Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Kåre Klok

Alle sier at han er blitt så gammel og klok. Men Kåre Willoch (73) føler seg ikke gammel.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- HER KOMMER DERE ikke inn uten slips. Den høye mannen med hvit bart er bestemt. Peisen fyres med Financial Times. I et rom lastet med bøker spiller to eldre menn biljard i sakte film. Det knirker i parketten. Det lukter kaffe og penger. Vi er i Det Norske Selskab. En klubb for finere herrer. Det er onsdag formiddag. Vi blir stoppet i døra. - Ingen kommer inn her uten slips. Det hjelper ikke at vi har avtale. Mannen i mørk dress har ikke mer å si om saken. Han går tilbake til de andre herrene. Så kommer vår mann. Kåre Willoch. Enten holder han seg godt, eller så har han sett gammel ut de siste tjue åra. - Bare bli med meg, smiler han. Gjennom peise-stuer, forbi glitrende lysekroner og mørke dresser. Kvinner har bare adgang på forhåndsannonserte dager. Bak hvite gardiner ser vi bakparten på Stortinget. Willoch smiler og nikker til slipsene. De nikker tilbake. Ingen sier noe. NORSKE SELSKAB ble etablert i København i 1772. Norges mest intellektuelle unge menn dyrket frivoliteten og litteraturen. Johan Herman Wessel og vennene svingte glassene. I 1818 ble Det Norske Selskab stiftet i Christiania. Da Willoch var blitt fylkesmann i Oslo og Akershus, ble han innbudt som livsvarig medlem, og dermed fritatt den årlige kontingenten. - Dette er et sted man kan ta med sine forbindelser, treffe bekjente og lese aviser, sier Willoch. - Og her dyrkes fortsatt frivoliteten og litteraturen? - Jeg har ikke inntrykk av det, nei. De regner seg som etterkommere av Norske Selskab i København. Men hvor direkte linjen er, kan man alltids diskutere. Willoch humrer. Kledd i mørk bukse og blankpussede sko. Mørkeblå blazer med gullknapper. Et hvitt tørkle titter så vidt opp av brystlomma. Skjorte med små blå ruter. I halsen et perfekt knyttet mørkeblått slips med små figurer på. Det er Adam Smith - filosofen som ble den økonomiske liberalismens far. - Jeg fikk det i Amerika. Det viser at jeg er for moral i økonomien, sier Willoch. HØYREMANNEN SATT inne på Stortinget i 32 år. Da han kom ut i 1989, ble han historiens mest aktive fylkesmann. Han ble kåret til årets opinionsdanner av Norske Avisers Landsforening. Norges Bondelag tildelte ham prisen for sunt bondevett. Han ble utnevnt til Kommandør med stjerne av St. Olavs Orden for samfunnsgagnlig virke. - Einar Førde sa at dere to ble politisk kastrert i 1989, men at operasjonen ikke var vellykket for deg? - Ja-ha. Han har jo sans for litt spesielle formuleringer, han Førde. Jeg har ikke noe å bemerke til innholdet. Men akkurat de bildene han bruker, er ikke slike som jeg benytter. - Professor Rune Slagstad mente at du var en større statsmann som fylkesmann enn som statsminister? - Han sa det vel helst for å være hyggelig. - Forfatter Sidsel Mørch sa at du gikk fra å være en uklok statsminister til en etterpåklok bestefar? - Når du nevner det, så husker jeg det. Men hun hadde jo ikke fulgt med. Hennes faktagrunnlag var helt på jordet. «Israel må trekke seg ut av de okkuperte områdene. Palestinerne må få sin egen stat.» DE SISTE TI ÅRA ER det blitt sagt at Kåre Willoch er blitt gammel og radikal. Unge røde har trykt den eldre blå til sine kampsaker. Gamle konservative er ikke like fornøyde med utviklingen. - Der mange påstår mine standpunkter er radikale, må jeg minne om