Kamphunnen

Tidligere Dagbladet-redaktører er blitt spyttet på, sjikanert og spist av sine egne. Den nye sjefen Anne Aasheim (44) gleder seg.

FOR ET PAR ÅR siden skjedde det noe spesielt på Marienlyst i Oslo. Under en fest for NRK-sporten var John G. Bernander, den forsiktige og alltid korrekte kringkastingssjefen, blant gjestene. Som vanlig holdt Bernander en nokså lav profil, men plutselig, et stykke ut i festen, reiste han seg og begynte å synge en sang over melodien «I en sal på hospitalet». Det var ikke pent, virkelig ikke, men det var kraftfullt. Blant dem som var der, fikk noen et bilde på netthinna: Valgerd Svarstad Haugland som synger «La det svinge» på «Den store klassefesten». Bernander selv kan ikke ha oppfattet hvor ille stemmen hans lød, for han fortsatte bare å synge. Han var ikke rød i fjeset, han svettet ikke. Øyeblikket hadde noe nesten rørende over seg, ble det seinere sagt. Men hvorfor sang han? Hvem hadde fått den ellers så korrekte sjefen med på dette? Ved siden av ham sto en kvinne med røde briller og rød leppestift. Hun sang hun også, ikke pent, men det brydde hun seg lite om. Hun hadde jo gitt folk noe å le av.

-  JEG KAN GLEDE meg veldig over å gjøre sånne ting.

Anne Aasheim sitter på sin store takterrasse på Ila i Oslo sentrum, utenfor leiligheten hun deler med samboer Mette Tollefsrud (44). Hun har en svart, tettsittende topp som må være forferdelig varm, uten at det ser ut til å affisere henne. Hun smiler mens hun tenker tilbake på duetten med Bernander, det var en fin kveld. Hun mener å huske at de til og med hadde øvd på forhånd.

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Sjefer må våge å være litt mindre selvhøytidelige. Jeg har hørt så mange sjefer holde pompøse taler på julebordet, og jeg tror ansatte har godt av å se dem drite seg ut.

Hun danderer de røde solbrillene på det kortklipte håret, og jeg spør henne om en annen episode. I likhet med Bernanders sang forteller historien noe om Anne Aasheims evne til å få mennesker rundt seg til å slappe av, og slippe seg løs. Ifølge venner og kolleger er dette kanskje en av Aasheims viktigste egenskaper som sjef. Den andre episoden handler om da et titall NRK-redaktører kledde seg i Lucia-kostymer under et julebord. Dette var en drøm Anne Aasheim alltid hadde båret på, drømmen om å være Lucia. Som barn fikk hun aldri sjansen, frisyren hennes egnet seg ikke, håret manglet det nødvendige fallet. På julebordet fikk hun drømmen oppfylt. Rundt henne satt sportssjef Grethe Johnsen, nyhetssjef Anette Groth og nyhetsredaktør Per Anders Johansen med parykker og hvite kjoler. De sang «Snart senker natten seg», og Anne Aasheim hadde glitter i det korte håret.

-  Det var gøy. Per Anders var fin i parykk.

DA ANNE AASHEIM fra Porsgrunn overraskende sa opp jobben i NRK i fjor, hadde hun jobbet 18 år i statskanalen. Hun hadde vært journalist, sjef i radiokanalene P2 og P3, fungerende kultursjef, redaktør i Østlandssendingen og til slutt distrikts- og nyhetsdirektør. Da hun leverte oppsigelsen, var Anne Aasheim på mange måter en stigende stjerne i NRK-systemet. Klubblederens første reaksjon da oppsigelsen ble kjent var «faen». På avskjedsfestene etterpå var det flere som gråt åpenlyst. Blant dem Anne Aasheim.

-  Jeg gråt mye på den tida, jeg gjorde det. Det var litt sterkere enn jeg hadde forestilt meg. Det var trist. Men når folk blir lei seg fordi jeg slutter... det er jo en flott måte å slutte på.

-  Har du angret?

-  Nei. Men jeg ble litt forundret over at det var sånne sorgreaksjoner, jeg følte det nesten som om jeg svek dem. «Hvordan kan du forlate oss? Hva har vi gjort galt? Liker du oss ikke lenger?».

