Kjærlig kjøter

All terapien til tross: Bjørn Eidsvåg (53) plages fortsatt av dårlig samvittighet.

Noen av oss er laget til å ta stor plass, sier Bjørn Eidsvåg.

Etter over tretti år på veien og 21 CD-album kommer historien om vår musikalske sjelesørger i bokform.

Det måtte bli en stor bok – selvsagt måtte det bli det – på 432 sider og med drøyt hundre bilder. Vekt over én kilo. Boka heter «Bjørn». En autorisert biografi. En sjanger som litterater omtaler som det kjedeligste som fins.

– Hvorfor kommer det ei bok om deg nå?

– Jeg følte et visst press, jeg var blitt kontakta av flere som antydet at de ville skrive. Da tenkte jeg at hvis det er et behov der ute, var det like greit å ta initiativet sjøl. Så kom jeg til å spørre ei dame jeg kjente – en journalist som kommer fra noenlunde samme miljø som meg, og som også er opptatt av musikk. Jeg tenkte at ja, hun er ung og sulten. Det kan fungere.

Forfatteren heter Randi Berge Svendsen, er førti år og sørlending. I tre år har hun fulgt Bjørn og musikerne hans, familien, vennene, gravd og spurt, vært med på konserter og plateinnspilling.

– Hvorfor lager du ikke en selvbiografi?

– Nei, det ville være vanskelig. Det er nok selvopptatthet i dette yrket om ikke jeg skulle sette meg ned å skrive om mitt eget liv. Vi tror jo alltid at alle snakker bare om oss!

– Du mener vel deg selv – i entall?

– Ja, jeg er nok over the top selvopptatt, i alle fall rett etter en konsert eller når jeg har sluppet en ny plate. Da skjønner jeg ikke at folk kan være opptatt av noe annet enn meg, sier Bjørn med en unnskyldende latter.

Han ruver godt i terrenget ute på Aker Brygge der vi nyter en formiddag med smak av sommer. 18 ekstra kilo kom på da han sluttet å røyke for tre og et halvt år siden, dem sliter han enda med. Skjeggstubbene er blitt grå, men ellers er han omtrent/(akkurat?) som før, med lange, mørke lokker og vrien tannstilling som skal få være sånn.

Eidsvåg forteller at han nettopp er kommet tilbake fra en en-manns-tur til London. Etter en lang sommerturné – som må ha vært en sann svir for en mann med et raust selvbilde, og som toppet seg med friluftskonsert og innvielse av en ny friluftsscene under filmfestivalen i Haugesund – hadde Eidsvåg behov for å gjemme seg bort. Tre døgn på det faste hotellet var det som skulle til, med valsing i Londons gater, shopping av plater og bøker, besøk i Tate Modern. Han må alltid dit, forklarer han.

Toppen er å besøke Mark Rothko-rommet – en russisk-amerikansk ekspresjonist. Det er som en katedral, sier han. Ti minutter der og han er i en annen verden.

Denne gang ble det litt shopping ut over det vanlige, et trykk av Henri Matisse, «Blå ballerina», er blitt hans. Eidsvåg er sprekkeferdig av stolthet.

– På flyet hjem måtte jeg nesten gråte. Tenk at jeg, en bakersønn fra Sauda, vokst opp med flanellograf og tegninger fra misjonsarbeid, skulle ha råd til og øye for å kjøpe et trykk av Matisse.

– Hva måtte du gi?

– 3 500 pund (vel 40 000 kroner, red.anm). Jeg sa til meg selv at bildet kunne like jo gjerne havne hos meg som hos en eller annen riking. Ja vel, jeg er blitt en holden mann selv, men det har vært en lang vei dit. Nå ser jeg det som et frynsegode at jeg kan gjøre noe slikt uten at det går ut over familien.

– Hender det at rikdommen gir deg dårlig samvittighet?

– Jeg er oppvokst med dårlig samvittighet. I det lavkirkelige miljøet jeg kommer fra var skam, skyld og bønn om tilgivelse altfor sterkt til stede. Jeg har tatt terapitimer for å komme unna dårlig samvittighet. Så svaret er ja, men jeg øver meg på ikke å ha det.

Den store Bjørn’en planter en tung neve i bordet. Øynene er svarte.

Han er ikke praktiserende prest lenger. Har bare legningen, spøker han. Det er ingen hemmelighet at han jevnlig vurderer å bryte, ikke bare med det lavkirkelige miljøet Betel, men også med kirka, at han leter etter den rette anledning. Kunne det være nå?

– Det skulle du nok likt. Men det er ikke så enkelt. Jeg er ikke klar for å si opp mitt ordinasjonsløfte ennå. Det er en alvorlig sak, vet du. Jeg har sagt ja til bekjennelsen og har gitt mitt liv til kirka, omtrent som en munk. Ideelt står jeg fremdeles under biskopens ledelse. Dessuten skal jeg på kirketurné i høst, sier Eidsvåg og ler avvæpnende.

Når nye låter er på vei, kjører Eidsvåg til familiens hytte i Skurdalen ved Geilo, også her i eget selskap. For å komme i den rette stemningen disker han opp med spesielt god mat og heller fin, italiensk Amarone-vin i glasset, har fet lyd med Bjørn Eidsvåg-låter på høyttaleren og digger seg selv. Utpå natta sender han SMS til vennene: Har det topp. Ikkje vondt nokon plass!

– Jeg vet at enkelte synes det høres kvalmt ut at jeg bader i Bjørn Eidsvåg-sanger. Men saken er at jeg må høre igjennom det jeg har gjort for å kunne levere noe som er bedre enn det forrige. Det er jo alltid målet.

Han snakker som han synger, med varm, dyp røst og ullen dialekt. Hele skikkelsen utstråler romslighet. Lydbildet i sangene hans bærer hans tydelige signatur. Det kan være både en styrke og en ulempe, som noen anmeldere har påtalt. Tekstene er inderlige og nære. For fansen er det herlig, og de er en stor skare. De kjøper platene hans, de kommer på konsert og har gjerne med seg CD-cover for å følge med på teksten. Mest kanskje for å forstå hva han synger om. Det er ikke alltid lett å skjønne når han synger koffå, koffå – eller forstå hva han mener når noko ukjent høres ut som no’ kukjøtt.

– Jeg liker ikke disse allsanggreiene. Jeg mistrives når artister hausser opp stemningen med å skrike ut om alle har det bra og be folk bli med på refrenget. Det er jo jeg som skal synge for dem! Det er det de er kommet for. Men jeg må jo innrømme at det er rørende når en fullsatt Saudahall stemmer i «Gammal drøm», da er det vakkert med allsang.

– Hvor mange konserter er det blitt?

– Tja, det må det vel være mulig å regne ut. Skal vi se.

Bjørn haler fram mobilen fra lomma og går inn på kalkulatoren.

– De siste tjue åra har jeg hatt rundt 80 opptredener i året. Åra før kanskje 40. La oss si 2300 konserter! Jeg har besøkt hvert tettsted i Norge, kirker, store utendørsscener, små og store lokaler. Jeg liker best å spille for 300-500 tilhørere. Det er passe tett. Etterpå kan det bli ensomt, når lysene slukkes og du ender opp alene på et stusslig hotellrom. Med sparedusj. Det er kjipt.

– Hva gjør det med deg – all den beundring og applaus du høster?

– Det er klart det gjør noe med meg. Jeg blir nok tidvis selvopptatt og oppblåst, kanskje ganske ufordragelig. Det kan kalles en yrkesskade. Når en skal gi så mye til så mange må en ha et stort ego. Faktum er jo at jeg elsker å stå på scenen! Det gir masse energi. Det er noe organisk som skjer – mellom meg og bandet, mellom oss og publikum. Her er det jeg som er sjefen, som må trykke på de rette knappene. Jeg kan være både sliten og lei før en konsert – men når vi er i settingen, da er jeg enormt fokusert og klar til å gi full gass og enda mer.

– Er det en rus?

– Jeg vil ikke kalle det rus. Det er en enorm fokusering på det som gjelder der og da. Det tar litt tid å komme nedpå.

Det var nok etter en slik opplevelse at Bjørn en sein kveld kom hjem til kona Ragnhild, mens blodet fremdeles koker av publikums jubel og begeistring. Han bobler over av skryt og lovord han har fått, prater og bikker over og sovner lykkelig på sofaen. Når han våkner en stund seinere, har han fått en medalje på brystet. Det viser seg å være en idrettsmedalje fra ungdomstida. Bjørn er forvirra, Ragnhild smiler, og Bjørn skjønner hintet.

– Du har vært heldig med kone, som tåler å dele deg med så mange?

– Ragnhild og jeg har vært kjærester siden vi var 16 år og kjenner hverandre godt. Vi var sammen lenge før min karriere begynte å ta av. Min kone er en veldig klok, raus og tolerant dame som står sterkt på egne bein. Hun het Eidsvåg, men tok pikenavnet tilbake. Hun er veileder i psykiatrisk sykepleie og en god konsulent når jeg skal beskrive følelser og stemninger.

Av boka går det fram at Ragnhild godt klarer å skille mellom artisten Bjørn Eidsvåg og privatpersonen. Hun er glad når han kommer hjem, men også lettet når han drar ut igjen. De har to hjem, i Lier og i Oslo, men de bor ikke atskilt.

– At jeg byttet navn hadde ikke noe med at jeg ville frigjøre meg fra Bjørn eller unngå å bli gjenkjent å gjøre, men jeg følte at det plutselig ble for lite Ragnhild og for mye fru Eidsvåg, forklarer Ragnhild Idsøe til Magasinet. Hun understreker at hun ville – og vil fremdeles – være gift med mannen hun er gift med.

– Men dere var separert ei tid?

– Det er lenge siden, det har vi lagt bak oss, sier hun. Og mer vil hun ikke si.

Det var i 1991, forrige gang Bjørn Eidsvåg var gjenstand for et portrett i Dagbladet og ble tegnet av Finn Graff, at han ble presentert som «nyseparert far i balanse».

– Vi tok en timeout, forklarer Bjørn.

– Det virket skjerpende. Det hjalp meg til å få et sterkere fokus på hva som var viktig i livet. Jeg ser på ekteskapet som en bedrift som skal funke for de to voksne, men primært for barna. Når det fungerer, er det en hellig allianse. Når det ikke fungerer, hvis én ikke lever et helt liv og det virker knugende på barna, er det uhellig. Da er det bedre at forholdet brytes.

– Og så har hun tatt støyten hjemme, med tre barn, mens du var på turné?

– Du må huske på at jeg bare har vært profesjonell musiker – altså levd bare av dette – siden 1988. Mens barna var små, var jeg sykehusprest i Lier og har vært mye mer hjemme med barna våre enn hva folk tror.

Bjørn tror ikke at barna vil følge i farens fotspor og bli artister. De har hatt nok av kjendislivet gjennom de feider faren har ført mot Se og Hør og tabloidpressen. Verst stormet det i 1991 da VG hadde oppslag på at «rockepresten» kastet askebeger og knuste speil i resepsjonen på et hotell i Sandnessjøen fordi han ikke fikk kjøpe øl etter en konsert. Siden har han jobbet med å skjerme familien mest mulig.

– Begge sønnene er i musikkbransjen. Minstebarnet, Lise, går på barnevernsakademiet. Her en dag vi var ute og kjørte bil, ville hun presentere meg for musikk hun hadde funnet på biblioteket, duetter med Lucinda Williams og Willie Nelson. Tenk det, det skulle vært omvendt, det var jeg som skulle ha vist henne veien til den musikken!

– Du har tre voksne barn. Kan du tenke deg å vie dem, hvis det er aktuelt, eventuelt døpe deres barn?

– Vi har diskutert det i heimen og funnet ut at jeg skal slippe det. Jeg vil gjerne delta privat som far og bestefar, ikke som seremonimester. Jeg tviler på om jeg kommer til å virke som prest igjen. Jeg har store problemer med begreper som skrifttroskap og bibeltro. Man leser like mye inn i en tekst som ut av den. Jeg har nok en litt mer litterær tilnærming til skriften.

– Tror du på himmel og helvete?

– Jeg vil kjempe for et gudsbilde tuftet på kjærlighet. Den dagen kjærligheten dør og vi ikke lenger evner å se det vakre i naturen og kunsten, da er gud død. Helvetet vet jeg finnes – her på vår lidende jord. Der hvor menneskeverd blir tråkket på – i konsentrasjonsleire, i Darfur og andre kriger, det kan ikke finnes noe helvete verre enn det.

Men bibelen har inspirert meg med mange gode historier og fylt livet mitt med gode ting, derfor heier jeg litt på kirka likevel, som kulturinstitusjon. Historien viser at kirken har gjort mye galt. Imperialismen har gitt oss mye å skamme oss over. Likevel skal vi ikke kaste vrak på våre vestlige verdier. Derfor skal vi fortsatt vektlegge livssynsundervisning i skolen. Kristendommen er vår europeiske kulturarv som vi ikke må kaste vrak på.

– Hva tror du skjer når vi dør?

– Sannsynligvis ingen ting. Men det bør ikke hindre oss i å undres.

Han er opptatt av å ha kontroll. Derfor har han stiftet et eget aksjeselskap, Quint, som styrer bedriften Bjørn Eidsvåg med en og en halv stilling. Slik er han sin egen agent og det blir færre ledd å dele inntekten på. I 2004 lå omsetningen på 13 millioner. Med 1,5 millioner solgte plater plasserer Bjørn Eidsvåg på salgstoppen i Norge. Den største hit’en – om en kan bruke det begrepet om en sang som er blitt en salme – er utvilsomt «Eg ser» som kom ut første gang i 1983.

Av samme grunn går hen og bestiller sin egen biografi. Men han har ikke lagt noen føringer for forfatteren, forsikrer han. I etterkant har han gått inn og justert teksten.

– Hva har du strøket?

– Det får du ikke vite, sier han og ler. – Det var ikke for skjønnmalingens skyld. Jeg er en god leser, som er opptatt av flyt og disposisjon. Jeg var ikke ute etter noen glansbildebiografi. Poenget mitt med å velge Randi Berge Svendsen var at jeg så en sjanse til å skildre min reise fra et spesielt, lavkirkelig miljø på Vestlandet – et miljø som neppe vil vare stort lenger – til å bli en av Norges mestselgende artister. Dessuten ville jeg skildre studentmiljøet på Menighetsfakultetet, som den gang var et av de politisk radikale miljøene i Norge, der Palestina-fronten hadde et eget studentlag. Dette er ukjent for mange, og kan fortelles med min historie.

Artistlivet har brakt Eidsvåg til alle store og små steder i landet. Han har hatt anledning til å oppleve norsk natur fra bil, båt, fly og etter hvert sitt eget helikopter. Med pilot.

– Et bitte lite helikopter! Som henger skeivt i lufta fordi Eidsvåg tynger mest! Det er et paradoks å kjøre eget helikopter, men jeg tror miljøregnskapet svarer seg. Og som sagt, dårlig samvittighet er noe jeg prøver å legge av meg.

VI KAN IKKE forlate Bjørn Eidsvåg uten å snakke om de unge, vakre damene han omgir seg med. Lise Nilsson i «Mysteriet deg», Elvira Nicolaysen i «Floden». Sensuelle kjærlighetssanger mellom skjønnheten og udyret.

Bjørn sukker tungt. Nei, han har ikke sett Espen Beranek Holms parodi i Marit Voldseters show, som fikk komiprisen forrige helg.

– Gode venner har rådet meg til ikke å se den. I alle fall vil jeg nødig sitte i en sal der alle vil snu seg mot meg for å se hvordan jeg reagerer. Jeg ser jo at det kan virke patetisk at flotte jenter synger duett med en eldre, lite attraktiv fyr som meg. Jeg kommer fra en tradisjon der det er vanlig å målbære andres skjebne i form av duett. Det skuffer meg at teksten tolkes – og mistolkes – så direkte, så lummert.

NOEN DAGER SEINERE er vi i Frognerparken for å ta nye bilder. Fotograferingen vekker nysgjerrighet hos en ung utenlandsk dame som tar bilder av statuene. Plutselig tar hun bilder av Bjørn også.

– Paparazzi, sier hun og smiler.

Bjørn vil vite hva hun heter og oppdager at hun ikke vet hvem han er. Det gjør ham brydd.

– Jeg er sanger. Synger en slags vise-pop-rock. Jeg reiser rundt og holder konserter og plater. Ganske mange plater, sier han – nesten forlegen.

– Jeg er en av dem som selger flest plater her i landet, jeg kan vel si det, vel?

tgr@dagbladet.no

HOS FOTOGRAFEN: Storebror Bjørn er fire år og smiler med fine melketenner.
MUSIKALSK FAMILIE: Fra venstre Evelyn, Bjørn, Vigdis, Eddi og Einar. Her er Bjørn 18 år.
BARNDOMSKJÆRESTER: Bjørn og Ragnhild på skitur i Saudafjellene i 1971.
TEN SING: 15 år gammel startet Bjørn Saudas Ten Sing-kor. Her sitter han på høy krakk.
FAR OG SØNN: Eldstemann Einar er oppkalt etter farfar. Sommeren 1979 er han ett år.
NOMADE:</B> Bjørn har 200 reisedøgn i året. Godt han liker å flytte på seg.
TETTE BÅND: Bjørn med mor og far da søster Vigdis giftet seg i 2005.