Kioskvelteren

På 1200-tallet var selv prostituerte organisert. Frid Ingulstad (71) , Norges mestselgende forfatter, bare nevner det.

-  DU VET, det var jo en egen organisasjon for skjøger i middelalderen, sier Frid Ingulstad.

-  Det var en egen gate for dem både i Bergen og Oslo. For eksempel tyskerne - eller hanseatene, da - de holdt seg jo jevnlig med skjøger.

-  Altså prostituerte?

-  Prostituerte, ja. Den gangen var det akseptert, det. De hadde eget laug og allting.

-  Du skriver også om noen du kaller «friller». Var de med i samme laug?

-  Nei, en frille var jo egentlig en kvinne som var elskerinnen til en gift mann, ofte av høyere stand. Jeg oppfatter frille som det vi ville kalt «luksushore» i dag, jeg. Mens skjøger var mer disse som var i sånne ølstuer og tok imot alle som kom, hvis du skjønner.

-  Det var forskjell på dem?

-  Ja, det var klare forskjeller.

«I MENNESKENES HJERTER forandres intet,» liker Frid Ingulstad å sitere sin favorittforfatter Sigrid Undset på. Dette er også utgangspunktet for hennes egne bøker: Handlingen kan foregå i 1352 eller 1640 eller 1905, men menneskene Ingulstad skildrer, har «de samme relasjonene, følelsene og atferdsmønstrene som vi har i dag». Og Sigrid Undset var kanskje inne på noe, for i norsk kulturliv har man de siste ukene vært minst like opptatt av organisasjoner og laug som de var i prostitusjonsmiljøet på 1300-tallet.

-  Det er jo ... det er ikke til å komme unna. Det er et åndssnobberi som henger igjen, sier Frid Ingulstad.

-  Det er det samme som i malerkunsten. Hva er kunst? Er ikke kunst det som når ut til flest mulig?

Norges mest solgte forfatter var egentlig ferdig med denne saken for 16 år siden. Det var da hun for første gang søkte om medlemskap i Den norske Forfatterforening, på bakgrunn av sin historiske roman «Munken», en fiksjonalisering av livet til gjenferdet som skal gå igjen i Nidarosdomen i Trondheim. Anmelderen i Adresseavisen skrev at det bare var å ta av seg hatten for boka, og da var det kanskje litt underlig at Forfatterforeningen skulle sette seg på sin høye hest og avslå søknaden.

-  Det de er på jakt etter, er «originalitet», sier de. Men folk er ikke opptatt av det mest originale. De er opptatt av noe de kan kjenne seg igjen i, noe som gir dem noe. Det er ikke alt originalt som gir dem noe, er det vel? spør Frid Ingulstad.

For to uker siden skrev sosiolog Kjetil Rolness om henne i sin lørdagsspalte i Dagbladet, hvor han påpekte at «ut fra vanlige journalistiske kriterier burde hun vært norsk megakjendis». To dager seinere var hun hovedperson i NRKs «Bokprogrammet», hvor programleder Hans Olav Brenner karakteriserte henne som «en litterær superstjerne», og talte hennes sak overfor Den norske Forfatterforenings leder Anne Oterholm. Oterholm sto på at det er «forskjell på ting», og at serieromanforfattere med sikret inntekt - Ingulstad tjente 3,7 millioner i 2005, og lagrer ikke lenger formuen sin i en plastpose, som hun pleide - ikke har «de samme interessene» som de eksisterende medlemmene av foreningen hennes. Brenner spurte om forfattere ikke var opptatt av å være solidariske. Det kunne Oterholm bekrefte at hun var. Men likevel.

-  DA HAN ROLNESS skrev den artikkelen, da satt vi og lo. Jeg ville aldri tatt det opp selv, men jeg synes det var flott at det kom. Han så vel også dette åndssnobberiet som et problem, sier Frid Ingulstad. Med «vi» mener hun mannen Arnulf, som i øyeblikket sitter sammen med henne ved kjøkkenbordet i barndomshjemmet hennes på Nordstrand i Oslo, og etter alt å dømme er hennes største fan. Før vi kom, danderte han et utvalg av hennes 140 utgitte bøker utover spisebordet, la dem på skakke oppå hverandre, slik som norske forlag gjør når de presenterer vårlistene sine. Hittil i intervjuet har han på høfligste vis foreslått at det sikkert kunne være en idé å snakke om Frids bok «Stormfuglen», en dokumentarbok om samlivet med en psykopat, som er blitt anbefalt av fagfolk i psykiatrien. Han har også opplyst at de nettopp ringte og fortalte at det er ventet 40 personer til foredraget Frid skal ha for en pensjonistforening seinere i dag, og det er jo ikke verst i det hele tatt.

-  Det var bare en eneste setning jeg ikke likte i den artikkelen, sier hun.

-  Det var den der han skrev at leserne mine alle befant seg på grasrotplanet. Jeg har lesere fra alle samfunnslag, jeg, også dem i høyere stillinger og med høy utdannelse. Men han prøvde vel bare å være morsom, jeg vet ikke.

-  Hva syntes du om «Bokprogrammet»?

-  Jeg synes jo at det var jeg som gikk ut som seierherren av det programmet, heller enn Forfatterforeningen.

-  Det ble påstått at du har lite til felles med medlemmene der?

-  Ja, det skjønner jeg ingenting av. Det er klart vi ville hatt mye felles. Alle forfattere har vel noe felles.

-  Anne Oterholm mente at det er forskjell på å jobbe med ei bok i åtte år og å skrive fire i året?

-  Ja, forskjellen er vel at det mennesket som bruker åtte år på en roman, burde ha funnet på noe annet, sier Frid Ingulstad, før hun legger til:

-  Tenker nå jeg da.

DET ER FEIL AT hun skrev fire bøker i fjor. Hun skrev ti. Halvparten av bøkene til serien «Ingebjørg Olavsdatter», om ei odelsjente i Eidsvoll sokn på midten av 1300-tallet. Halvparten til serien kalt «Sønnavind», om fattigjenta Elise, som bor langs Akerselva i Oslo på begynnelsen av forrige århundre. Bøkene i begge romanseriene koster 69,50 i løssalg, og er å få kjøpt i matbutikker, hos Narvesen og enkelte bokhandlere. I slutten av hver bok står det når neste vil være i salg. Bare i løpet av denne måneden kommer det ei ny bok i begge seriene.

-  Jeg skriver bestandig. Jeg gjør det. Det er en livsbetingelse for meg, sier hun.

-  Forlaget sa de prøver å få deg til å holde igjen?

-  Ja, de er litt bekymret. De sier jeg må si nei til journalister også. Og i går var det slitsomt. Det var telefoner hele dagen. Jeg fikk ikke skrevet i det hele tatt, og det er veldig sjelden. Sist var på julaften.

-  Har du tenkt over hva som kunne skjedd hvis du brukte mer tid på hver enkelt bok?

-  Jeg tror ikke at de ville blitt noe mer spennende. Men jeg kunne kanskje gått mer i dybden. Og jobbet mer med metaforer. Metaforer er ikke noe som alltid kommer dalende. Da må man gruble litt. Jeg kan bli veldig imponert over andres metaforer. Jeg husker at Herbjørg Wassmo skrev at angsten var som å ha en liten fugl i hånda. Den synes jeg var fin. Jeg så veldig for meg den dirrende følelsen av fuglekroppen i håndflata.

-  Men du vil ikke prøve deg på sånt selv?

-  Nei, du vet. Jeg skriver, jeg, og så leverer jeg det fra meg, og så er den boka glemt.

DET ER DEN IKKE for leserne hennes. Ei av dem, Unni Bjørneby (57), fikk i fjor finansiert og spilt inn en dvd med filmatiserte scener fra «Ingebjørg Olavsdatter», som foreløpig er solgt i 2500 eksemplarer, og er blitt grundig analysert i diskusjonsforumet på Frid Ingulstads hjemmeside. Spesielt valget av hovedrolleinnehaveren - relativt ukjente Karoline Øyan - har vært oppe til debatt. Noen ønsket seg heller Maria Bonnevie som Ingebjørg, andre mente Marion Ravn måtte være en klar kandidat.

-  Jeg så egentlig for meg Herborg Kråkevik eller noen sånn. Men der har jeg skjønt at de unge har en helt annen smak enn meg, sier Frid Ingulstad.

Å svare på diskusjonsforumet er en stor del av arbeidshverdagen hennes. Her kan noen lure på om man i middelalderen brukte urter mot menstruasjonssmerter («Vet du, eller noen andre, kanskje det? Disse urtene har kanskje virkning i dag også ...?!»), andre vil sammenlikne ektemannspotensialet med Ingebjørgs beilere Folke og Bergtor. En leser spør: «Eg er veldig interessert i om kvinnene i middelalderen hadde sex. Og hvis dei hadde det, hvordan?»

Dersom Frid Ingulstad føler hun har kompetanse til å svare, går hun inn på sida og forklarer at på mange dager var sex forbudt, 40 dager før jul og påske og på en rekke andre helligdager. Til sammen var det bare tillatt å ha samleie, eller «det aller største», som hun kaller det, på 92 av årets dager.

Dersom hun føler at hun ikke har kompetanse til å svare, rådfører hun seg for eksempel med sin nabo på Nordstrand. Han heter Karsten Alnæs.

-  VI TO HAR VELDIG FORSKJELLIGE innfallsvinkler til historien, sier mannen bak det omfattende fembindsverket «Historien om Norge».

-  Men man bør ha respekt for et menneske som er såpass arbeidsom og har en slik glød og entusiasme. Å utvise romslighet for en forteller som kan trekke leserne sine ut av hverdagen, hører med til det moderne demokratiets kultursyn.

I likhet med Alnæs er Ingulstad opptatt av at det som har skjedd for lenge siden, bør bety noe for de som lever nå.

-  Mange synes at historie er gørr kjedelig, at det bare er konger og kriger og årstall og sånn, sier Frid Ingulstad.

-  Jeg prøver å gripe fatt i en person i historien, og så prøver jeg å tenke meg vedkommendes liv. Jeg er inne i det. Jeg ser det helt for meg.

-  Hvorfor skriver du om middelalderen, tror du?

-  Fordi den er spennende i seg selv. Du behøver nesten ikke dikte. Det var spennende å leve, på godt og vondt. Unge hadde ikke behov for å bruke narkotika den gangen, for å si det sånn. De hadde så mye de trodde på: troll, det underjordiske, gjenferd. Og så var det hele tida frykt for fiendeangrep, for brann og for sykdom. Det er så spennende at man som leser kan legge vekk sine egne problemer for en stund. Man glemmer seg selv.

-  Men er det sunt i lengden, å leve seg inn i den tida?

-  Jeg tror ikke det er noe usunt å leve seg inn i andre menneskers situasjon. Mange kan kjenne seg igjen, og føle trøst i at andre opplever det samme. Og så er det noe med det eventyrlige i middelalderen. Kanskje savner unge i dag eventyr? Jeg vet ikke.

SELV SAVNET HUN DET IKKE. Mens tenåringsvenninnene leste ungdomsbøker om forelskelse, fordypet Frid Eliassen seg i folkeeventyrene til Asbjørnsen og Moe. Seinere skulle hennes egne historier havne i den russiske eventyrsamlingen «Asbjørnsen og Moe og Ingulstad».

Selv ble hun etter hvert så god til å fortelle historier at søsteren trodde Frid leste dem opp. Men Frid tenkte aldri på å gjøre en karriere ut av fantasien sin. Til alle som spurte henne, sa hun at hun ville jobbe på kontor, som sin mor, eller som flyvertinne.

Etter artium gjorde hun begge deler: Hun fikk jobb i Fred.Olsens flyselskap, først som stenograf, deretter om bord på et 28-seters Dakota-fly.

-  Dette var i glansperioden, da alle ville gå i flyvertinneuniform. Det var slitsomt, men det var gjevt. Vi fikk god tid i land, og vi snakket med passasjerene. Det har jeg ikke inntrykk av at man gjør like mye nå, sier hun.

En dag, på en dansetilstelning, kom hun i snakk med en styrmann på et lasteskip. Snart var de forlovet, og Frid hadde begynt på Sjømannsskolens telegrafistlinje, for å kunne følge sin mann om bord på skipet «Idefjord» som radiotelegrafist.

-  En på sjøen og en i lufta, det var jo ikke så praktisk. Så jeg ble med ham til sjøs, jeg gjorde det.

«Idefjord» seilte til alle havnebyene, nedover Øst-Afrika og til Asia. Frid besøkte land og byer hun aldri hadde hørt om, lå på et tidspunkt seks uker utenfor Colombo uten å gå i land, så jungel for første gang, arrangerte sekkeløp på dekk og startet skipsorkester, før hun jula 1959 mønstret av for å føde sitt første barn, Siv.

-  Det var da det begynte å gå dårlig. En sjømann skal ikke slå seg ned på land, skjønner du. Det er ikke lett, sier Frid Ingulstad.

Det er egentlig alt hun sier.

HUN SKILTE SEG. Flyttet med døtrene - hun hadde i mellomtida født Lill - inn i andre etasje hos moren på Nordstrand, hvor hun begynte på to bøker. Den ene het «Piken fra Madagaskar» og handlet om en adoptivdatter som tar hyre som messepike på et hangarskip og seiler langs Afrika-kysten. Den andre, «Hva livet gir deg, Camilla», var en kjærlighetsroman om en kvinne som går gjennom et vanskelig ekteskap i mellomkrigsåra.

-  Jeg kunne skrive på maskin og fortelle historier fra før. Men det var perioden på havet som ga meg puffet til å skrive.

Etter tre år som alenemor ble hun invitert til tiårsjubileum for gymnaset. Der møtte hun igjen Arnulf Ingulstad, som hadde gått i parallellklassen hennes den gangen, og nå var blitt ingeniør. Hun hadde kjent ham litt på skolen. Han var også fra Nordstrand.

-  Jeg hadde lært en del siden sist, sier hun.

-  Jeg så etter andre egenskaper enn jeg gjorde første gangen. Arnulf hadde andre kvaliteter. Han var ansvarsbevisst, stødig og pålitelig. Og glad i barn.

De fikk ett til sammen, sønnen Arnt Emil. Og har siden bodd i barndomshjemmet hennes, bare byttet etasje. Frid Ingulstads mor bodde i overetasjen til hun døde i 1994, 98 år gammel. Siden er huset blitt fylt opp med stadig flere barnebarn, som alle bor i området og løper inn og ut mens vi snakker.

-  Jeg er veldig sted- og familiebunden. Jeg er så opptatt av å holde slekten samlet. Og jeg har ofte tenkt at jeg ikke ville overleve om jeg måtte flytte et annet sted, sier Frid Ingulstad.

-  Vi feiret 40-års bryllupsdag i januar. Da fikk jeg valget av Arnulf mellom å dra på restaurant eller spise biff hjemme. Da ville jeg være hjemme.

-  Den ble ikke så aller verst, den biffen.

-  Den ble veldig god, Arnulf.

HUN HAR HATT som regel å oppsøke stedene hun skriver om. Reist i storm over Røsthavet for å kunne beskrive et venetiansk skipsforlis utenfor Lofoten på 1400-tallet. Sittet på en gård på Jæren for å leve seg inn i ei 17 år gammel vestlandsjentes brutale skjebne på 1600-tallet. For å skildre arbeidermiljøet langs Akerselva anno 1900 i «Sønnavind», som i øyeblikket er serien som selger mest, kan hun holde seg i Oslo. I den første boka jobbet hovedpersonen, 18 år gamle Elise, på Graahs spinneri. I 16. bind, som Frid Ingulstad nettopp har avsluttet, er Elise blitt forfatter, under annet navn, og vekker oppsikt med sine rystende noveller om den harde virkeligheten langs elva.

-  Hun vil belyse skjebnene hun ser rundt seg. Ingen tror at det kan være en ekte arbeiderpike som står bak. Men hun vekker oppsikt både i Norge og Danmark, sier Frid Ingulstad, og nå er hun mer engasjert enn hun har vært under hele intervjuet.

-  Hva tror du, ville Elise fått bli med i Forfatterforeningen?

-  Det er et vanskelig spørsmål. Hun prøver jo ikke å være litterær. Hun skriver enkelt. Små, enkle historier som de ikke ville høre om på den andre siden av elva. Men hun er gløgg. Hun fikk beste karakter i norsk på skolen. Så ja, det kan godt tenkes at de ville  ...

Frid Ingulstad stopper opp.

-  Men det fikk jo jeg også.

STORFAMILIEN: Frid og barnebarna Filip og Fanny (begge 11 år), som er hos henne nesten hver dag.
BARNEÅR: Frid Ellingsen da hun ennå ikke hadde vært til sjøs.
FAMILIEN: Fra venstre datteren Lill, ektemann Arnulf, Frid, datteren Siv og sønnen Arnt Emil.
PÅ SKI: Slalåmtur på Norefjell for noen år siden.
I ØSTMARKA: Med familiens tidligere følgesvenn, dvergcollien med det historisk klingende navnet Titus.