Anne Aasheim forlot NRK for å kunne «nyte livet og kjærligheten». I ti måneder var hun enten på reise, eller husmor. Hun gikk løs på leiligheten med grønnsåpe, pusset opp hytta på Nesodden, og kjørte lange turer med motorsykkelen sin. Hun sto i timevis på kjøkkenet og lagde bibringe og hønsefrikassé til samboer Mette. Men det var ikke derfor hun sa opp, for å plukke ei høne. Anne Aasheim ville først og fremst kjenne hvordan det var ikke å ha en jobb som ga henne en posisjon og en status. Ville folk hilse på henne fortsatt?

-  Det var viktig å teste det ut, og det viste seg at folk var som før. De samme vennene var der, livet ble egentlig ikke så veldig annerledes, bortsett fra at jeg fikk litt bedre tid.

-  Lærte du noe om deg selv som menneske?

-  Jeg tror ikke jeg ble noe klokere. Hvis jeg lærte noe, så var det at jeg fortsatt, selv om jeg er 44 år, kan reise rundt i tre måneder uten å planlegge ting. Det gikk greit da jeg var 20, det går greit når jeg er mellom 40 og 50 år også. Man finner en campinghytte i Malaysia, og man finner et motell i Afrika. Vi planla litt fra dag til dag og fra uke til uke. Man tenker jo at når man blir eldre, så blir man mer og mer kontrollfrik. Men det slapp taket, gitt.

-  Følte du at du trengte en pause da du sa opp?

-  Ikke fordi jeg var sliten eller utbrent. Jeg hadde veldig mye energi da jeg sluttet. Men jeg har jobbet uavbrutt som sjef i 15 år, så det var vel et behov for å gå litt saktere i en periode. Og så hadde jeg lyst på en sånn type reise.

-  Mette hadde kanskje også lyst til å se litt mer til deg?

-  Nei... det var ikke noe mas fra den kanten. Nei, hun synes det er helt greit at jeg jobber.

Aasheim tar en kort pause. Så rynker hun litt på nesa.

-  Det hørtes kanskje veldig egoistisk ut?

-  Litt.

-  Det jeg prøver å si, er at det var ikke sånn at Mette mente jeg jobbet for mye. Det var ikke sånn.

-  Nei?

-  Nei.

TORSDAG 22. JUNI, litt før klokka åtte om morgenen, sitter Mette Tollefsrud og Anne Aasheim og spiser frokost sammen i leiligheten på Ila. Aasheim har allerede vært oppe noen timer, drukket kaffe, lest avisene. Hun føler seg litt urolig denne morgenen, og Mette har bedt om å få komme seinere på jobb. De venter på en telefon.

Samtidig, i Akersgata 49 en drøy kilometer unna, sitter styret i Dagbladet samlet. Møtet er hemmelig, de ansatte vet ikke at det denne dagen skal bestemmes hvem som blir deres neste sjefredaktør. De vet ikke engang hvem som er kandidater. Ifølge ryktene er det to eksterne som har pekt seg ut. Den ene er Arne O. Holm, redaktør i NRK-Brennpunkt og tidligere politisk redaktør i Dagbladet. Den andre, som stadig oftere nevnes som en favoritt, er Anne Aasheim. Den eneste usikkerheten rundt Aasheims kandidatur, er visstnok hennes manglende erfaring med avisverdenen.

Etter et tjue minutter langt møte tar styreformann Cato Hellesjø opp telefonen og leter fram et nummer han for lengst har lagret. Og når signalet fra Hellesjøs telefon når dit det skal, er det i Anne Aasheims mobiltelefon det ringer.

-  Hva sa han da han ringte?

-  Nei, det husker jeg ikke.

-  Hva sa du?

-  Det husker jeg heller ikke. Men det var en helt grei samtale. Det var ikke noe spektakulært ved den.

DET FINNES DEM som mener at «ikke noe spektakulært» også er en ganske dekkende beskrivelse av Dagbladets påtroppende sjefredaktør. At hun er en flink sjef, er alle enige om. At hun gjorde en god jobb som nyhets- og distriktsdirektør i NRK? Ja da. At hun var et journalistisk talent, med en sjeldent god radiostemme? Ja visst. Og alle understreker Anne Aasheims innsats for å sørge for at 15 prosent av medarbeiderne i Østlandssendingen hadde minoritetsbakgrunn. Men spør ma n folk om Aasheims mer eksotiske sider, blir det stille. En gammel kollega av henne sier det slik: «Det er veldig lite spesielt å si om Anne Aasheim. Hun har åpenbart noen lederegenskaper som har gitt henne store oppgaver. Men hun er et veldig vanlig menneske».

