Kampklar

Da hun lot som om hun ikke var gift med sin egen kone, skjønte Gro Hammerseng-Edin (37) at hun har viktige oppgaver utenfor håndballbanen.

- Jeg følte på skam. Hadde jeg sviktet henne jeg elsker? Hadde jeg sviktet alt jeg tror på?

Håndballveteranen myser utover Larvikfjordens blankskurte svaberg fra kafébordet i byens kulturhus.

- Jeg var i Gambia, for tre år siden med Larvik håndballklubb, og jeg og guiden gikk gjennom parken og hadde en helt dagligdags small talk-situasjon. Så spurte han hva ekte­mannen min jobbet med.

Gro Hammerseng-Edin husker hun kjente frykten som ei klo i magen.

- Jeg lot ham tro at jeg hadde en ektemann. Situasjonen var veldig ubehagelig, og jeg skammet meg etterpå, men jeg var redd.

Gro Hammerseng-Edin: Tidligere landslagskaptein 
og håndballspiller i Larvik Håndballklubb har fått en ny 
hverdag. Tegning: Finn Graff
Gro Hammerseng-Edin: Tidligere landslagskaptein 
og håndballspiller i Larvik Håndballklubb har fått en ny 
hverdag. Tegning: Finn Graff Vis mer

- Rett før reisen hadde jeg lest i et nyhetsbrev fra Amnesty International at du kan få livstid i fengsel for å være homofil og lesbisk i Gambia. Det var forbudt å være sånn som jeg er.

Da håndballspilleren kom tilbake på hotellet, ringte hun hjem til Anja Hammerseng-Edin, til kona. Hun som året før hadde syklet henne som hvit brud i sykkeltralle til den romantiske vielsen i Krutthuset på Fredriksvern.

- Hun sa at det som hadde skjedd var en umiddelbar og helt naturlig reaksjon. Jeg måtte på ingen måte føle skam. I stedet skulle vi fokusere på at vi er utrolig heldige som bor i et land der vi åpenlyst kan være glad i hverandre.

- Der vi har de samme menneskerettighetene som alle andre, og der vi kan få barn sammen. Det er så fort gjort å ta det for gitt, jeg fikk en øyeåpner under det besøket.

En øyeåpner hun har med som et viktig bakteppe når hun nå er i ferd med å skape seg en ny hverdag. Uten håndball.

Idrettslegende

Gro Hammerseng-Edin er blitt kalt tidenes norske vinner­skalle. Verdens beste kaptein. I 21 sesonger, som A-lagsspiller og landslagskaptein, dundret hun fryktløst inn i enhver forsvarslinje.

Hun har spilt klubbhåndball for Larvik, vært kaptein og briljert i Champions League. Hun har fått prisen «Årets forbilde» og er kåret til «Verdens beste lag­spiller».

Nå er det slutt.

- Idretten har gitt meg det aller største: Verdens flotteste kjæreste og mine beste venner. Og selvsagt sønnen vår Mio. Jeg har også opplevd mestring, selvfølelse og til­hørig­het, verdier som har gitt meg enorm glede, sier hun.

- Hvordan føles livet uten håndballen?

- Nå har jeg ikke vært pensjonist så lenge, så det får tida vise.

Kampklar
Kampklar
Familie: - Anja er den tøffeste dama jeg vet om, sier Gro om kona Anja Hammerseng-Edin. Oppe til høyre er sønnen deres, Mio. Foto: Øverst: Privat. Nede: Bjørn Langsem
Familie: - Anja er den tøffeste dama jeg vet om, sier Gro om kona Anja Hammerseng-Edin. Oppe til høyre er sønnen deres, Mio. Foto: Øverst: Privat. Nede: Bjørn Langsem Vis mer
«Jeg får kick av kjærligheten. Og jeg får kick av å tørre å gjennomføre ting jeg egentlig er litt redd for» Gro Hammerseng-Edin

Modig og redd

Denne sommeren har ekteparet Hammerseng-Edin nytt uvant mye ferie og fritid. De har dinglet over Stavern­festivalen i et pariserhjul, vært på stranda med Mio (5), og tilbrakt varme sommerkvelder med venner og familie. Også Anja la håndballen på hylla denne våren.

Avtaleboka er ikke blank av den grunn. Høstens plan er å reise rundt i landet med foredraget: «Anja & Gro – helt uten baller». Ekteparet vil snakke om hvordan enhver kan få styrke til å være seg selv, og å strekke seg etter det man drømmer om. De vil lære bort hvordan vi best kan være modige når vi egentlig er litt redde.

- Særlig kvinner har godt av å tørre mer, ta sjanse på å søke jobber, lederstillinger eller ta utfordringer de ikke er hundre prosent sikre på at de har stålkontroll over, sier Gro Hammerseng-Edin.

