Sluttet å blogge:  Bloggeren Voe ga seg på grunn av mye hetas og sjikane. Foto: Torbjørn Grønning  / Dagbladet
Sluttet å blogge: Bloggeren Voe ga seg på grunn av mye hetas og sjikane. Foto: Torbjørn Grønning / DagbladetVis mer

Kjør debatt!

Bloggeren Voe måtte gi seg. Debatten ble for tøff. Hvorfor blir folk så vulgære på nettet?

Ludi kriss: «Det er altfor mye nynorsk i NRK. Der i gården får man språkpris bare for å kvatle i vei på en eller annen uforståelig dialekt. Vi snakker alle dialekt, men i NRK prises de som snakker sjeldne (uforståelige) dialekter».

Tim: «Skriv på norsk!!!!!! Jævla nynorsk drit».

Er nettdebatter bra for demokratiet? Ja? Nei? Litt?

La oss nå gå metodisk til verks. En vanlig definisjon av debatt er interaktiv utveksling av argumenter hvor målet er å få fram eget syn, og gjennom det vinne motstanderens tilslutning. Vi må anta at helt siden menneskene utviklet språk, har det vært diskutert og debattert. Vi er alle selvstendige vesener med viljer og meninger, og svært ofte kolliderer disse med andres viljer og meninger. For en velsignelse det må ha vært å få språket som et verktøy. Dermed kunne man snakke seg ut av problemene i stedet for å klubbe hverandre ned.

I moderne tid har problemet med debatter vært at de er forbeholdt samfunnets autoriteter. Hvem blir invitert til debatter på tv? Jo, det er representanter fra akademia, organisasjoner, politiske partier og kulturlivet.

Vi andre kan debattere i matpausen og på nachspiel, men da når vi ikke ut til andre enn dem som er til stede.

Det ideelle hadde jo vært en arena hvor alle kan delta, der folkets røst møter statsministeren.

Det var der internettet kom så beleilig til oss rundt 1994. Gjennom internettet kan hvem som helst debattere hva som helst, det være seg muslimer, bensinavgifter, feminister, sosialister, Siv Jensen og Jens Stoltenberg. På internettet er vi alle like, og alle sammen er noen tastetrykk fra verden. Vi kan ytre oss, vi kan dele. Og det var kanskje det Roar tenkte da han en fredag før jul klokka 8.25 klikket seg inn på nettstedet HegnarOnline og skrev: «Løs mage. Lutefisk og akevitt i går kveld. Sprut. Ha en god dag».

Så kan man spørre seg: Hvorfor vil Roar dele dette? Det kommer vi tilbake til.

Survival of the fittest: Vi mennesker liker å tro at menneskeheten er i bestandig utvikling, og vi har gjennom alle tider hatt en forbausende tiltro til at tida vi lever i, er toppen av denne utviklingen. Vår egen tid er alle tider overlegen. Hvor ofte er det ikke noen som sier: «Den tid er heldigvis forbi. Vi lever tross alt i 2010». Å vise til at vi selv lever i samtida, er et retorisk grep som kan nyttes til alle formål: «Vi lever tross alt i 2010, og da trenger folk snøscooter for å komme seg på hytta».

For ytterligere å bekrefte fortreffelighetene av vår egen tid, tar vi gjerne noen selektive blikk mot fortida. Og la oss nettopp nå ta et slikt selektivt søk tilbake i tid, for eksempel til året 1994, da internettet var i sin spede barndom. Så naive vi var den gang. Hver gang vi journalister skrev Internet, måtte vi skrive inn en innskutt bisetning: «På Internet, som er et internasjonalt datanettverk uten noe overordnet styringsorgan, er det nå blitt vanlig å...».

Det var nytt og skummelt, dette internettet. Nåværende redaktør av VGs politiske avdeling, Hanne Skartveit, skrev for eksempel: «Og jeg er redd. Redd for hva som skjer hvis jeg nå kommer ut på dette nettet de snakker så mye om. Hva skjer hvis jeg klikker og klikker meg ut i det store intet og så ikke greier å komme meg tilbake igjen? Tenk hvis jeg trykker og klikker slik at noe blir ødelagt der ute? Tenk hvis jeg, en ung kvinne i hovedstaden i et lite land, greier å ødelegge hele Internet? Jeg vet jo i og for seg at det er helt tåpelige katastrofetanker uten noe som helst hold i virkeligheten. Men tankene i seg selv lammer meg». Jo, det var naivt, vi kan le av det, men hun satte ord på noe mange følte den gangen.

Vi visste ikke bedre. Dette internettet kunne brukes til å spre barneporno og bombeoppskrifter, og Aftenposten kunne i 1994 avsløre at «hvem som helst i Norge med Internet-abonnement kan ta inn naziinspirerte budskap på sin egen datamaskin, eller kommunisere med ledende høyreekstreme i USA, Canada, Sør-Afrika eller Tyskland». Læringskurven har vært bratt, men den menneskelige hjerne har en enestående evne til å tilpasse seg. Vi har forstått, alminneliggjort og tatt internettet i bruk. Ingen undrer seg lenger over at en e-post bruker få sekunder over Atlanterhavet eller at du kan sitte i sofaen i Sandefjord og sjekke romprisene på et hotell i Singapore. Eller at du kan sitte hjemme på kjøkkenet og debattere Voe, pelsdyr eller WikiLeaks. Og da begynner vi å nærme oss poenget: Hva bruker vi dette nettet til?

