Så snart alle bagene og bæreposene er hivd inn døra, kan sommeren starte. En lynrask dukkert renser bort bilsvetten og sørger for det obligatoriske lille, men uhyre smertefulle førstebadkuttet på undersida av stortåa, som i sin tur får brennmanetmerket på låret til å virke mindre betydningsfullt. Livet er – som alle vet – lidelse, og av alt man må holde ut på vei gjennom livets jammerdal, er smerten man kjenner når man ligger på brygga og tørker i sommersola den det er lettest å leve med. Livet på landet er så ulikt livet resten av året at det er vanskelig å bestemme seg. Er dette en virkelighetsflukt? Eller er det dette som er livet? Jeg slapper av med hele kroppen, og håper at sjelen snart kommer etter.

Det er nesten ett år siden sist hun var her. Likevel er geita Saftis snar til å finne seg til rette når hun kommer til gårds. Det var her hun vokste opp, som flaskebarnet til den heller uvennlige ammemotstanderen Blågeita, så hun har alltid sett på meg som en slags surrogatmor. Hun kommer bort når jeg sitter på trappa, og gnir hodet hardt inntil meg, noe som betyr «jeg vil bli klødd» på geitespråket. Høst, vinter og vår har hun tilbrakt på gården til bonden Osmund, der hun har vandret fritt oppi heia, og bare unntaksvis har hatt menneskekontakt. Men tilbake på gården min er hun like kjærlig og underlig hundeaktig som før, mens den engstelige killingen Lakris tripper rundt i bakgrunnen – usikker på hvorfor mor snakker med det skumle menneskevesenet.