Kjeller uten teater

En sentral kjellerfelle for skuespillere, journalister og en og annen byråkrat.

-  EN STERK FIRER, sa Robinson, under tvil. Etter et godt måltid på en ny restaurant som er oppstått fra gamle Jegerhallen og O\'Malleys, for dem som husker så langt bakover - diskuterte de to spisevennene seg tvilende fram til en karakter. Det kunne nesten like gjerne blitt en femmer.

-  Hva manglet? spurte Fredag, og svarte like gjerne selv:

-  Gjester, ja vel. Et tomt lokale virker alltid stusslig. Og en buldrende byggetørke gjør ikke samme susen som en sprakende peis.

-  Stedet lider av stilforvirring, mente Robinson.

-  Langs den ene veggen hadde de beholdt de romslige, grønnmalte båsbordene for dem som først og fremst skal drikke. En annen vegg går med til bardisken. En liten scene er foreløpig et svart hull. Spisegjestene er henvist til småbord på et stort, kvadratisk golv. Med plaststoler og stålrør er det litt kjedelig. Men maten og serveringen: En god firer.

-  Noen teaterkostymer i en krok og noen gamle teaterplakater er ikke overbevisende når stedet heter Teaterkjeller\'n, selv om vi sitter under Centralteatret, fortsatte Fredag.

-  Det skrytes av 225 års teaterhistorie, hvorfor er det ikke bedre utnyttet? Men for oss som husker slitne forgjengere med ølhall for jegere og deretter irer, er det iallfall skjedd en gledelig opprustning både av lokalet og ikke minst på toalettene.

MENYEN på Teaterkjeller\'n er enkel og byr på småretter og nattmeny ved siden av for-  , hovedretter og desserter. Stedet holdes oppe fra kl 16 til kl. 03. Stamgjester lokkes med et «Kjellerkort» som også er et kredittkort, begrenset oppad til 10 000 kroner.

-  Jeg har en mistanke om at man her ønsker å lokke nattarbeidere, som journalister og skuespillere, som vil ha et glass eller tre før de drar hjem, hvisket Robinson.

-  Kanskje også teaterpublikum og en og annen overtidsrotte fra Regjeringskvartalet, sa Fredag og slo seg på munnen.

-  Etter den seinere tids matkontroller var det uheldig formulert. Unnskyld.

Maten som ble brakt til bordet lot til å tilfredsstille både inspektører og spisegjester. De to utsendte valgte henholdsvis serranoskinke med trøffelrisotto og hvitløkgratinerte scampi til forrett, med skalldyrsymfoni og lammecarré som hovedrett.

-  Nydelige scampi, med en sprø knekk i skinnet og et stenk av chili, sa Robinson.

-  God trøffelsmak?

-  Ikke framherskende, men skinka er nydelig, svarte Fredag og nippet til et glass chablis William Fevre. Vinen ledsaget også «symfonien», som bød på kamskjell og scampi, laks og breiflabb, pent dandert med dampede grønnsaker og koriandersaus. Robinsons lammecarré, som ble servert med ratatouille og asparges, ble ledsaget av en fyldig spanjol i glasset, Conde de Valdemar Crianza, til 320 for flaska.

ROBINSON HADDE bare godord å si, både om lammeskivene som var perfekt tilberedt, og om presentasjonen. Måltidets søte avslutning ble en sjokoladefondant med rå kjerne til Fredag, og en lett fruktsalat til Robinson, begge servert med en frisk sorbet.

-  Et pluss for åpent potetvalg til rettene og for hyggelig servering, sa Fredag mens Robinson briljerte med teaterkunnskap:

-  Visste du at Akersgata 38 faktisk er landets eldste teatersted? Det begynte med Det Dramatiske Selskab, som holdt sine første forestillinger her så tidlig som i 1780, med adelsbrødrene Bernt og Peder Anker på scenen.

-  Du verden, du mener eidsvollsmannen? spurte Fredag.

-  Ja visst, og her kom flere store navn under skiftende teaterregimer, som Grændsehaven, Dramatiken og Alhambra, før det ble Central Teatret i 1897. Deretter ble scenen over oss byens fremste operettescene. Både Hauk Aabel, hans sønn Per og Wenche Foss hørte til her.

-  Jeg er imponert. Hvor har du alt dette fra?

-  Jeg fikk lese et hefte som ligger her, utgitt av Oslo Nye Teater og skrevet av Sverre Ingstad, mens jeg ventet på deg, ertet Robinson.

-  Neste gang håper vi historien er mer synlig her i lokalet, sa de to samstemt.