Mange artikler på nettet utstyres i dag med et kommentarfelt. Der kan leserne mene hva de vil. De kan skryte av journalisten, bra artikkel, eller de kan kritisere henne, dårlig artikkel. De kan debattere temaet som tas opp i artikkelen, eller, og det er det som svært ofte skjer: De kan vende debatten og debattere noe helt annet.

Eksempel: Nylig scoret en 17 år gammel svensk ishockeyspiller et imponerende mål. Som Dagbladet.no skrev: «I overtall fem mot fire fikk Milton pucken bak målet, men i stedet for å gå rundt og skyte, vippet han den bare opp på køllebladet. Derfra løftet han den over tverrliggeren og i nakken på keeperen, som ikke hadde noen mulighet til å komme seg unna. Og vips var et av de merkeligste hockeymålene på lenge et faktum».

I kommentarfeltet under skriver mannen med kallenavnet John Svensk: «När får vi se en norsk ishockeyspelare göra något liknande? Antagligen aldrig...».

Mats: «Hei John, trenger du virkelig å fremme din svenske penis på et norsk forum daglig? Om du har så mye imot nordmenn hele tida, så finn deg en svensk avis å syte i».

Med ett var det kjør debatt om hvem er best av Norge og Sverige? Argumentene fløy i alle retninger. Det var JAS Gripen, Volvo-avtalen, «Vi på Saltkråkan», IKEA, Clas Ohlson, Volvo, ABBA, Bettan og selvsagt idrett.

Mats: «Alt av vinteridrett KNUSER vi dere i. Vi regelrett rævkjører dere, og dere blir så utrolig bitre hver gang de lusne utøverne deres tar en 'Brink' og blir tatt igjen av nordmenn som er 40 sekunder etter. Ikke lag jagerfly når dere åpenbart ikke har peiling for fem øre. Saab - Jagerfly? AHAHHAAHAHH Vi er ikke engang 5 millioner mennesker, dere er omlag 9,5 millioner, nesten dobbelt så mange, og fremdeles EIER vi dere så JÆVLIG når det kommer til idrett. Bare se på medaljer, verdenscupseire og ALT av statistikk fra vintergrener, og sammenlign med Sverige. Dere er treige i sporet og treige i hue».

Som Crazy Talk summerer opp: «Må le, tar ikke mange sekundene før hele kommentarfeltet er fylt opp med oppgulp og skittkasting til hverandre!!».

For dette er mer regelen enn unntaket, og vi tar et annet eksempel til, fra nrk.no. Like før jul kunne rikskringkastingen fortelle at fotballspilleren Tor Hogne Aarøy fra Ålesund skulle spille i Japan: «Verdas høgste spiss går til den japanske klubben JEF United. Overgangen blir langt på veg stadfesta av Aafk-direktør Henrik Hoff». Fulgte det så en debatt om den japanske fotballigaen? Nope.

Ludi kriss: «Det er altfor mye nynorsk i NRK. Der i gården får man språkpris bare for å kvatle i vei på en eller annen uforståelig dialekt. Vi snakker alle dialekt, men i NRK prises de som snakker sjeldne (uforståelige) dialekter».

Tim: «Skriv på norsk!!!!!! Jævla nynorsk drit».

Nissen: «Jeg er akademiker og helt enig med deg. Vi må ha et felles skriftspråk. Jeg skifter alltid kanal når det kommer grautmål på tv. 25% regelen med grautmål på tv er den største bjørnetjenesten som ARK mot den lokale dialekten og så kalt «ny-norsk». Men det er like greitt. La oss bli kvitt maulet èn gang for alle».

Asgeir: «Hei, Nissen. Jeg er student, og jeg synes det bør være et krav til akademikere at de lærer seg å skrive korrekt norsk. Dette gjelder både de som skriver på bokmål og de som benytter nynorsk».

Nissen: «Nissen har meget å gjøre for tiden. Da blir det litt «leifer» av og til... Dessuten har Nissen også doktorgrad, til kritikerne lengre ned... Ned med grautMAULET!».

Pesselur: «Ja, du har doktorgrad, men igjen. Hva fan har det med saken å gjøre? Framstår som onanering med eget ego, ikke som relevant argument for mindre nynorsk».

Ikke ett ord om fotballspilleren Aarøy. De fleste nettdebatter synes å dreie mot temaer som Norge versus Sverige, nynorsk versus bokmål, innvandring, skatte- og avgiftspolitikk og den rødgrønne regjeringen.

