Katie med lua

Katie Melua (23) vil ikke bare være trist. Hun liker trist med humor også.

- DET ER NOE RART MED NORGE. Jeg er veldig tiltrukket av landet deres, sier Katie Melua.

Den mørke krølltoppen med den behagelige, varme stemmen som har gjort henne husvarm i mange millioner hjem, er i Drammen. Det er en strålende seinsommerdag, og sola har slått seg ned over Bragernes Torg som bugner av folk. Nede på elva er det fullt av fargerike dragebåter, og utenfor McDonald’s har to smågutter rigget seg til med hvert sitt trommesett som de denger iherdig løs på. På neste hjørne, en fløytespillende indianer.

– Jeg tror det er noe med naturen. Noe med solnedgangene. Noe med himmelen. Dere har de mest fantastiske himlene. I England blir himmelen rød og rosa om kvelden, men her er den bare blå. Kaldt blå. Det blåeste blå jeg har sett noen gang. Det tar pusten fra meg. Og de krystallklare sjøene, sier hun med stjerner i sine egne, krystallklare øyne.

KATIE ELSKER NORGE. Og Norge elsker Katie. Den jazz- og bluesinspirerte singer-songwritersken som har solgt 7,5 millioner album på verdensbasis og mottatt drøssevis av musikkpriser internasjonalt, har også toppet salgsstatistikken her i Norge de to siste åra. Den første plata, «Call off the Search» (2003) har solgt i 145 000 eksemplarer, mens oppfølgeren «Piece by Piece» har nådd ubeskjedne 175 000. Og det er ingen grunn til å tro at ikke den tredje, «Pictures», også vil gå rett hjem. Ifølge Katie selv er det ingen radikale endringer på albumet som slippes til uka.

– Det er ikke en kopi av de foregående, men heller ikke en revolusjonerende plate. Imidlertid er den et slags farvel til en epoke. Hele min karriere til nå har vært basert på et samarbeid med Mike Batt. Han har skrevet omtrent halvparten av låtmaterialet, og vært min mentor. Nå har vi besluttet at det musikalske samarbeidet er over, selv om han fortsetter å være min manager, sier Melua.

ETTER EGET UTSAGN HAR ikke Melua mange nære venner, men noen få veldig nære. Dessuten en yngre bror på 15, som spiller tennis og hører på dødsmetall. En sjanger som må sies å stå ganske fjernt fra Katie Meluas.

– Liker han det du lager?

– Han er veldig snill, og sier at han liker det, men en femtenåring som hører på death metal … Jeg tror nok ikke at han er min største fan.

– Hvem er din typiske fan?

– Trolig ei jente i 20- eller 30-åra. Eller en mann i 30-åra. Eller, jeg vet ikke. Jeg har hørt at jeg har et ganske voksent publikum, men det er ikke noe jeg forholder meg så mye til når jeg lager musikk, sier Melua, som har for vane å skrive tekstene først, melodiene etterpå.

– Hvilken sang er du mest tilfreds med?

– «I Cried For You», kanskje. Eller nei, det må bli «Spellbound». Fordi den er min gladeste sang. Ellers har sangene mine alltid vært ganske triste.

– Er du trist?

– Nei, he-he, men jeg synes triste sanger er lettere å skrive. Musikk synes å fremme tristhet mye lettere enn glade følelser. Samtidig prøver jeg å ha en balanse, ikke bare trist, trist, trist. Trist med humor liker jeg godt.

– Hva med sinne?

– Ja det óg. Alt til sin tid. En av favorittsangene mine på den nye plata er veldig sint. Den heter «What I Miss About You», og har en finurlig tvist. Du tror det er de gode sidene hun savner, men så snur det til å handle om alle de negative sidene i stedet, og hun blir sintere og sintere.

– Er det deg selv du snakker om?

– Nei, faktisk ikke. Akkurat den sangen har jeg ikke skrevet selv, men jeg kjenner meg veldig godt igjen i den. At det å komme over noen handler om å gå fra å være veldig ulykkelig til å bli veldig sint. Og på sikt er det de sterkeste følelsene som overlever. Jeg tror alle som har vært gjennom et brudd, kan kjenne seg igjen i det.

SELV OPPLEVDE HUN et opprivende brudd da det ble slutt med kjæresten Luke Pritchard (vokalist og gitarist i The Kooks, britisk garasjeband):

– Sakte, men sikkert knuste vi hverandres hjerter. Det er for jævlig, sa Melua til britiske The Sunday Mail.

– Luke var min første seriøse kjæreste, å miste ham er vanskelig å komme over. Jeg elsker ham høyt, men det var umulig å holde forholdet gående slik både hans og min karriere utviklet seg.

Men i dag har ikke Katie veldig lyst til å snakke om sitt privatliv, og på spørsmål om hun er i et forhold eller ei, svarer hun så diplomatisk hun kan:

– Jeg foretrekker å verne om privatlivet, og vil ikke snakke om hvem jeg eventuelt er sammen med til hvem som helst.

DET ER HØYT UNDER TAKET i losjen på Rica Park Hotel, lunt og behagelig, med hvite, gjentrukne gardiner. Her inne sitter Katie og studerer seg selv i speilet med alvorlige øyne. Her inne har hun sin reisegarderobe, som egentlig ikke er så spesiell. Hun går ikke i prangende, utspjåkede kjoler. I dag er hun diskré kledd i svart. Enkle, svarte jeans, og en enkel, svart jakke, med et rødt tørkle i halsen.

Det er på ingen måte første gang hun spiller i Norge. Hun har spilt i Oslo, Bergen, i Sandefjord, og på 303 meters dyp i Nordsjøen – inne i plattformskaftet til oljeriggen Troll A. Katie husker det hele som en smått absurd opplevelse.

– Da jeg sa ja, trodde jeg det bare var en vanlig konsert, men etter hvert gikk det opp for meg hva det gikk ut på. Det var spennende å se hvordan livet på en oljeplattform er. Min mest spesielle konsertopplevelse, sier Melua, før hun med et smil sier:

– Ved siden av å spille med Queen, foran Nelson Mandela.

For selv om hun bedyrer å aldri ha hatt noen hang til heltedyrking, og ikke kan forstå folk som har det, vedgår Katie Melua å ha hatt et svært lidenskapelig forhold til den britiske rockegruppas legendariske og avdøde vokalist Freddie Mercury.

– Han er vel den eneste celebriteten jeg virkelig har likt – og da mener jeg likt.

Hun drar litt på smilebåndet, fotograferingen er ferdig. For på bildene vil Katie helst se alvorlig ut. Hun liker av mystiske årsaker ikke sitt eget smil. 


KATIE MELUA BLE FØDT 
i det hardt prøvede Georgia, i 1984. Etter at det sovjetiske jernteppet gikk opp, flyttet familien til Nord-Irland. Da hun fylte 14, gikk ferden videre til England, og hun begynte etter hvert på Brit School of Performing Arts i London. Det var her hun møtte Mike Batt som tok henne under sine vinger i plateselskapet Dramatico. Debuten kom i 2003 – med «Closest Thing To Crazy» – en sang som gikk sin seiersgang over hele Europa. Men selv om hun har opplevd ekstrem suksess i ung alder, er hun ikke redd for å bli utbrent.

– Jeg jobber mye, men folk er veldig greie med meg. Og det er mye luksus i bransjen, så det er ikke noen fare på ferde rent fysisk. Jeg føler ikke at jeg har gjort noe revolusjonerende ennå, som vil bli stående i hundrevis av år. Det er det som er mitt mål, det er det som holder meg gående, sier hun.

DEN VEVRE JENTA holder seg ellers gående med klatring, og andre former for ekstremsport. – Jeg elsker å drive med ekstremsport, og håper å få tatt lisens i fallskjermhopping så snart anledningen byr seg. Foreløpig klatrer jeg bare innendørs, men jeg har veldig lyst å ta steget ut i naturen. De norske fjellene står i så fall høyt på ønskelista, sier Melua.

magasinet@dagbladet.no

TRAVEL HUSEIER: Katie Melua kjøpte ny leilighet for et år siden, men har ikke hatt tid til å gjøre mye der. - Leiligheten er et mareritt akkurat nå, men jeg jobber med saken. Foreløpig har jeg blitt boende hjemme hos mine foreldre, sier Katie Melua.
FORFENGELIG: Kanskje en smule. Slik er det nødt til å bli, når man til enhver tid fotfølges av en stylist som står klar med sminke og hårspray, rede til å justere på hver minste detalj.
NORGESTURIST: Katie Melua har spilt i Bergen, i Sandefjord og på 303 meters dyp i Nordsjøen. Og hun har tatt toget fra Oslo til Bergen, for øvrig hennes beste togtur noensinne.
SJELDENT SMILEFJES: Av en eller annen grunn liker ikke Katie Melua sitt eget smil.
AKTUELL: Meluas tredje album «Pictures» er ute nå.