Et veldig godt argument mot fiskekaker er at de er kjedelige. Når noen andre lager fiskekaker for oss - industrielt og i stor skala - er forskjellen mellom den ene og den andre hvorvidt de inneholder en halv teskje gressløk eller en knivsodd med muskat. Alt er malt til en silkemyk masse, og limt sammen med rikelig tilsetning av stivelse og melk, sånn at resultatet minner om en slags maritimt inspirert gummiball eller puck.

Slik er det heldigvis ikke når jeg lager mine egne fiskekaker.

Det finnes i hvert fall to gode argumenter for fiskekaker. Det ene er historisk. I fiskekakene finner man en viktig del av norgeshistorien. Norge ble bygget på fisk. Det var fisken som gjorde det mulig å leve langs kysten. Det var fisken som ble vår forbindelse med resten av verden. Vi solgte den til steder langt borte, og til gjengjeld fikk ting vi trengte, som metall og tekstiler, og ting som gjorde livet verd å leve, som vin og krydderier. Men først og fremst spiste vi fisk. Nitti prosent av befolkningen levde langs kysten, og for dem var fisk både livsgrunnlag og middag.