at det stort sett er det samme jeg har ment før. Her må jeg få lov å bruke noen eksempler som kan bekrefte dette, sier Willoch og snakker om skattepolitikk. Han snakker om samferdselspolitikk. Flyktningpolitikk. Skolepolitikk. Miljøpolitikk. Om at Norge har for mange partier som tvinger fram mindretallsregjeringer og dårlig styring. Det parlamentariske systemet bør endres. Han har visst alltid ment det samme. - Hva med alle dine kraftige utspill mot Israel? - Der må jeg åpent erkjenne at det har skjedd en meget betydelig forandring i mine standpunkt. Absolutt. - Når kom den store omvendelsen? - Det har ikke vært en brå omvending, men en gradvis utvikling. Jeg tror jeg har vært gjennom en normal utviklingsprosess, som mange andre nordmenn. Da jeg vokste opp, var det norske samfunnet preget av en fornemmelse av at de som bodde i Europa og Nord-Amerika, var et mer avansert slags folk enn asiater og arabere. Jeg husker godt da en norsk sjømann var fengslet i Iran. Det var visst meget synd på ham, og norske myndigheter måtte hjelpe ham mot de urimelige iranerne. Han hadde jo bare kastet en iraner over bord så han døde. Det var litt sånn. - Mange forbanner deg for at du kritiserer Israel? - Ja, det kommer en del telefoner og post. Mange er meget oppmuntrende. Noen har milde tilrettevisninger for å veilede meg til frelsen. Andre forteller at den som er mot Israel, er mot Gud. Derfor vil det gå dårlig med meg i den neste verden. Til sist må nevnes den rene hatposten. Den virker mer psykiatrisk, sier Kåre Willoch.Han gir et lite foredrag om problematikken i Midtøsten. Her er et kort utdrag: - Det løser ingen problem med bomber og granater over Palestina. Yassir Arafat kritiseres for ikke å få folk til å avfinne seg i fred med okkupantene. Amerikanerne skjønner ikke hva okkupasjon er, siden de ikke har opplevd det i relevant tid. Det ser ut som enkelte i Norge heller ikke skjønner hva det er. Det er leit å se gravalvorlige norske politikere som ikke har mer å si enn å oppfordre begge parter til å holde fred. De burde for lengst ha innsett at det ikke hjelper. Israel må trekke seg ut av de okkuperte områdene. Palestinerne må få sin egen stat. Grensen mot Israel må i hovedtrekk følge linjene fra 1967. Først da kan det bli varig fred. - Jeg har ikke sett noen kronikker av deg denne uka? - Nei. Men det kommer en i neste uke. Jeg finner ikke tid til å svare på slike leserbrev som bare sier at jeg tar feil, ikke forstår historien, og så videre. Da tar jeg heller tak i temaene og skriver en kronikk. Og så holder jeg en del foredrag. - Hva handler de om? - La meg nu se, sier Willoch og plukker fram ei liten brun bok innbundet i skinn fra innerlomma. - I går holdt jeg foredrag om samfunnets sårbarhet. I morgen er det miljøvern og trafikk. Fredag er det om samfunnets sårbarhet igjen. Lørdag er det om eldre som ressurs og utfordring. Det blir litt variert. Men fra nyttår har jeg sagt nei til nesten alle forespørsler. Da har jeg lovet å skrive ny bok. KÅRE WILLOCH vokste opp på Bestum i Oslo, yngst av tre brødre. Slekta stammer fra blant annet Sunnmøre og Skottland. Faren Håkon var sjøoffiser før han gikk over til næringslivet. Mora Agnes var adjunkt. Lille Kåre var barn på den tida da sommerferien startet med å ta damptog til Tønsberg, før turen gikk videre til Tjøme med dampskip. Da krigen kom til Norge, var Kåre 11 år. I 1942 ble han stemplet som skolens oppvigler. Skoleinspektøren, også kalt «Gompen», oppfattet unge Willoch som en kilde til antinazistiske standpunkter. «Gompen var dogmatisk nazist», og Kåre fikk to ukers bortvisning og trussel om å bli sendt til guttehjemmet på Bastøy. Han gikk sin politiske skole i Den Konservative Studentforening. 23 år gammel fikk han i 1951 plass i Oslo bystyre. To år etter ble han sosialøkonom med beste eksamensbesvarelse på Økonomisk Institutt. I 1954 giftet han seg med Anne-Marie. Sammen har de tre barn. Fire barnebarn. Alle bor på Snarøya. - Forandret du deg etter du ble bestefar? - Antakelig ja. Det gir et annet fokus. Man får et mye lenger perspektiv fremover, som inkluderer barnebarnas levetid. Jeg har en fornemmelse av at per-spektivet fremover blir utbalansert med en forlengelse av perspektivet bakover også. Ting som jeg har opplevd og husker godt, er oldtiden for unge mennesker i dag. Men fortiden før jeg ble født, er også kommet nærmere nå, enn den var da jeg var ung. DA KÅRE WILLOCH ble portrettert i Dagbladet i 1978, ba han om å få bli titulert i De-form. Det gjør han ikke nå. Men han er fortsatt ei vandrende lærebok i takt og tone. En retorikkens mester. Høflig og vennlig. Det viste han den julaften navnelappene på noen gaver ble forvekslet. Willoch pakket opp et knallblått damebelte - og takket henrykt for gaven. I år skal jula feires med barna. Alt han ønsker seg er ei ny øks til vedhogsten. - Er det sant at du har løsnet på snippen de seinere åra? - Jeg vet ikke det. Men jeg merker jo ofte at jeg er alene om å gå med slips. - Ikke her? - Nei. Ikke her ... Men jeg går dessverre ikke her så ofte, ennu, sier Willoch. Med venstrehånda løfter han tefatet med porselenskoppen opp til brysthøyde. Med en sølvskje i høyrehånda rører han rundt en liten fløteskvett. Han drikker, setter kaffekoppen med tefatet under, forsiktig ned på bordet, napper diskré i det venstre bukselåret, og legger det over det høyre beinet. - Da jeg var yngre, gikk alle med hatt. Nu går ingen med hatt. - Ikke du heller? - Jeg har kjøpt meg lue. Og jeg må si at lue er mye mer praktisk. - Hva med kalosjer? - Dem bruker jeg ikke så mye lenger. De ødelegger skoene. Men jeg har botforer. De burde ikke ha gått av moten. - Botf...? - Ja, der ser du. Du vet ikke hva det er. Det er oversko som går opp til ankelen. Dem kan du putte vanlige sko oppi. Overmåte praktisk i den norske snevinteren. - Hvordan staves det? - Det er fransk. B-o-t-f-o-r, sier Graff. - Takk for hjelpen, sier Willoch. - Jeg har ofte tenkt å få meg sånne, sier Graff. - Ja, tenk at du skal i et selskap, sier Willoch og presenterer følgende dilemma: - Skal du ha med ekstra sko? Eller skal du bruke botfor? Botfor, naturligvis. Du setter dem bare i gangen. Og da blir du ikke syk, fordi du unngår å bli våt på bena. - Det sies at du er flink å ta vare på helsa? - Ikke flink nok. Men for å si det litt flott: Uforsiktighet er et spørsmål om hva man har tid til. Tenker man efter hvor mye arbeidstid man mister på en uke i sengen, kan man ikke holde på med en sykdom som man kunne ha unngått. Så det er ikke dumt å passe på litt. - Hvordan holder du deg frisk? - Min kone passer på at vi går på tur. Og litt gymnastikk må vi jo ta. Bøy og tøy. EN POLITISK JOURNALIST fortalte om da Kåre Willoch var på vei hjem til Oslo, etter å ha spist frokost hos den norske ambassadøren i Bonn. Meningen var å dra direkte til statsministerkontoret. Men han måtte hjem en liten tur først. For å ta tran. Willoch humrer lett av historien. - Det var en morsom