanskelig sak

«Kai- Arne skal blø! Kai-Arne skal blø!» roper de. Elevene på trinnet over løper etter 4.-klassingen Kai-Arne med en treplanke full av spiker i. «Kai-Arne skal blø!» De kommer nærmere. Han hører pusten deres, den oppjagede stemningen.

Vi ser fra vårt vindu at mange av Kai-Arne sine «venner» er samlet på sykkel utenfor barnehagen i gata der vi bor. Kai-Arne tar på seg hjelm og sykler dit, jeg titter ut av vinduet og ser at ungen sier noe og Kai-Arne kommer hjem. Han setter fra seg sykkelen, kommer inn og går på rommet sitt [...] Kai-Arne kommer ut på stua og setter seg tungt ned i en stol. Jeg føler at noe er galt. Kai-Arne er deprimert og lei av absolutt alt, han ønsker ikke å leve lengre. Jeg blir kald, oppgitt, lei meg — jeg er så utrolig glad i gutten min [...] Vi sitter til langt på natt og prater, jeg veit at gutten min har det helt for jævlig og jeg er knust av sorg. Neste dag og mange andre dager oppsøker gutten sine «venner», men resultatet blir akkurat det samme, en kald skulder og beskjed om at vi får ikke være sammen med deg.Fra mor Torill Solbakkens egne notater