Kamphunnen

Hun er vant til å være i krig. Men Åsne Seierstad (37) er ikke en som blir liggende nede. Nå er hun klar med ny bok. Og mer bråk.

Jeg er fremdeles den samme.

Helst skulle vi gjort portrettet hjemme hos Åsne Seierstad, i hennes villa på beste vestkant, men det ville hun ikke. Ikke ville hun på kafé heller, siden det ble for mye mas. For mange forstyrrelser. Så nå sitter hun kvitrende foran oss i sofaen hjemme hos Cappelens informasjonssjef. Man åpner gjerne dørene og stua for forlagets mest innbringende forfatter.

– Det er blitt et absurd liv. Men nå lever jeg det livet. Nå var jeg akkurat i Brasil. Jeg holdt foredrag for tusen mennesker. Neste uke er det Christopher Hitchens, så kommer Michel Houellebecq, David Lynch, Peter Greenaway, sier hun, krigsreporteren.

Oslojenta som er oppvokst på Lillehammer, forfatteren som har solgt nærmere tre millioner bøker og Norges desidert mest kjente journalist. Hun smiler, hun drikker kaffe og hun sitter med beina i kors.

– Jeg trodde jeg bare skulle holde et enkelt foredrag på et universitet der, en sånn kveldsting. Men da jeg så de andre navnene og meg…

Hun tenker. Drømmer seg kanskje tilbake til Rio. Ikke til strender. Til aulaer.

– Det er helt absurd. En annen absurditet, i Brasil, er at bussene nå skal dekoreres med meg og Serbia-boken…

– …Bussene i Rio, sier hun.

– Tok du bilder?

– Jeg håper de tar noen morsomme bilder, he-he. Det føles litt spesielt at det skjer med Serbia-boken.

– Hvordan oppleves dette for en journalist fra lille Norge?

– Det er sånn at man opplever det, og ikke opplever det. Og som sagt, man er den samme. Den samme jenta som den gangen da alt begynte for 14 år siden. Den gangen Åsne Guldahl Seierstad studerte statsvitenskap i Moskva, var 23 år og i Russland for første gang.

– Jeg hadde et enormt ønske om å finne ut av ting den gangen. Det har jeg fortsatt, og det hadde jeg fortsatt med å ha selv om det ikke hadde blitt suksess.

Ordet suksess blir diskutert flere ganger. Suksess var aldri noe hun ønsket seg, men å si det er det samme som å si at hun er suksessfull, og det vil hun ikke si. Ikke selv. Til tross for at hun akkurat har sagt det. Men nok om det. Sju år etter bokdebuten med «Med ryggen mot verden» er Åsne Seierstad aktuell med sin fjerde bok, «De krenkede», ei bok om Tsjetsjenia, Russland og ikke minst hvordan alt begynte for henne. I boka blir vi med Seierstad på hennes første krigsreise til Tsjetsjenia i 1995. Og vi blir med henne tilbake igjen i 2006. Handlingen foregår blant tsjetsjenske politikere, fattige gatebarn og på et barnehjem i den nordlige delen av Kaukasus, der tårer og hat er en del av hverdagen.

– Jeg dro til Russland for å bli statsviter. Planen var å jobbe innenfor FN, med diplomati, noe internasjonalt. Jeg hadde lært meg fransk, spansk og nå var det russisk. Jeg så for meg en forskerkarriere på NUPI eller noe. Russlandsekspert, kanskje.

Usminket og ujålete, svarte strømpebukser, svart ullkjole, svarte, høyhælte skoletter. Ikke minst ei svart T-skjorte med logoen til den britiske skrekkfilmen «Hellraiser» på brystet – fra det progressive bladet «Mother Jones».

Hun ser uforskammet bra ut, der hun sitter og tygger på det.

– Russlandsekspert…

Tilfeldighetene førte Seierstad ut i journalistikken. I 1993 ble hun kjent med assistenten til Ruslan Khasbulatov, daværende parlamentsformann i landet.

– Alt begynte med en russisk løgn, sier hun. Og bevarer spenningen.

Assistenten spurte nemlig den unge studenten om hun ville møte parlamentsformannen. Det ville hun. Problemet var at Khasbulatov ikke tok imot studenter.

– Bare finn på en norsk avis og still tjue spørsmål, sa han. – Kunne jeg det?

Det kunne hun. Saken ble omsider, etter utallige omskrivninger, solgt til Arbeiderbladet.

– Og da ble du journalist?

– Nei, jeg skulle fremdeles bli statsviter.

Kort tid etter begynte Seierstad på statsvitenskap på Blindern.