Anne Aasheim sier seg enig.

-  Jeg har tenkt litt på det... Hva skjer egentlig i norsk avisverden når jeg, som det ikke er noe spesielt ved, plutselig blir så interessant? Det er ikke noe å hente bortsett fra at jeg er dame, skeiv og kjører motorsykkel. Dette er fascinerende, og jeg var helt uforberedt på det. De første dagenes mediestyr var ikke så overraskende, men det har vært så mye etterpå. Alle avisene skal ha portretter.

Anne Aasheim sier hun er i ferd med å bli grundig lei av seg selv, at hun helst bare vil komme seg i jobb så fort som mulig, og bli ferdig med disse intervjuene.

-  Jeg lever helt normalt, ter meg normalt, har ingen veldig sære sider.

For et par år siden var Anne Aasheim innom avistegnernes hus i Drøbak der noen av Finn Graffs portrettegninger var utstilt. Der hang også tegningen av henne selv, fra sist hun ble portrettert i Dagbladet. En tegning Graff visstnok irriterte seg over, fordi det var så vanskelig å finne noe å ta tak i i ansiktet til Aasheim. Ingen stor nese, ingen utstående ører, ikke noe å feste seg ved.

-  Jeg snek meg bort til kassa, og ba om å få kjøpe tegningen. Jeg tror ikke hun jeg kjøpte den av kjente meg igjen.

DEN I EGNE ØYNE lite oppsiktsvekkende Anne Aasheim klarer likevel å trekke fram noen dramatiske episoder fra sitt 44 år lange liv. Det har jo vært noen, sier hun, og lar det henge litt i lufta. Hun forteller om da hun 13 år gammel fikk barneleddgikt og gikk fra å være en lovende idrettsjente til å gå inn og ut av sjukehus i flere år. Så nevner hun kort at hun har vært gjennom en skilsmisse, som hun ikke vil si noe om, annet enn at skilsmisser er dramatiske for alle mennesker.

-  Og så var det dramatisk å oppleve at jeg var skeiv. Det var ikke noen søndagsskole.

Hun ler en tørr, kort latter.

-  Hvordan opplevde du det?

-  Det er 25 år siden. Mor og far husker det bedre enn meg, men jeg opplevde det som de fleste andre homofile. Underbevisstheten hadde visst om dette lenge, og endelig innså jeg realitetene i det. Jeg var lamslått. Jeg var i sjokk. Hva skulle venner si? Hva med familien, hvem ville snakke med meg etter dette? Men så gikk det bra.

-  Det må ha vært en lettelse?

-  Ja, men de gode tilbakemeldingene kommer jo ikke med en gang. Det var ikke sånn at da jeg ringte hjem til mor og far, så sa de: «Å ja, men det er greit, det». De fikk sjokk, de og. De lurte på hva dette var for noe, hva de hadde gjort galt, og så de løp på biblioteket for å lese seg opp på temaet.

-  Hva slags bøker lånte de?

-  Nei, det aner jeg ikke. Du får spørre dem.

RAGNHILD AASHEIM LER forsiktig i telefonrøret. Jo da, hun husker godt telefonen fra datteren. Noen år seinere skulle for øvrig sønnen Erik ringe hjem med samme beskjed, men det er en annen historie.

-  Det første jeg tenkte da Anne ringte, var: Hva har jeg gjort galt som mor? Jeg hadde ikke merket noe til det, så jeg grublet veldig. Da Anne kom hjem etter en stund, sa hun klart fra at vi ikke hadde gjort noe feil, at hun hadde vært sånn bestandig. Det betydde mye.

-  Du løp til biblioteket for å låne bøker?

-  Ja. Mannen min var bortreist, og jeg følte meg så hjelpeløs. Hvem skulle jeg fortelle det til? Hvem kan jeg snakke med? Og hva vet egentlig Ragnhild Aasheim om dette? Biblioteket var ikke langt unna, så jeg gikk til hyllene med psykologi og helse og sånne ting for å finne ut litt om emnet.

-  Hva fant du?

-  Ikke mye. Dette var i 1985, og jeg visste jo at det var homofile rundt omkring, men jeg kjente ingen. Så jeg satt og grublet til min mann kom hjem igjen.

-  Denne sommeren fikk du en ny, spennende telefon?