- Jeg har oppdaget at jeg har veldig mye på hjertet når det gjelder likestilling og likeverd i samfunnet. Da jeg studerte i fjor, skrev jeg en oppgave hvor jeg forsøkte å finne ut hvorfor fire av fem eksperter i den offentlige debatten i Norge er menn.

- Det er en altfor skjev fordeling, noe som har bidratt til at jeg i større grad har begynt å si ja når jeg for eksempel blir spurt om å være håndballekspert på TV.

Feministen

Hun har en drøm om å skrive ei bok til. I 2014 kom «Anja + Gro = Mio – Kunsten å få barn», der ekteparet skrev om hvordan de ble foreldre ved hjelp av donor. Nå har den tidligere håndballstjernen studert journalistikk og ledelse, og fått karriereveiledning.

- Skrivingen har gitt mersmak, og jeg tipper at jeg kommer til å bruke kreativiteten min til å finne på en ny bokidé, sier hun.

På nattbordet har hun bøker av Kathrine Aspaas, Marta Breen og Brené Brown. De handler om det Gro Hammers­eng-Edin er mest opptatt av nå: Raushet, feminisme, sårbarhet og mot.

Der ligger også boka «SHEconomy», om hvordan kvinner er ubrukt potensiale og big business.

Helt inn i brystkassa kjenner hun at det er en brennende feminist hun er. Hun er opptatt av hvordan mennesker over hele verden forfølges på grunn av sin seksuelle orientering og kjønnsidentitet.

«Girl» er et av de farligste ordene i verden. Jenter blir drept, abortert bort, nedvurdert, trakassert og forlatt, bare fordi de er hunkjønn.

- Gendercide-problematikken opptar meg. Jeg ønsker at menn skal kunne gråte uten å føle på at de ikke er mandige nok, og at kvinner skal kunne sitte hvordan de vil uten å føle at de ikke er feminine eller yndige nok.

- Her hjemme er «kjerringkast» betegnelsen på et dårlig kast. Å ha baller, betyr å ha mot. Vi må bli mer bevisste på likeverd mellom kjønnene i hverdagen, sier hun, og legger til at hun ønsker å være en tydelig kvinnestemme i den offentlige debatten.

Det kom tydelig fram i teksten hun i fjor skrev for tids­skriftet Samtiden, «Vi leker ikke familie. Et homoeventyr».

Første forelskelse

Hennes livs største øyeblikk på idrettsbanen, handler verken om mål eller medaljer. Det handler om hverdag. Om en håndballspiller i litt slitt treningstøy som sitter på en benk i gymsalen på Idrettshøgskolen i 2010. Skudd­armen har tatoveringen «Fearless». Ansiktet under capsen er Anjas.

Gro Hammerseng-Edin var 17 år gammel første gang hun ble forelsket i ei jente. Hun hadde aldri et behov for å «stå fram», men forsøkte heller ikke å skjule legningen sin.

Da TV2s Harald Bredeli i 2005 trodde at mikrofonen var skrudd av i kommentatorbua, og omtalte henne som den flotteste lesba på Toten, tok håndballspilleren det sporty.

Samme år kuppet superstjernen Robbie Williams en «Skavlan»-sending da han spurte håndballspilleren om hennes kjærlighetsliv.

- Har du alltid vært sammen med kvinner? sa Williams, tydelig betatt.

- Ikke alltid, sa Gro Hammerseng-Edin.

- Det har jeg. (Latter i studio.) Er du bifil eller lesbisk?

- Det skal jeg svare deg på etter programmet, sa hun smilende, men kjølig.

Nye drømmer: Etter å ha lagt håndballen på hylla, står foredrag bokskriving og feminisme i sentrum for Gro Hammerseng-Edin. Foto: Mona Nordhøy
Nye drømmer: Etter å ha lagt håndballen på hylla, står foredrag bokskriving og feminisme i sentrum for Gro Hammerseng-Edin. Foto: Mona Nordhøy Vis mer
«Mio har spurt et par ganger om han kan få en bror eller søster.» Gro Hammerseng-Edin

Legger avgjørelse på is

Det er gått sju år siden Anja og Gro ble kjærester. De brukte ikke lang tid på å bestemme seg for å få barn, det de brukte lang tid på, var å bestemme seg for hvordan. Og for fem år siden fikk de Mio, etter å ha vært på StorkKlinik i København.

- Dere har sikret dere muligheten til å gi Mio en bror eller søster fra samme donor. Er det det neste store pro­sjektet?

- Vi har ikke tatt noen endelig beslutning på dette ennå. Å ta avgjørelsen om å slutte med håndball var en veldig stor beslutning for oss begge, og foreløpig fokuserer vi på å skape en ny hverdag. Vi har god tid.