historie, men neppe korrekt. Jeg vet nemlig at jeg kan overleve en dag uten tran. Men ellers vil jeg absolutt anbefale tran. Det er et meget bedre middel mot forkjølelse enn både cognac og piller. En daglig dose flytende tran og ei god natt søvn. Det er to ufravikelige leveregler for Kåre Willoch. Både privat og i politikken er han kjent for å trekke seg tilbake fra selskapeligheter klokka 23.00. - Ja, det synes jeg er meget viktig. Det er så frustrerende at folk skal sitte oppe hele natten. Det er da så dumt! Kan de ikke heller komme sammen oftere? - Er du fortsatt like streng på å komme i seng klokka 23.00? - Ja. Men jeg må innrømme at dette er et synspunkt jeg nærmest er alene om. Det er ofte meget vanskelig å praktisere, sier Willoch. HISTORIEN FORTELLER at hele to ganger har klokka tikket mot midnatt før Willoch kom seg i seng. En ambassadør ble kraftig rystet da Willoch ikke forlot middagen før nærmere 24.00. Uhellet skyldtes at Willochs russiske klokke hadde stoppet. Andre gangen var på et sommerstevne i Finnmark. Hver gang partiformannen reiste seg for å gå til sengs, hengte det seg på noen frimodige damer som absolutt ville være med. Willoch måtte snu flere ganger, og kom ikke i seng før midnatt. Opptrinnet var regissert av partikollega Erling Norvik. På partiturer var avtalen at Willoch tok seg av dagskiftet, mens Norvik tok nattskiftet. - Du har aldri vært våken etter midnatt? - Meget sjelden. Når det gjelder arbeid om natten, så har jeg bare gjort det en eneste gang. Som handelsminister skulle jeg holde et foredrag om valutapolitikk i København. Eftermiddagen før jeg skulle reise, hadde ekspedisjonssjefen skrevet en veldig interessant tekst, helt korrekt og antagelig aldeles uforståelig for de fleste. Jeg måtte sitte oppe hele natten for å prøve å gjøre den mer begripelig. «JEG HAR LÆRT MYE AV WILLOCH, blant annet hvordan man ikke bør behandle andre, hverken personer eller partier,» skrev Gro Harlem Brundtland i 1997 i biografien «Mitt liv». Gro og Kåre møttes igjen til debatt. Det ble absolutt ingen forsoning. - Ble du såret over beskyldningene? - Jeg ble nok mer berørt av det enn jeg burde. Det burde blitt behandlet mer som et slags psykologisk fenomen. Jeg begynte å se efter om beskyldningene var riktige. Men de var helt uriktige. Jeg ble nok sur, ja. Det kom fullstendig overraskende. - Vil du si noe mer om den saken? - Ikke mer enn det som allerede er sagt. Det er for øvrig litt pussig at jeg ved to store anledninger, kronprinsbryllupet og nobelprisutdelingen, ble plassert ved siden av Gro. - Noen mente å ha sett Gro gi deg en god klem på kirketrappa etter vielsen i sommer? - Nei, det stemmer dessverre ikke. Men begge treffene var meget hyggelige. KÅRE WILLOCH HUSKER GODT. Under høstens regjeringsforhandlinger har han stadig minnet nasjonen om Carl I. Hagens svik da regjeringen Willoch måtte gå i 1986. Og norske filologer har fått svi etter at statsminister Willoch ble erklært språklig ukyndig da han åpnet en fjernsynstale i USA med å si «Good day». - Det har altså tatt 10 - 15 år før man oppdaget hvordan man snakker engelsk utenfor England. Norske filologer har studert i mange år, uten å oppdage at «good day» i store deler av verden betyr både god dag og adjø. Men nå står det også å lese i ordbok, sier Kåre Willoch. Han lener seg lett tilbake og smiler. - Så det går da fremover.

Foto: Ørjan Ellingvåg
Foto: Lina Lundberg

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!