Tolv timer gikk før hun klarte å formulere med ord hva som hadde skjedd på fortauet like utenfor hennes egen inngangsdør. Ett og et halvt døgn gikk før hun dusjet. Kroppen angikk ikke Kathrine Nedrejord lenger. Den var blitt til et krater, et åsted uten overlevende.

Klissvåt av vinterregnet hadde hun sittet i strømpebuksa i trappeoppgangen opp til leiligheten sin i Paris, noen bakgater unna Montmartre. Hun hadde sittet der med buksa og kåpa i fanget, og ikke lenger visst hva tid var. Nøklene var stjålet, det samme var mobilen og bankkortet. Det var grytidlig morgen og hun torde ikke be om hjelp i redsel for å være til bry, eller for å måtte erkjenne det som hadde skjedd rett utenfor.