Kaos på landet

Dagbladets kokk Andreas Viestad har kommet seg på hytta.

Så snart alle bagene og bæreposene er hivd inn døra, kan sommeren starte. En lynrask dukkert renser bort bilsvetten og sørger for det obligatoriske lille, men uhyre smertefulle førstebadkuttet på undersida av stortåa, som i sin tur får brennmanetmerket på låret til å virke mindre betydningsfullt. Livet er – som alle vet – lidelse, og av alt man må holde ut på vei gjennom livets jammerdal, er smerten man kjenner når man ligger på brygga og tørker i sommersola den det er lettest å leve med. Livet på landet er så ulikt livet resten av året at det er vanskelig å bestemme seg. Er dette en virkelighetsflukt? Eller er det dette som er livet? Jeg slapper av med hele kroppen, og håper at sjelen snart kommer etter.

Det er nesten ett år siden sist hun var her. Likevel er geita Saftis snar til å finne seg til rette når hun kommer til gårds. Det var her hun vokste opp, som flaskebarnet til den heller uvennlige ammemotstanderen Blågeita, så hun har alltid sett på meg som en slags surrogatmor. Hun kommer bort når jeg sitter på trappa, og gnir hodet hardt inntil meg, noe som betyr «jeg vil bli klødd» på geitespråket. Høst, vinter og vår har hun tilbrakt på gården til bonden Osmund, der hun har vandret fritt oppi heia, og bare unntaksvis har hatt menneskekontakt. Men tilbake på gården min er hun like kjærlig og underlig hundeaktig som før, mens den engstelige killingen Lakris tripper rundt i bakgrunnen – usikker på hvorfor mor snakker med det skumle menneskevesenet.

Det deilige med å vende tilbake til sitt eget sommersted, særlig hvis det også er barndommens sommersted, er at alt er som før. Hvert år skjer det forandringer, men disse endringene er så langsomme, gradvise, at selve stedet likevel har noe tidløst og uendelig over seg. Det virker som om alt alltid har vært akkurat slik. Utedoen, som ble satt opp for noen få år siden, etter at den gamle begynte å lute til siden og true med en utrolig ekkel ulykke, verken ser eller lukter særlig nytt. Skrivestua, som ble innredet i fjor i den gamle Gul-løa, har begynt å samle spindelvev, og i vinduskarmen ligger det en fluekirkegård. Gangen i annen etasje har fått nytt panel og maling siden sist, men ettersom ingen vinkler i huset er rette, gir ikke denne oppgraderingen følelsen av å være i et nytt rom. Det kjennes snarere som å være til sjøs, eller på fylla inni et kubistmaleri.

Selv kjøkkenhagen har noe evig ved seg. Drivhuset som min far bygget en gang på åttitallet, men aldri tok i bruk fordi han hadde kommet i skade for å montere det på vranga, er for lengst revet. I løpet av de tre åra som har gått siden jeg lagde et «nytt» drivhus med gamle vinduer jeg fant i Rød-løa, har både fersken- og aprikostreet vokst så mye at de stanger mot taket. Ved hjelp av noen vennlige humler har de blitt befruktet, og selv om de ikke har fått mye annen oppmerksomhet, bugner de med løfter om en søt sommer. Salaten og maisen jeg plantet ut i pinsen strekker seg opp mot himmelen, og ved siden av jordbær og urter sprer salaten seg som ugress. Tomater har jeg gitt opp – de blir aldri ferdig tidlig nok. Men dette er ikke en endring som blir godtatt av drivhuset, som har sine egne meninger om hva det skal huse. På stedet der jeg hadde tomater i fjor, står det nå to kraftige, små planter som må ha fått liv fra frøene til noen nedfallstomater.

Jeg setter meg godt tilbake i hengekøya og håper på umiddelbar landidyll og ro. Men den uteblir. Noe av byrastløsheten sitter igjen. I byen er effektivitet og forutsigbarhet viktige egenskaper. Derfor får jeg den underlige følelsen av at dyrene mine driver gjøn med meg når de ikke godtar min forestilling om kos på landet. Geitekillingen Lakris er slett ikke kjælen. Han er en spesielt usosial kombinasjon av folkesky og tenåringstrassig. Når jeg binder ham, blir han stående og breke gråtende hele dagen. Og når jeg i et øyeblikk av bløthjertethet slipper ham fri, ser han på meg med leende øyne, før han triumferende stikker til skogs, med mora Saftis på slep. Hønsene er heller ikke så medgjørlige. De første dagene nekter hanen Lars å gale. Hønene legger heller ikke mer enn et og annet egg. Det er i hvert fall det jeg tror, inntil jeg finner eggerester i verpekassa. Mye kan tyde på at ei av hønene har blitt gal, og går til angrep på egne egg. Det er slett ikke bra! Og hva er det med den skyen? Hvorfor må den stå i veien for sola akkurat nå når det begynte å bli varmt?

