Kalkunert risiko

Jakten på kalkunen handler om å finne smak der den ikke finnes.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Det kan godt være det viktigste måltidet i året. Og for all den tida og strevet som er investert, så burde det også ha vært det beste. Hadde det ikke vært for fuglen, en konstant kilde til frustrasjon for dem som har den som julemat.

Helt siden kalkunen ble gitt i presang til de amerikanske pilegrimene og kort etter introdusert til europeisk matlaging, har det vært de som har stilt seg tvilende til gavens verdi.

De vanligste innvendingene mot fuglen er at den er tørr, seig eller smakløs. Eller alle disse tingene på en gang. Hvis man bare kunne si at «den smaker som kylling», så hadde det vært ålreit. Er det for mye å kreve?

«Det eneste vi vet om pilegrimene, er at de ikke hadde særlig god smak når det gjelder mat,» skriver forfatteren Calvin Trillin, som lenge arbeidet for å avskaffe kalkunens tyranni. «Kan vi ikke heller spise spagetti carbonara?»

Hadde det bare vært så enkelt. Tradisjon er tradisjon. Du kan like det eller hate det, men hvis det en gang er i familiens DNA at man skal spise kalkun til jul eller nyttår, så er eneste måten å komme unna å gifte seg inn i en annen familie og underlegge seg deres regime - i håp om at det er bedre med svigermors pinnekjøtt eller ribbe.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer