Kiler i magen

Foran stupet er utsikten best.

I EUROPAer det kaldt, folk er sure og marsjerer til digitalkapitalismens monotone mentometertakt. Og alt funker. I Afrika er livet annerledes: Det er varmt, folk er blide og beveger seg smidigere, deres liv er styrt av en annen rytme. Men ingenting funker som det skal. La Reunion - den lille øya utenfor kysten av Afrika i Indiahavet, som gjennom historiens grusomheter og raus dose subsidier er en del av Frankrike, og EUs ytterpunkt i sør selv om den ligger 1000 mil fra Europa - er det beste av to kontinenter, et varmt og vennlig sted der alt fungerer. Et tropisk paradis uten slanger eller edderkopper eller rovdyr eller malaria.

Vi har parkert bilen på den ene siden av kraterkanten, der veien stopper, og gir oss ut på den lange turen innover i Mafate. Terrenget som åpner seg innover, der tusen meter høye fjellsider stuper ned i elver, plutselig erstattet av myke daler og tjukk regnskog, tar nesten pusten fra meg. Det ene øyeblikket står vi på en åskam som ligger 2000 meter over havet, og for å krysse over på den andre siden må vi helt ned i dalen, som ligger 1300 meter lenger ned. Den rutinerte friluftsmannen jeg går sammen med, som er så glad i livet utendørs at han en gang tilbrakte en hel vinter under åpen himmel i Norge, er også enig.

- Det er på høyde med Andesfjellene, sier han.

- Kanskje litt tøffere.

VI KOMMER TIL en tamarindskog. Tamarind er noen krudrete, stygge belger med et syrlig innhold, den viktigste ingrediensen i HP-saus, i tillegg til massevis av thairetter og indisk mat. Rundt i denne trolske skogen rusler noen enorme kuer, som koser seg med gras og tamarind og fjellvann, og sørger for å være ferdigkrydra når de er klare til slakting.

Når vi har gått i nesten fire timer blir vi forbigått av en eldre mann med pussig bart. En lokal etterkommer av de rømte slavene og/eller fredløse som bosatte seg her oppe fra 1700-tallet - her oppe hvor øvrigheten ikke brydde seg med å lete etter dem. Og én time seinere ser vi han igjen i landsbyen La Nouvelle, som altså ligger midt oppi denne frodige ødemarken - fem timer å gå for spreke, unge nordmenn, og fortsatt minst tre og en halv time for lokale gamlinger.

Her bor de tidligere fredløse i en liten idyll av en landsby - et sted som ville kunne få hardbarka vestlandsbønder til å rødme når de snakket om «å bo i utkanten». Skolebygget, telefonkiosken, de gule postkassene, den lille kirka, de blomstermønstrede gardinene ser ut som hvor som helst i Frankrike, men bananpalmene og de grønnkledde tropiske fjellene minner om at man er langt unna.

VI TAR INN på det lokale hotellet som byr på varmtvann og himmelseng og en utsikt over hele den magiske verden innenfor kraterkanten. Og i den lokale restauranten er det dekket med rødrutete duk. Etter en lang dags ferd smaker det ekstra godt å styrke seg på en liten hikkas med rom og pasjonsfrukt, og kyllinggryta med karri og banan, andouille-pølse og chou chou-grateng føles livsnødvendig, vasket ned med Bourdeaux-vin. På bordet står det bagetter, like sprø utenpå og seige inni som på en kafé i Paris.

Det kan virke absurd at dette territoriet i tropene, 800 kilometer utenfor Madagaskar, skal være et lite stykke EU og Frankrike - et oversjøisk fylke med fem medlemmer av nasjonalforsamlingen i Paris. Men dette er noe lokalbefolkningen tar som en selvfølge og en rettighet, på samme måte som de mottar sin trygd og sin pensjon. Som de fleste franskmenn klager de over at politikerne ikke forstår dem. Samtidig får selvstendighetsbevegelsen under én prosent av stemmene når det er valg.

PÅ LA REUNION har de fått til en kulturblanding som jeg aldri har sett liknende noe sted før. Øya ble først bebodd av slaveeiere og slaver. Seinere kom handelsfolk og billig arbeidskraft fra India og fattigfolk med bra båter fra Afrika. Men i stedet for å holde seg i sine egne grupper, bestemt av penger og rase, er alle litt av hvert, og kulturen er en kreolkultur hvor litt av hvert blir sett på som målet på lykke. Kinamaten smaker litt indisk, den indiske litt kinesisk eller kreolsk, og selv maten på det franske cuisinets høyborg, Roland Garros i hovedstaden St Denis, er full av krydder og rom, og entrectten serveres enten med bearnés, eller en søt og krydret stuing med løk og ingefær.