Plutselig blir jeg full av bekymringer. Dyra er gærne, huset er skittent, og når jeg ser rundt meg, er det umulig å la være å legge merke til at skog og gras er i ferd med å velte seg innover jorder og veier, blokkere utsikt til sjøen og soltilgang for poteter og kjøkkenhage.

Det er ingen annen utvei enn å gå til frontalangrep på mitt eget sted. Motvillig går jeg til verks. Bevæpnet med motorsag og ljå forsøker jeg å holde naturens livskraft under kontroll. Og jeg som kunne ha ligget i hengekøya. I stedet er det luking, ljåing og det infernalske bråket fra motorsaga som får det til å dure i hele kroppen, og som får rushtidstrafikk til å fortone seg som en liten lur på en luftmadrass.

Men selv midt i motorsagmassakren er det små gleder. Eller kanskje er det nettopp fordi jeg ikke krever kos i kaoset, at jeg finner sånn tilfredsstillelse i en håndfull blåbær som vokser i den solrike skråningen. Kampen mot ugress og snegler i kjøkkenhagen fører til nestenforspising av deilige søte jordbær, og nesten enda søtere erter og sukkererter. Hvis grøden fortsetter slik den har begynt, kommer dette til å bli den store ertesommeren. Og når jeg står og slår graset nede ved sjøen, blir jeg så varm at vannet etter hvert virker fristende og forfriskende på den ikke-masochistiske måten, så jeg tar meg til å dykke etter østers. De er ikke gode på samme måte som franske eller sunnmørske kjøpeøsters, de har en kraftig, selvsikker havsmak.

Sakte, sakte, gjennom alle de små og store gjøremålene finner livet sin egen, rolige sommerrytme. Den gale høna tar min framvisning av motorsag og ljå som en trussel, og neste dag er det egg nok til å lage en tynn sommeriskrem med en blanding av de friske blåbærene og noen frosne fra i fjor. Og jeg er støl og sliten nok til å klare å holde meg i hengekøya uten å finne noe å bekymre meg for.

Lett blåbæriskrem Dette er en frisk og luftig iskrem uten så mye egg. Jeg synes blåbærene kler en litt lettere innpakning, men må innrømme at det var eggemangel som førte meg inn på denne veien. Det vågale med denne isen er at den også inneholder cottage cheese. Det gir litt fyldighet i konsistensen – og en forsiktig cottage cheese-smak. Ved å tilsette kalde ingredienser til røra etter at egg-og-fløte-blandingen er ferdig, går innfrysinga fortere.

3-4 dl fløte

1 dl sukker, eller mer

2 eggeplommer

1-2 dl blåbær, gjerne frosne

2 dl cottage cheeseJeg lager isen på enklest mulig vis: Kok opp fløte og sukker. Ha eggeplommer i en blender. Kjør til du får en jevn, blek blanding. Hell i den kokende fløten. Dette får røra til å tykne litt. (Hvis du fortsatt synes den er veldig tynn, kan du ha den tilbake i gryta og varme den litt til.)

Ha i blåbær og kjør til en jevn masse. Ha i cottage cheese og kjør. Du velger selv om du vil ha små biter cottage cheese, eller om du vil kjøre til massen er nesten helt jevn (noen hvite prikker må du regne med).

Ha blandingen i en bolle – helst metallbolle – og sett i fryseren. Rør rundt fra tid til annen så den ikke fryser til en fast isklump. La stå i kjøleskapet i en halvtimes tid før du serverer.

Erter med bacon og krabbe Ferske erter er noe av det søteste som finnes – en knallgrønn bekreftelse på sommerens fortreffelighet. Her kombinerer jeg søte erter med salt bacon og krabbekjøtt.

Forrett eller lett lunsj for 2:

100 gram bacon

1 ss smør

½ løk, finhakket

5 dl erter

1 dl fløte

ev. litt flytende kyllingbuljong

eller 1/2 buljongterning

200 gram krabbekjøtt

eventuelt litt mynte eller timianStek bacon i litt smør i ei gryte. Når baconet er stekt, men ikke sprøstekt, løft det opp. Skru ned varmen og stek løk i fettet som er igjen. Løken skal bli blank og myk, ikke brun og sprø.

Ha i erter og fløte, og kok ertene i 4–6 minutter. Ha 2/3 av ertene og all væsken i en blender. Kjør til du har en fin blanding. Hell i dype tallerkener. Ha over resten av ertene, baconbiter og krabbekjøtt. Pynt eventuelt med litt mynte eller timian.

avi@dagbladet.no

Også denne sommeren skriver Magasinetsfaste matskribent fra sin gård på Sørlandet.

HYTTELIV: Andreas Vivestad er tilbake på sommerstedet på Sørlandet. Her ser han skogens mange bær.
FORVANDLINGEN Hvem skulle tro at noe så vakkert og godt kunne bli enda bedre? Juli er tiden for blåbæris.