– Det var kommunevalg, kommunestyrer, og så videre. Utrolig kjedelig. Valget var enkelt da det ble skrevet ut parlamentsvalg i Russland.

Hun skaffet seg en PC, hun trosset foreldrenes råd, hun reiste.

– He-he, hvis ikke det var for den journalistløgnen, hadde livet mitt blitt et helt annet. Tenk på det. Da hadde jeg nok aldri begynt å skrive.

– Hvor hadde du vært da?

– Jeg hadde vært på, hva skal man si, jeg vil ikke si kjedeligere, men kanskje et mer akademisk sted. Og jeg tror aldri jeg ville ha fått til så mye. Jeg er blitt veldig flink til å få til ting, og det er på grunn av journalistikken. Jeg gir meg aldri. Det er kanskje litt usjarmerende, men sånn er jeg, sier hun, fester blikket i mitt, mens hun fikler med fingrene.

Venninnene hennes sier at Åsne Seierstad alltid har tatt mye plass. På godt og vondt.

– Kanskje har jeg alltid vært sånn, sta. Jo, moren og faren min sier vel kanskje at jeg alltid har vært det.

– Hvis du ser tilbake, var det en ung, naiv dame som reiste til Tsjetsjenia og krigen for 14 år siden?

– Klart jeg var naiv, men jeg var målrettet også. Men det at jeg reiste på lykke og fromme, det at jeg ikke hadde noe nettverk, ikke noen å reise tilførte til at jeg fant andre historier enn de mest opplagte. Men jeg trodde aldri det var bra nok, var alltid på leting etter noe mer, jaktet videre. Først da jeg hørte at en professor på Blindern hadde sagt at det eneste som var verdt å lese fra Russland, var av Åsne Guldahl Seierstad, fant jeg en slags ro, men jeg arbeidet fremdeles døgnet rundt. Den replikken kommer jeg aldri til å glemme.

Fram til 1996 jobbet Åsne Seierstad for Arbeiderbladet. Etter det gikk hun over til «Dagsrevyen». Og i 1999 begynte Kosovokrigen. To år etter falt tvillingtårnene i New York. Åsne Seierstad reiste til Afghanistan. Til skuddlinjene. Og til bokhandleren.

Resten er historie, som det heter. Fra hun med klar røst og innlevelse fôret norsk, svensk og dansk presse med rapporter fra fronten i Kabul, har Åsne Seierstad vært fast inventar på forsida til den kulørte ukepressen, hun har toppet bestselgerlister og spist middag med de kongelige.

– Jeg hadde heldigvis passert tretti da alt dette skjedde.

– Du har reist mye, opplevd mye, men føler du at du har forsaket noe underveis?

– Nei, for jeg har jo bare fulgt vinden inni meg, og det hadde vært en større forsakelse å prøve å stanse den.

– Så det å bli kjendis lå aldri i kortene?

– Nei. Det var aldri noe jeg tenkte på da jeg begynte på statsvitenskap eller ble journalist. Det eksisterte ikke i min generasjon. Jeg tror det var annerledes før. Du er fem år yngre enn meg?

– Nærmere ti, svarer jeg.

– Jeg ser ikke forskjell på dere, sier Finn Graff.

– Men jeg syns ikke du skal klippe deg sånn lugg igjen. Det kler du ikke. Du er best med håret sånn som nå, sier Graff.

– Uansett…, sier Seierstad. – …i dag har man 17-åringer som blir kastet ut på forsiden av blader, men jeg ser disse menneskene som blir brukt av avisa, og selvfølgelig bladene. Hva skjer med dem? Hva slags fundament har de?

Det er sånn hun snakker. Åsne Seierstad snakker med en enorm mengde innskutte bisetninger. For mange tanker, for mange ord, kanskje. Eventuelt så er det fordi hun ikke vil bli feiltolket.

– Er du blitt brukt?

– Jeg har sagt ting som er blitt vridd på, men det må man tåle.

Likevel har Åsne Seierstad fått et anstrengt forhold til norsk presse. Eller mer riktig, hun er blitt livredd norsk presse.

– Redselen for å si ting som kan bli en overskrift, ting som er tatt ut av kontekst, ting som er feilsitert, den er til stede.

Det er fem år siden historien om bokhandler Shah Mohammad Rais ble skrevet. Historien har fulgt Seierstad siden. Hovedkritikken er gått på Seierstads valg av metode og den eksplisitte utleveringen av familien. Noe som toppet seg i 2003 etter at hovedpersonen selv leste den oversatte versjonen av boka. Noe som til slutt førte til forliksråd, der Seierstad og Cappelen tilbød Rais 500 000 kroner, til formålet å fremme afghansk litteratur. Pengene skulle bli gitt under forutsetning av at de ikke gikk til bokhandleren eller hans familie, og at det ikke lå noen beklagelse i forlikstilbudet, slik Rais hadde krevd på forhånd. Rais takket nei, og ballen ble lagt død. I juni i fjor ble det satt endelig punktum i saken. I hvert fall til nå.