-  Du tenker på Dagbladet-jobben? Jo da, Anne liker utfordringer. Og at hun var interessert i Dagbladet-jobben, det hadde vi skjønt.

-  Din datter ble kalt «machobabe»?

-  Ja, jeg vet ikke helt hva man legger i det uttrykket. Det er ikke alt jeg kjenner igjen i avisene. Men jeg kjenner Anne, og vet at hun bare smiler av dette. Vi leste nylig et intervju der hun ble kalt «Motorsagredaktøren». Noen synes visst det er litt festlig og veldig spesielt at hun har motorsag, men det er Anne. Hun sjauer fælt på hytta, jeg tror det får henne til å slappe av.

Å VÆRE SJEFREDAKTØR i Dagbladet har aldri vært kjent som en avslappende jobb. Da Thor Gjermund Eriksen sa opp redaktørjobben i vår, hadde han vært gjennom tre år med kraftig opplagsfall og en turbulent nedbemanningsprosess. Konstituert sjefredaktør Lars Helle har fått merke et visst trykk etter å ha publisert en Finn Graff-tegning som har provosert Israel-venner verden over.

Og hvordan var det i riktig gamle Dagbladet-dager?

I boka «Utsolgt og utskjelt - Dagbladet gjennom 125 år», skriver Øystein Sørensen om hvordan Hagbard Emanuel Berner, avisas første sjefredaktør, ble kraftig motarbeidet. Sørensen siterer sjefredaktørens memoarer, der Berner forteller at en av Morgenbladets (som den gang var den største konkurrenten) faste medarbeidere jevnlig spyttet etter ham, slengte skjellsord etter ham eller gjorde lite vennlige håndbevegelser mot ham når de møttes på gata.

Det er et stykke igjen før Anne Aasheim er der, men litt fersk sjikane har hun da mottatt.

Etter at hennes nye stilling ble kjent, har det dukket opp litt av hvert på blogger og internettsteder. Noe av dette er såpass grovt at Aasheim ikke vil si mer om det.

-  Nei, det går litt på hva de mener om min seksuelle legning, at jeg kler meg i rødt, og at jeg har sagt mye pent om innvandrere og flerkultur...

-  Hva skriver de, da?

-  Nei, det vil jeg ikke engang gjengi.

-  Er du blitt såret over noe av dette?

-  Nei, mer forundret over hva folk bruker tid på.

MANDAG BEGYNNER ALVORET. Anne Aasheim kommer sikkert til å finne noe rødt i klesskapet denne dagen også, eventuelt noe gult, som hun også er glad i. Og hun vil finne fram et av sine utallige par sko, kanskje de røde, svært spisse, som samboer Mette ikke er sikker på om hun synes er stilige eller grusomme. Så kommer hun til å rusle ned til Akersgata 49, smile seg gjennom dørene, og hilse på kolleger hun ikke aner hvem er. Hun kommer til å rusle ned trappa til kantina, under bysten av forfatteren og Dagbladet-legenden Johan Borgen, og kjenne litt på følelsen av ærefrykt som fyller henne. Hun vil være spent og litt nervøs, det vil føles omtrent som første skoledag, og Anne Aasheim, den første kvinnelige sjefredaktøren i Akersgata, vil konsentrere seg om å ha beina plantet på jorda, ikke bli pompøs, ikke forsøke å være et overmenneske.

-  Jeg tror det er veldig viktig, ikke minst for framtidas ledere, ikke å tro at man er noe. Jeg tror litt på Janteloven.

-  Du tror på Janteloven?

-  Ja. Du skal ikke tro du er noe. Tro heller at andre er noe, eller at man er noe i fellesskap.

-  Du var 18 år i NRK. Statistikken for Dagbladet-redaktører er ikke all verden, de byttes ut etter et par-tre år. Har du et kort perspektiv på denne jobben?

-  Nei, jeg tenker ikke sånn. Jeg tror det Dagbladet trenger nå, er et langsiktig perspektiv, også på sjefredaktørsida.

-  Det sier jo alle som begynner i en sånn jobb.

-  Jo, men jeg er 44 år. Jeg kunne ha valgt å bli i NRK, og hatt det helt fint. Men så velger jeg å gå et annet sted, og da er det jo for å lykkes.

Hun smiler selvsikkert og tilfreds.

-  Jeg har et langsiktig perspektiv på denne jobben. Dessverre, for alle andre som ønsker å bli sjefredaktør i Dagbladet.