- Mio har spurt et par ganger om han kan få en bror eller søster. Så går han plutselig over i et stadium der venners småsøsken er irriterende, så det har ingen hast.

- Foreløpig lar vi en slik avgjørelse om familieforøkelse ligge i ro i noen måneder.

- Har dere hatt den såkalte pappa-samtalen med ham?

- Nei, egentlig ikke. Vi hadde ei barnebok som vi leste en stund. Ei jente blir storesøster ved at moren hennes blir gravid ved hjelp av en donor.

- Mio var mest opptatt av at jenta i boka hadde blinkesko. Han synes det er helt naturlig å ha to mammaer. Jeg opplever at dette er så grunnleggende greit i hans generasjon. Det er større utfordringer i besteforeldregenerasjonen og i religiøse miljøer.

Fordommer og rare regler

Gro Hammerseng-Edin er verken troende eller religiøs. Hun ble døpt og konfirmert i kirken, mest fordi venninnene hennes også ble det.

- Anja og jeg giftet oss humanetisk. Jeg ville ikke være en del av en kirke som ikke åpnet opp for meg og min familie

Fordommer og rare regler har hun møtt nok av. Ekte­paret måtte for eksempel være registrert på samme adresse under inseminasjonen.

- Hvem andre avkreves fellesadresse når de ligger sammen og blir gravide? Spør hun.

For at Anja skulle få være medmor, med akkurat de samme rettighetene som biologisk mor som bar fram barnet, måtte ekteparet ha åpen donor. Det betyr at de fikk vite høyde, vekt og farger, han har Anjas farger, og hva donoren jobber med.

- Når Mio blir 18, har han mulighet til å få litt mer informasjon om donoren. I tillegg har donor forpliktet seg til en samtale eller et møte med ham.

- På StorkKlinik var deres erfaring at ikke så mange barn var opptatt av dette. Men vi ville i hvert fall ikke velge det bort for ham.

- Hvis det blir et barn til, er det da Anjas tur til å bære det fram?

- Sist var det ikke aktuelt for henne. Nå har hun nok tenkt mer på at det ville være interessant å oppleve en graviditet, men det ønsket er ikke sterkt nok.

- Anja har rett og slett ikke behov for å gå gravid, mens jeg hadde en veldig god følelse, og gjør det gjerne igjen. Men jeg har ikke tenkt å annonsere i media om vi begynner å prøve.

Å tørre

Hun smiler. Forteller at Mio er oppkalt etter Astrid Lindgrens hovedperson i boka «Mio min Mio». Gutten som må tørre når han egentlig ikke våger.

Selv er hun opptatt av å tørre å si fra, tørre å sette egne grenser. På forsommeren tilbrakte den avgåtte håndballspilleren tre uker foran NRKs kameraer under innspillingen av neste sesong med «Mesternes mester», som sendes på nyåret.

- En kjempeopplevelse, men det var tøft både fysisk og mentalt. Den mentale utfordringen gikk på å bli filmet fra morgen til kveld, få et kamera opp i ansiktet før du har våknet, å gjøre ting jeg ikke kan.

Skulle håndballvenninnen Isabel Blanco, som også var med på innspillingen, få fram fanden i Gro, hvisket hun bare inn i øret hennes: «Han fyren der har sagt at menn er mye bedre på denne øvelsen enn kvinner». Og Gro Hammerseng-Edin kjempet til hun stupte.

Kampklar
Kampklar
Legende: 631 mål har Gro Hammerseng-Edin scoret for Norge. Foto: Øverst f.v: Arnt E. Flovik / NTB Scanpix. Nede: Bullit Marquez.
Legende: 631 mål har Gro Hammerseng-Edin scoret for Norge. Foto: Øverst f.v: Arnt E. Flovik / NTB Scanpix. Nede: Bullit Marquez. Vis mer

Idrettsbarndom

Den 180 centimeter høye scoringsmaskinen drikker kaffen svart. Hun var ni år gammel da hun plukket opp håndballen. Hun kommer fra en mer enn normalt idrettsglad Gjøvik-familie, med to brødre og en lillesøster. Ridning, ishockey, tennis, bandy og fotball, var blant aktiviteter som sto på timeplanen.

Det kunne blitt fotball for henne også, men håndballen tok tid og var morsomst. Dessuten spilte man håndball inne, en stor fordel for en som kan være litt værsjuk, vinter­treningene i fotball ute på Gjøvik var tidvis i kaldeste laget.

Siden hun som 16-åring debuterte i Gjøvik og Vardal Håndballklubb, kan hun skilte med 21 sesonger på A-lagsnivå, og 631 mål for Norge. Hun sparte seg aldri på banen.

Tidligere Larvik-trener Karl Erik Bøhn sa en gang at han var redd de måtte skrape Gro opp fra parketten. Hun ga aldri opp i en idrett som masseproduserer smell, støt og avrevne korsbånd.

