Kinas nye revolusjonære

18 år etter studentopprøret er det spinkle rockejenter og pønkere som roper på revolusjon.

BEIJING: Det er sex i lufta. På spinkle bein hviskes det med malende kattestemmer: - Boys, come here right now! Let me in and let me out.

Det røde lyset fra scenespottene tegner silhuettene av pønkrockbandet Hang On The Box. Jentetrioen tar refrenget på låta «Shanghai is a beautiful city, also is a stupid city» en siste gang.

De spinkle jentene med musefletter er Kommunist-Kinas nye rebeller. Mao-drakta er byttet ut med blonder og korte shorts, kinesisk er erstattet med engelsk. Men opprørsånden og det revolusjonære budskapet er der.

Dette er generasjonen som roper om revolusjon mot dem som en gang tok landet med revolusjon - kommunistene. Men er det noen kommunistpartimedlemmer bak de tykke murene i regjeringskvartalet Zhongnanhai som bryr seg om hva ungdomsgenerasjonen har på hjertet?

Trommis Shen Jing (25) i Hang On The Box er den eneste i bandet som snakker engelsk:

- Sangen handler om den kapitalistiske og kommersielle Shanghai - der alle jentene bare er ute etter å finne seg rike utlendinger. Og dit alle utlendinger drar bare for å finne seg jenter.

- Hvorfor synger dere på engelsk?

- Vi er ikke så opptatt av ord. Vi er mer opptatt av lyd. Enkle ord kan uttrykke enkle budskap, sier Shen.

Kinas nye revolusjonære

BANDØVINGEN I DEN nyåpnete rockeklubben på Cheng Fu Lu er nettopp over, og det blir så vidt tid til en sofaprat om musikk og politikk før jentene forsvinner ut på gatene i det nordvestlige Beijing - stedet hvor de første kinesiske gitarriffene og rockelåtene ble spilt på 80-tallet, universitetsområdet hvor de intellektuelle skapte sin egen forbudte by, og hvor reformbevegelsen i 1989 ble til.

Dette var scenen som fostret det autoritære Kinas første rockestjerne, Cui Jian (45). Cui ble forbilde for en hel ungdomsgenerasjon, og hans låt «I have nothing» («Yi wu suo yu») ble selve symbolet på og kampropet for studentene som demonstrerte på Den himmelske freds plass i 1989.

Men da Folkerepublikkens stridsvogner kom og knuste opprøret, forsvant både Cui og hele rockescenen under jorda. Flere hundre mennesker mistet livet. Ifølge helteeposene søkte Cui tilflukt i provinsene, mens kommunistpartiet satte i gang massearrestasjoner i etterkant av opptøyene.

Først i 2005 gjorde Cui offisielt comeback i Beijing, da han fylte Workers\' Stadium i Beijing med 10 000 fans. Cui var blitt politisk rehabilitert rockestjerne og Kinas svar på Bob Dylan.

HVA SÅ MED DE YNGRE rockegenerasjonene som følger i Cui Jians fotspor? Hvordan velger de å uttrykke seg i det nye og kapitalistiske Kina?

Yang Haisong (27) er vokalist i pønkbandet P.K.14 (Public Kingdom 14) og har vært med i Beijings musikalske undergrunnsmiljø fra starten. Han sier at han i dag er mer opptatt av å synge for noen enn imot noen.

- Tekstene handler om ungdom og folk som lider under systemet, sier Yang og rekker Magasinet et par cd-er med låtmaterialet oversatt til engelsk. Tekstene går omtrent slik: «She lost her religion. No one can help her. The nation is busy growing fat.» I fjor, da Yang sto på diverse scener i Norge, bar han et jakkemerke med slagordet: Fuck capitalism!

DE UNGE UNDERGRUNNSROCKERNE er fulle av stil, men eier ikke substans, mener flere av rockepionerene - eller gamlegutta, om du vil. I Cui Jians fotspor har de yngre rockegenerasjonene mistet retningen, hevder edderkoppen i kinesisk rock, Yan Jun (33).

Som journalist og musikkanmelder i byen Lanzhou, midt i landet, knyttet Yan sammen det som var av pønk- og rockband til en uavhengig musikkscene i Beijing tidlig på 90-tallet. Eller som Yan selv sier det når han møter oss på en nedslitt klubb gjemt bak restauranter og en drive in-kino i en av Beijings avkroker:

- Første halvdel av 90-tallet samlet jeg ungdommenes sinne. Det var på tide å slippe løs deres aggresjon etter 1989. Vi ville vise sinne, og gjøre folk sinna.

Resultatet ble et nytt lydbilde i Kina, inspirert av alt fra Sex Pistols til Nirvana og New Metal. Ikke sjelden lot pønkband seg inspirere av Kulturrevolusjonens tekster og melodier. Arven fra Mao ga kinesiske band et autentisk uttrykk og et revolusjonært innhold helt i tråd med rockens uskrevne manifest. Det ble «God Save the Queen» på kinesisk.

DERETTER FULGTE generasjonen med Wei Hui og Chun Sue, forfatterne av henholdsvis «Shanghai Baby» (1999) og «Beijing Doll» (2002). Bøkene markerte en ny tidsånd i Kina. Mer sex. Mer penger. Mindre politikk.

Det var halvbiografiske tekster om rastløs ungdom som gjorde opprør ved å henge på McDonald\'s og rockeklubber i stedet for å gå på skolen. Anmeldere verden over mente at å lese bøkene var som å høre på bortskjemte tenåringer med kjærlighetstrøbbel.

Likevel så kinesiske myndigheter politikk i de dagbokaktige tekstene og forbød «Shanghai Baby» og «Beijing Doll» kort tid etter at de kom ut.

Det eneste synlige resultatet av forbudet var at bøkene økte i popularitet, og utkom i flere land under påskudd av at de kunne leses som et manifest for ungdomsgenerasjonen i Kina.

MEN DET ER INGEN TING Wei Hui og Chun Sue ikke har skrevet om, som jentene i pønkrockbandet Hang On The Box ikke har sunget enda tydeligere - uten at noen har utropt dem til ungdommens talerør, og uten å vekke myndighetenes interesse.

Nå har Hang On The Box fått kontrakt med tyske Blixer Bargeld fra det legendariske kunstrockbandet Einstürzende Neubauten. Kinesisk pønk er for alvor kommet opp fra kjelleren og er på vei ut i verden.

Men ikke alle er overbeviste om at det er rett vei.

Noen mener band som Hang On The Box, Brain Failure og Subs, som deltok på Øya-festivalen i 2005, svikter den sanne pønken og det sanne opprøret.

- Det er blitt for mye generelt hat og for mye prat, mener Yan Jun, «Gudfaren» i Beijings undergrunnsmiljø. På første halvdel av 90-tallet opplevde Yan hvordan myndighetene grusla hans planer om å utgi musikkblad og arrangere musikkfestival.

Nå mener han at rockescenen og undergrunnsmiljøet i Beijing, fri fra myndighetenes innblanding, har stagnert og forfalt.

Opprør burde være noe mer enn å irritere mamma og pappa, synes Yan:

- Det er lett å kjempe. Det er bare å finne noen å kjempe imot - foreldrene, politiet eller de rike. Men de glemmer at de trenger en grunn til å kjempe. Undergrunnsrocken startet fra bunnen, med følelser og sinne. Det neste stadiet burde dreie seg om tanke og refleksjon, sier Yan rett før han skal sette i gang sin egen støyimprovisasjonskonsert denne kvelden.

I ET SYSTEM hvor det ikke er ufarlig å si hva man mener, er det ikke så rart at pønkerne i Kina velger å gjøre opprør mot mamma og pappa framfor det politiske styresettet, mener den norske filmskaperen Karen Winther (28). Til høsten er hun klar med en dokumentar om pønkbandet Subs.

