Karin Fossum

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Boka: «Elskede Poona» av Karin Fossum er på samme tid en kriminalroman og en kjærlighetshistorie. Begynnelsen: Stillheten flerres av hundeglam. Mora løfter blikket fra kummen og stirrer gjennom vinduet. Hunden halser fra dypt nede i strupen. Hele den sorte, muskuløse kroppen dirrer av iver. Sønnen kommer tilsyne. Skrever ut av den røde Golfen og slipper en blå bag i bakken. Han gløtter mot vinduet. Svakt ser han omrisset av mora. QL>Begrunnelsen: Begynnelsen er veldig viktig for meg. Det er noe med det at de to-tre første setningene står der, at man er i gang. Det er dramatisk i seg selv. I «Elskede Poona» legger jeg ut masse informasjon med en gang, jeg begynner med et øyeblikksbilde. Det er et grep som er typisk for krimlitteraturen og setter leseren i den stemningen som denne sjangeren har. Når jeg velger å begynne slik, er det viktig at den informasjonen jeg gir {ndash} det som skjer mellom denne mannen og kvinnen {ndash} er korrekt. Uavhengig av sjanger er jeg opptatt av å feste et grep i leseren, og så består resten av arbeidet i å holde dette grepet gjennom boka. Glad i litteratur? Besøk Dagbladet.nos litteratursider!line.blikstad@dagbladet.no