Det var kortversjonen. «Hvis vi legger alle artiklene om Åsne Seierstad og Shah Muhammad Rais etter hverandre, vil de sannsynligvis brulegge veien herfra til Afghanistan», skrev Dagbladet på kommentarplass da det pågikk.

– Det har vært som å være fanget i en syklon. Jeg har blitt slengt hit og dit. Samtidig er det en syklon jeg har vært med på å utløse, og har derfor ikke noe å klage på. Man lærer hvordan verden fungerer og forholder seg til det.

– Kunne du gjort noe annerledes?

– Jeg har tenkt masse på det. Saken inneholder to forventninger, min og hans. Og hovedpersonens forventning var annerledes enn hva jeg trodde. Jeg husker at jeg sa til ham: «You might not like this book.» Og han svarte: «Oh, it’s your book. You write what you like. Even if you do mistakes we don’t go forward in this life without doing mistakes», sa han.

– Så du gjorde mistakes?

– Jeg innså nok ikke i hvilken grad han ikke forestilte seg at det skulle være et reelt portrett. Man lever på drømmer og forestillinger, og det blir som disse portrettintervjuene jeg leser om meg selv. Jeg blir veldig sjelden fornøyd.

– Hvordan var det da det sto på som verst?

– Som kamp, sier hun kontant.

Åsne Seierstad vet bedre enn de fleste hva hun snakker om.

– Det var virkelig følelsen av å være i kamp. Jeg kledde på meg et panser og var full av adrenalin. Og da det endelig var over, dagen etter at han reiste, så kommer den store journalistpris-saken opp.

Saken omhandlet Seierstads arbeidsmetoder i Bagdad. Noen hevdet at hun hadde sittet på hotellrommet og funnet på ting. En veldig ekkel og urettferdig sak, ifølge henne selv.

– Følelsen da, av å ha vært i kampen, tatt av panseret. Og så kom dette, nådestøtet. Spydet i hjertet. Jeg bare gråt og gråt, sier hun uten å fortrekke en mine.

Også den saken ble lagt død. Åsne Seierstad hadde nok en gang «stått han av».

– Det vil alltid ligge i bakhodet. Og hvis alt begynner en gang til, nei, det vet jeg ikke om jeg klarer.

Hun tenker seg om.

– Det er mange som er oppe i tøffe ting. Når det har vært ille, og dette kan kanskje virke urettferdig mot dem som virkelig lider, har jeg tenkt slik: Det er så mange som aldri kommer til orde. Som aldri blir hørt. Eller som blir fengslet fordi de mener noe de ikke får lov å mene. Her har jeg i alle fall muligheten til å forsvare meg når jeg blir angrepet, sier hun, tar en croissant, biter over og smuler over hele seg.

– Du har tatt det så langt for å finne trøst?

– Jeg har måttet ta det dit, ja, sier hun.

– Selvfølgelig har foreldre og venner også støttet meg, og jeg er takknemlig over å ha venner som korrigerer meg. Jeg husker første reaksjonen fra et par av mine beste venner da «Bokhandleren i Kabul» ble en kjempesak. Det var ikke: «stakkars deg», men: «hva er det du har gjort? Forklar oss!». Det setter jeg pris på, det er viktig å ha venner som stiller de vanskelige spørsmålene, ikke bare stryker en oppetter ryggen.

– Er du mer forsiktig i denne boka?

– Jeg fant ikke på ting da og jeg finner ikke på ting nå. Det jeg har gjort nå, av rene sikkerhetsgrunner, er at hovedpersonene i «De krenkede» har fått lest opp uttalelsene sine. Og så har jeg forandret navnene til barna. De skal få lov å bevare sin fortid, eller få lov å bestemme hvilken del av barndommen de vil fortelle om når de blir voksne.

For egen del kaller ikke Norges mest kjente journalist seg for journalist. Ikke forfatter heller. Men begge deler. Hun skriver journalistiske bøker, som igjen gjør henne til forfatter.

– De er rene journalistiske håndverk, som inneholder litterære elementer der jeg rekonstruerer hva folk har fortalt. Jeg tar gjerne en sånn debatt igjen, altså, hvis noen reagerer på formen.

For tida sitter Seierstad i utviklingsutvalget til Erik Solheim. Utvalget skal se på sammenhengen i norsk utviklingspolitikk, og blant annet i hvilken grad norsk politikk og deltakelse i militære operasjoner, faktisk fører til utvikling. Et tema som opptar forfatteren.