Den eneste jeg møter som klager over tingenes tilstand er den gamle franskmannen Raphael Folio, som bor i et gammelt kolonialt hus oppi fjellene og mimrer om kolonitida, da det fortsatt var skikk på tingene - da mennene satt i sine store hager og spilte kort og domino, og damene broderte. Men til gammel kolonialist er han forbløffende pragmatisk. Når jeg spør hva det er han misliker med den nye tida, svarer han at han ikke liker den nye byggestilen.

- For mye betong, det har ingen stil, sier han og ser utover sitt eget, praktfulle hus, der nesten 100 sorter orkideer vokser, og pasjonsfrukten henger nedover verandaen.

- Det er i grunnen det verste. All betongen. Ellers er livet her nokså godt. Vi har det meste, selv om det var bedre før.

ENTRECTTE MED LØK, INGEFÆR OG TAMARIND

Dette er nokså nært opptil vår biff med løk, men med noen avgjørende forskjeller som ikke taler til denne rettens disfavør.

Hvis du ikke får tak tamarind - som faktisk begynner å dukke opp i butikkene, ikke bare i såkalte innvandrerbutikker - så kan du bruke HP-saus. Med alle krydderne som finnes i HP-sausen kan det faktisk være like godt.

Hvis du har ei grillpanne er det en klar fordel, da får du en rikere stekesmak.

Nok til 2

2 skiver entrectte eller annen biff,

beregn om lag 200 gram til hver

salt og pepper

6 løk, i skiver

3 ss smør

1 ss finhakket ingefær

1 ts ingefærpulver

1-2 ss tamarind

Ev 1 ts sukker

Varm ei grillpanne ved høy varme. Grill biffen i 2 minutt på hver side. Krydre med salt og pepper og la hvile på en tallerken på et lunt sted, ikke langt unna ovnen. Det kan også være godt å krydre med litt ingefærpulver eller HP-saus.

Stek løken i ei vid gryte eller stekepanne, gjerne med litt sukker og salt for å sette i gang karamelliseringen. Når løken begynner å bli brun, skru ned varmen og ha i fersk og tørket ingefær og tamarind. La steke på middels lav varme, til den er søt og myk - om lag 20 minutter.

Varm grillpanna igjen og stek biffene i 4-6 minutter til ved middels høy varme. La dem hvile i et par minutter før du skal servere.

POULET KARIDen reunnionesiske karrien er fra en annen verden enn den indiske karrien, ganske godt illustrert av blandingen av timian og krydder. Det viktigste krydderet her er gurkemeie. Reunion er en av verdens største gurkemeieprodusenter, og gurkemeie dukker opp i svært mye reunionesisk mat.

Server med ris og kanskje noe ekstra grønnsaker. Reunioneserne er gærne etter kål i alle slags former, men det får være opp til deg hvor autentisk du vil være. Noen reunioneiske karrier har mer krydder - litt nellik, kummin eller til og med garam masala.

Det kan være ekstra godt å ha et par bananer oppi - én banan oppi gryta så den blir en fin mos, og én som du krydrer med karripulver og steker i smør og har oppi i siste liten.

Nok til 4

1 kylling, delt i 4 eller 8 biter, eller 4 lår

3 ss olje

1 liten bunt vårløk, hakket

2 små løk, hakket

4 fedd hvitløk, hakket

1 raus kvast timian

1 teskje gurkemeie (eller gult karripulver)

5-6 tomater, hakket

1 ts finhakket ingefær

finhakket persille

salt

Brun kyllingen i olje i en dyp stekepanne eller gryte. Pass på at det er nok plass i panna - du kan eventuelt gjøre det i to omganger. Du kan også gjerne bruke mer olje og helle ut det overskytende når du har brunet kyllingen.

Ha i løk og hvitløk, timian og gurkemeie og stek i 10 minutters tid. Ha i tomat og ingefær og la surre i minst 20 minutter før du serverer. Gjerne med litt persille.

Nesten biff med løk: Men mye mer enn det. Denne entrectten er i selskap med både løk, ingefær og tamarind.
Heldig kylling: Gurkemeie dukker opp i svært mye reunionesisk mat. Blant annet i denne kyllingretten.
Landlig idyll: Landsbyen La Nouvelle ligger midt oppi den frodige ødemarken.