En studie av internasjonal topphåndball viser at skadeforekomsten er 108 skader per 1000 spilte timer. Vonde knær og betente akilleshæler er ikke ukjent for Gro Hammerseng-Edin.

«Jeg unte Anja det av hele mitt hjerte, var stolt og glad på hennes vegne»

I flere år var hun bekymret for om hun tynte kroppen for hardt. Medspillere kunne måpe over den skyhøye smerteterskelen hennes. Så har hun også vært god til å tåle at det gjør vondt. Det har hun fått med seg hjemmefra, med en mamma som er operasjonssykepleier og vant til å se stygge skader.

- Overfor henne har det aldri vært noe vits i å komme med «kjære mor» om det ikke er alvor. Så jeg syter nok ikke så lett. Evnen til å gjennomføre og stå på uansett, har fått meg langt. Det er jeg stolt av.

- Samtidig har jeg nok vært besatt av det kicket det er å være med og prestere. Men det er en balanse der. Som et forbilde for andre utøvere burde jeg kanskje vært enda flinkere til ikke å tøye strikken for langt, og heller tenke mer på å unngå alvorlige skader.

Karriereslutt

Håndballspilleren måtte operere korsbåndet i høyre kne. Hun begynte å bevege seg litt stivt, hadde begynnende hofteleddslitasje, påleiringer i lysken, og ble redd for at hun ikke ville kunne løpe en tur i skogen eller leke på gulvet med Mio hvis hun fortsatte med to treninger om dagen, i tillegg til klubbkamper og landslagskamper.

I 2013 droppet hun landslaget, men fortsatte med klubbhåndball.

- Det valget ga meg færre reisedøgn, færre kamper, og forlenget karrieren min med flere år. Jeg kunne konsentrere meg om å jage de store pokalene i Champions League med Larvik HK. Men det var et ekstremt krevende valg, sier hun.

Mens kona Anja kunne briljere på banen med det norske flagget på brystet, var Gro blitt veteranen som satt på tribunen. I hver minste celle av kroppen kjente hun hvor inderlig gjerne hun skulle vært der ute selv.

- Jeg unte Anja det av hele mitt hjerte, var stolt og glad på hennes vegne. Samtidig kjempet jeg med følelsen av at en del av meg også ønsket å være med i manesjen.

Hun kjente på misunnelse. Noe som var litt «out of charac­ter» for en lederskikkelse kjent for å være raus og samlende.

- Kroppen min fungerer fint nå. Klart den har fått skavanker og den er sikkert blitt tynt i hardeste laget i perioder. Men jeg er svært takknemlig for at den fortsatt kan brukes til det aller meste, og at det er mulig å jobbe med den stivheten jeg sliter litt med.

- Nå skal jeg begynne med yoga. Det er en av de tingene jeg ser fram mot.

Mesteren: På nyåret blir Gro Hammerseng-Edin å se på NRK i «Mesternes mester». Etter innspillingen, var hun glad for å slippe å prestere mer fysisk. Foto: Mona Nordhøy
Mesteren: På nyåret blir Gro Hammerseng-Edin å se på NRK i «Mesternes mester». Etter innspillingen, var hun glad for å slippe å prestere mer fysisk. Foto: Mona Nordhøy Vis mer

- Kick av kjærlighet

Til høsten begynner Mio siste året i barnehagen. Den lille familien har akkurat flyttet inn i et nybygd hus i et rolig boligfelt bare hundre meter fra barneskolen, med god nok plass til å stappe inn alle venner som vil overnatte.

Gro Hammerseng-Edin er glad for at hun fikk vokse opp uten å tenke på at hun måtte være perfekt. Hun følte aldri noe press for at karakterene måtte være på topp, eller at prestasjonene i håndball var livsviktige.

- Det var deilig å kjenne på friheten. Så lenge jeg gjorde mitt beste, overholdt grunnleggende folkeskikk, og hadde respekt for andre mennesker, så var ikke kravene så høye.

- Jeg var også heldig med valg av venner. Vi gjorde selv­følgelig småtterier som vi ikke skulle, vi og, men det var et trygt miljø å vokse opp i. Foreldrene mine fulgte med på hva jeg brukte tida mi på, og jeg følte meg sett og elsket.

En rød marihøne kravler opp langs bicepsen til dama som får merkelappen «svimete», som kan glemme passet sitt på en utenlandsreise, og legge bilnøklene i kjøleskapet, men som aldri glemmer en venns bursdag. Og når helgene plutselige er blanke for medaljejakt, betyr familie og venner alt.

- Når håndballbanen er forlatt, hvor finner du kickene da?

- Jeg får kick av kjærligheten, og av å holde foredrag, og jobbe med live-TV. Og jeg får kick av å tørre å gjennomføre ting jeg egentlig er litt redd for.