– Gi bort oljefondet, sier hun kontant.

– Gi bort oljefondet?

– Nei, ikke gi bort oljefondet. Invester i utlandet.

Seierstad taler med høyrehånda.

– I Norge tenker vi at vi lever i en verden atskilt fra andre, men det gjør vi ikke. Nå er vi med og kriger i Afghanistan. Og det påvirker oss. Det er masse sinne og aggresjon i den arabiske verden, vis at vi vil gjøre noe.

Seierstad ramser opp utdannelse, snakker om korrupte arabiske ledere, som mer enn gjerne ser at folkets sinne er rettet mot USA og Vesten, enn mot dem selv. Hun knipser med fingrene.

– Ambassadebrenningen i Syria. Sånn kunne de stoppet det.

Hun knipser igjen.

– Syria er en politistat. Lederne der valgte å ikke stoppe det, fordi det passer dem greit at folket er sinna på Norge. Og da mener jeg, bruk pengene, som vi er så heldige å ha, i investeringer i Syria eller Afghanistan. Bruk pengene til å bygge opp. Ikke for å være greie, men fordi vi bor i en verden og ting kommer tilbake til oss. Vi vet ikke konsekvensene av det hatet vi bygger mot oss i Irak og Afghanistan i dag. De som vokser opp der, de kan hate hundre ganger mer enn de som er voksne i dag, sier hun.

– Er det noe som irriterer deg i Norge?

– Måten vi kapsler oss inn i vår måte å leve på, vår måte å være opptatt av ting på.

– Vi gir ikke nok?

– Vi streber etter at alt skal være økologisk, ull inn mot kroppen og B-vitaminer. At vi uten å kaste et blikk til de barna som ikke får nok mat engang, bekymrer oss overfor våre barn, at de ikke får den riktige miksen av vitaminer.

Hun himler med øynene.

– Bare generelt at vi duller oss inn i den derre «fordi vi fortjener det.» Nei, vi fortjener det ikke. Det er fordi vi hadde faen meg flaks i livets lotteri. Og jeg mener, gi bort oljefondet.

Sist Magasinet portrettintervjuet Åsne Seierstad, i 2002, lød ingressen: «Åsne Seierstad drømmer om mann, barn, hus og hage – langt unna skyttergravene.» Ukepressen har siden koblet forfatteren med en rekke menn. Sist ut med jazzmusikeren Trygve Seim.

– Er drømmene oppfylt nå?

Seierstad bøyer seg mot diktafonen.

– Dette må du få med altså.

– Ja?

Hun hever stemmen.

– Ja. Det har irritert meg siden. Ikke fordi det nødvendigvis er en gal drøm, men det jeg hadde gjort, var faktisk litt spesielt. Det var ikke det samme som alle andre. Hvorfor skulle den journalisten da i helvete få meg inn i den samme ramma som alle andre? Han skulle redusere meg til å være som alle andre, at jeg egentlig hadde hatt flaks.

– Så du sa det aldri?

– Jeg husker det godt. Han peser på det. «Drømmer du ikke om mann og barn og sånn». Ikke spesielt, svarer jeg. Han presser på. . «Vil du ikke egentlig ha mann og barn, vil du ikke egentlig være som alle andre, drømmer du ikke egentlig om det alle andre kvinner skal drømme om?»

– Ja, gjør du det?

– Etter å ha sagt nei tre ganger, og til slutt, nærmest fordi jeg er et høflig menneske, sier jeg, «jo, selvfølgelig håper også jeg på det». Så blir det ingressen og tittelen.

– Hvordan skal vi tro på at du, en så erfaren journalist, skulle la deg presse til å si noe du ikke mente?

– Det var ikke det at jeg ikke mente det – på lang sikt. Men den gangen hadde jeg ikke erfaring med hvordan en bisetning blir gjort til overskrift og ingress. Det har jeg fått dyrekjøpt erfaring med nå.

– «Jeg har ikke lyst til å bli førti og sliten krigsreporter», sa du.

– He he, ja, men det pressa han meg til å si. For en klisjé. Sliten og førti, hva slags uttrykk er det’a?

– Nok en klisjé, men hva drømmer du om?

– Skal vi se, akkurat nå? Først drømte jeg om å bli ferdig med boka. Så nå. Hm. En dag å våkne uten å ha noen planer. Få gått litt på ski, kanskje. Noe mer. Hm.

– Mann og barn?

Hun hører ikke.

– Det er så enkelt som å få gått litt på ski, sier hun.

vla@dagbladet.no