Kates korstog

Forfatter Kate Mosse (45) gleder millioner av lesere. Men drosjesjåførene skuffer hun stadig.

DEN ENGELSKE FORFATTEREN er vant til å bli tatt for å være fotomodellen med nesten samme navn.

-  De fleste drosjesjåfører blir enormt skuffet. Men det fine er at folk husker navnet mitt, sier hun.

Ikke det at Kate Mosse trenger hjelp av supermodellen for å få oppmerksomhet. Boka «Labyrinten» har solgt over en million eksemplarer i Storbritannia, er oversatt til 36 språk og har ligget på topp ti på den prestisjetunge New York Times Bestseller List. Her hjemme har den også truffet bredt.

ROMANEN HANDLER om to kvinner som har mye felles, selv om 800 år skiller dem. Stikkordene er en arkeologisk utgraving, et par mystiske relikvier og en hemmelig, religiøs kult. «En blanding av Rosens navn, Da Vinci-koden og Ringenes herre », skriver Anne B. Ragde på bokomslaget.

-  Den likner egentlig ikke så mye. Ordene hellig gral og Frankrike er mer enn nok innen internasjonal bokbransje til å trekke sammenlikninger, sier hun.

En annen ting som de fleste kritikerne har trukket fram, er at «Labyrinten» er bedre skrevet enn Dan Browns fenomenale klassiker.

-  Jo, jeg fryktet at folk skulle tro jeg hadde kopiert den. Ingen som har lest min bok vil likevel tro at det er noe jeg har revet av meg på noen måneder. Men det er ingen tvil om at Browns suksess har hjulpet meg. Folk som har likt «Da Vinci-koden», har lett etter liknende bøker. Og funnet «Labyrinten».

Før hun ble bestselgerforfatter, jobbet Mosse i mange år som forlegger. Hun har også hatt et litteraturprogram på BBC og er sentral i utdelingen av The Orange Prize, en høythengende pris til kvinnelige forfattere. I en årrekke har hun sammen med sin mann holdt skrivekurs på West Dean College i Sussex. Og så skriver hun en røverroman som dette.

-  Det var nok ikke akkurat det de fleste ventet fra min hånd. Jeg skjønte ganske fort at det jeg skrev, var en adventure-historie.

-  Er det noe å skamme seg over?

-  Nei! Virkelig ikke. Jeg leser mye såkalt høyverdig litteratur, men også mye thrillere og krim. Heldigvis ble boka anmeldt som det. Og kritikerne har vært snille mot den, sier hun kledelig beskjedent.

-   Jeg vet hvor tilfeldig det kan være. Mange fantastiske bøker blir aldri bestselgere. Det er så mye som spiller inn. Timing, måten den lanseres på, ja, selv omslaget kan være avgjørende for at folk velger din bok framfor en annen.

-  Hvordan har suksessen forandret deg?

-  Bor jeg i det samme huset? Ja. Kjører jeg den samme bilen? Ja. Det er fristende å sammenlikne det med å få barn. Livet ditt blir totalt forandret, samtidig ikke i det hele tatt. Den største forskjellen er at jeg kan være forfatter på heltid. At jeg nå våger å kalle meg for forfatter og at det føles riktig.

HISTORIEN OM «LABYRINTEN» startet for 18 år siden da Mosse forelsket seg hodestups. I byen Carcassonne ved Pyreneene.

-  Jeg leste alt jeg kom over. Om katarene og om hvordan kirken sendte sitt første korstog mot dem, sier hun.

Selve historien tok form en dag familien dro på tur til Montségur i Pyreneene. Mens mann og barn ble igjen lenger nede i fjellsida, fortsatte Kate mot toppen. Plutselig befant hun seg over skyene. Hun kunne ikke lenger se barna sine, men hun kunne høre dem. Krystallklart.

-  Det var magisk. Jeg forsøkte å se for meg hvordan det må ha vært den gangen. Hvordan en ung kvinne sto der oppe på festningen og så på bålene nedenfor, og visste at hun skulle dø om noen timer. Jeg forsøkte å skjønne hva hun må ha tenkt og følt.

-  Har vi mye felles med mennesker som levde for hundrevis av år siden?

-  Selvfølgelig. Følelsesmessig er vi like. Vi reagerer på de samme tingene. Statistikker viser at rundt forrige århundreskifte i England døde halvparten av alle barn før de fylte fem år. Men betyr det at foreldre nærmest forventet at barna deres skulle dø, og at de derfor ikke brydde seg? spør hun. Og svarer:

-  Nei. Jeg tror ikke at menneskehjertet forandrer seg nevneverdig over tid. Derfor var det ikke vanskelig å leve seg inn i livet til en ung kvinne som levde i Carcassonne for 800 år siden.

SÅ VAR DET DETTE med film, da. En bestselger av denne typen vil garantert bli vurdert av Hollywood.

-  Vi har hatt mange møter. Men jeg selger rettighetene til BBC først. Slik at de kan lage en tv-serie før Hollywood kaster seg over historien.

-  Har du stilt noen krav?

-  Jeg har understreket at det er de to kvinnene som står i sentrum. Det kan ikke hollywoodfolka garantere. Mannlige stjerner selger filmer. Orlando «Bloody» Bloom dukker alltid opp i samtalen.

-  Og han passer ikke?

-  Han ville knapt klart å løfte et sverd av den typen de brukte den gangen. Tro meg, jeg har tatt timer i sverdkamp for å vite hvordan det føles. Lille, spinkle Orlando Bloom hadde falt bakover hvis han hadde forsøkt å svinge et sånt sverd over hodet.

KATE MOSSE er utpreget A-menneske. Hun er i seng rundt klokka ni og oppe mellom fire og fem. Da er det helt stille og fritt for telefoner og andre forstyrrende elementer. Og så kommer bare inspirasjonen flytende forbi?

-  Nei, nei. Å være forfatter er en jobb som alle andre jobber. Hvis du drømmer om å bli forfatter, er det bare en ting å gjøre: Sett deg ned og skriv. Hvis det bare blir søppel, greit nok. I morgen begynner du igjen. Et av mine favorittsitater er fra Picasso. Han var utvilsomt verdens ledende maler og hadde ingen ting å bevise. Likevel gikk han til atelieret hver eneste dag. Hvorfor? «Når inspirasjonen kommer, ønsker jeg å være rede,» svarte han. Det er der hemmeligheten ligger. Inspirasjonen kommer ofte mens du jobber. Har du ambisjoner og noe på hjertet, sett deg ned og skriv, sier hun.

Det gjør Kate Mosse fortsatt. Hun skriver på det som skal bli en ny roman. Ironisk nok har suksessen med «Labyrinten» vært det største problemet.

-  Jeg er glad i å reise. Glad i å møte folk. Og når jeg er blitt invitert til forskjellige land for å markedsføre boka, har jeg slått til. Jeg vet jo aldri om det kommer en slik mulighet igjen. Men det koster tid. Jeg håper at den nye boka blir ferdig til rundt påske. Det gjør forleggeren min også, sier hun og demper stemmevolumet noen hakk.

-  Hun vet ikke at jeg er her. Hadde hun visst det, ville hun blitt ...

Mosse smiler og kikker seg demonstrativt over skuldra.

-  Hun tror jeg sitter hjemme og jobber. Så vær så snill, ikke fortell henne at jeg er her i Oslo nå.