- Når Hang On The Box synger «Let me in and let me out», er det klart det ikke blir noen revolusjon av det. Men å irritere mamma ved å kle seg stygt og synge om sex, er tryggere enn å gjøre opprør mot regimet. Dessuten handler det også om at de ikke mestrer engelsk så godt, sier Winther.

Hun mener det er en misoppfatning at kinesiske pønkband skal være opprørske og systemkritiske.

- Fordi bandene har en Sex Pistols-innpakning, prakker vi gjerne på dem de samme meningene som Sex Pistols hadde. Det blir ikke nødvendigvis riktig, sier Winther og viser til en svensk dokumentar om pønk i Kina, der vokalisten i Brain Failure så i kameraet og sa at i en ung, kinesisk økonomi var det vanskelig med full ytringsfrihet:

- Ikke akkurat det du forventer å høre fra en pønker, men det sier noe om hva som er viktig for kineserne. For de fleste var det som skjedde i 1989 et voldsomt tilbakeslag. Ingen ønsker seg tilbake dit.

IKKE ALLE ØNSKER SEG inn i framtida heller. P.K.14-vokalist Yang Haisong legger ikke skjul på sin misnøye med kommunistpartiets kapitalisme, der vi trasker forbi Beijings tradisjonelle hutong-boliger. Nye skyskrapere som vokser seg gjennom lag av smog og forurensing, skaper ikke rosa skyer i horisonten. De vokser fram på bekostning av individuell identitet og tåkelegger historien, mener han.

- Jeg tror det gjør noe med folk når alt viskes ut. Huset jeg vokste opp i, gata jeg bodde i, skolen jeg gikk på - alt er borte. Det er ingen historie igjen.

Selv hoppet han av universitetsutdannelsen og den kinesiske drømmen om jobb og velstand for å leve ut musikkambisjonene i Beijing.

Yang registrerer at kinesisk pønk nå handler mer om posering og mote enn pønk og politikk:

- Hvordan kan de uttrykke sine følelser på engelsk? De snakker jo ikke engelsk. De snakker ikke for noen. Pønk og rock må være sann og ekte. Nå er den blitt kommersiell og moteriktig.

Få i den autoritære ettpartistaten lytter til Yangs kritikk. Minst av alt myndighetene. Yang og hans likesinnede kan rope så høyt de vil i et land hvor det er penger og Vesten som er hypen.

- Jeg skulle ønske myndighetene brydde seg om tekstene våre. Det ville bety at vi var et farlig band.

Yang har tykke brilleglass. Stemmen er lavmælt.

- For vi vil være farlige.

ORD IKKE SÅ VIKTIG: Wang Yue, vokalist og gitarist i Hang On The Box, snakker ikke engelsk. Men hun mener det er uproblematisk at bandet likevel synger på engelsk.
KOMMERSIELL OG MOTERIKTIG: Yang Haisong (27), vokalist i P.K.14, har vært med i Beijings musikkmiljø siden begynnelsen av 90-tallet. Han mener pønken er blitt kommersiell og moteriktig.
EDDERKOPPEN: Yan Jun (33)knyttet sammen Kinas unge rockere til en uavhengig musikkscene i Beijing på 90-tallet. I dag mener han undergrunnsmiljøet, fri fra myndighetenes innblanding, har forfalt.
GUDFAREN CUI: Cui Jian (45) fra konserten han holdt på Workers\' Stadium i Beijing 25.september 2005. Det var den første store offisielle konserten Cui holdt i hovedstaden siden studenopprøret i -89.
LET ME IN AND LET OUT: - Det blir ikke noe revolusjon av sånt, sier dokumentarist Karen Winther om tekstene til Hang On The Box. Winther har i to år fulgt Subs, og til høsten kommer dokumentaren.