Så kan man jo spørre seg: Hvem er disse menneskene? Hva er hensikten? Søker de å nå fram med eget syn, og gjennom det å vinne motstanderens tilslutning? Nei, de vil tvert om hetse og diskreditere motstanderen. Det oppsiktsvekkende er hvor mye impulsiv aggresjon som finnes der ute, som dette hjertesukket på Dagbladet.no:

Kathy: «For å være rett frem. Jeg driter fullstendig faen i Harald Eia og de andre PR kåte fjolsene. Ahh... det var deilig å få sagt det... sånn før vi kveles av forakt og oppgitthet».

Uffe: «Tror de fleste driter i deg også Kathy».

Ville Uffe og Kathy sagt det samme om de satt i samme rom? Neppe. I hvert fall ikke uten promille. Det synes klart at nettdebatter av dette slaget er mer en ventil for oppdemmet aggresjon og er dominert av skråsikkerhet, bedrevitenhet og utskjelling. Kathy kunne selvsagt sendt en e-post til Harald Eia med samme budskap, men det er selvsagt noe helt annet å tilkjennegi et slikt standpunktet offentlig. For nettet appellerer til en grunnleggende menneskelig egenskap, nemlig å sette skapet på plass. Du skal ikke tro at du er noe. Og dette er nok noe bloggeren Voe ble et offer for.

Som eirikjorgensen skriver på sin blogg: «Er Norge virkelig så styrt av Janteloven? Jeg mener... Hvorfor ellers har folk så mye i mot VOE? Hva galt - annet enn å ha oppnådd suksess i livet - har jenta gjort mot dere?»

Det synes ikke å være grenser for hva man kan skrive på nettet. Nettstedet HegnarOnline er et aktivt forum for næringslivet. Debattene er inndelt i tema som Fiskeri og oppdrett, Gull og gruvedrift, Industri, Shipping - og så er det diskusjonstråden Bare prat.

Her er mange av deltakerne anonyme - og du kan finne innlegg som dette:

Gjest: «Har lagt merke til at mange lubbne jenter har sultne kuksuger-lipper. Noen andre som har erfaring med dem?».

Gjest: «Savner en tråd med nye ronketips!».

Dette kan for enkelte bli for mye.

Gjest: «Skal vi se om vi kan ungå sex og pornopjatt fra i dag av? Kanskje vi kunne prate om mer vettuge ting fremover mot jul? Det er da så mye som foregår i Norge og andre steder at det skulle ikke mangle på temaer».

Gjest: «Hva med bæsjing?».

Gjest: «bæsjing er vel heller ikke så intereassant for andre enn den som bæsjer?».

Gjest: «Jo, det er mange som liker å høre om bløte bæsjer».

Et annet forum for personlige meninger er nettstedet Din Baby. Der kan man diskutere papparollen og få ammetips, men så er det Anonymforum, hvor det står: «Her er hele poenget at du kan være anonym uten å ha dårlig samvittighet eller føle deg presset til å bruke nicket ditt». Det er med andre ord fritt fram, og da kan man for eksempel lese ting som dette:

Anonym: «Huff, møtte (navn på kjendis) på byen i går og klina med fyren: Og det verste av alt så så jeg noe blitz i bakgrunnen så frykter det verste at vi er fotografert og bildet blir publisert i Se og Hør: Var beruset og hadde det utrolig morsomt med vennegjengen i går, så det med (navn)var bare en liten morsom avslutning på kvelden, men gud så jeg angrer nå altså.»

Anonym: «Æsj, han er så guffen på håret bestandig synes jeg».

Anonym: «Gleder oss til nytt Se&Hør på tirsdag da med trynet ditt klistra utover førstesiden ;) «KLINA MED (navn på kjendis)» «ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆSJ».

Anonym: «Hahaha, da ser jeg ikke helt poenget med å poste det på anonymforumet siden det allikevel kommer i se&hør.»

Allerede i 1994 skrev en fremsynt Thomas Hylland Eriksen følgende om dette nye internettet: «Fremtiden tilhører derfor dem som klarer å skille vesentlig fra uvesentlig, som klarer å manøvrere seg gjennom denne urskogen av hvit støy og komme ut på den andre siden med en dypere forståelse av verden».

La oss vende tilbake til denne Roar med løs mage. Hvem er han? Hva vil han? Vi vet ikke. Han er fast gjest på HegnarOnline, og skriver stadige innlegg med titler som: «Satt på kaffen», «En kopp ingefærte», «Vasket gulv på soverom, kjøkken og gang» eller som denne:

«3 dags gryterett
Ja, da varmer jeg opp siste rest av gryterett som ble laget Fredag. Indegiens var blant annet 700 gra kyllingkjøttdeig kjøpt til halv pris. (Jeg hadde kjøttdeigen i fryseren) Koker et par pimpernell poteter til (Store, som ble delt i 2) Fin dag ønskes. Roar».

Men også der ble begeret fylt. Som én skrev:

Gjest: «Mulig nutcaset synes det er morsomt selv, men for oss andre begynner det å bli slitsomt. Har sendt klage til admin».

Når denne artikkelen er blitt publisert på nettet, kommer noen til å like den, mange vil mislike den og noen kommer til å hetse journalisten som har skrevet den. Og om noen år vil vi alle sammen le av hvor naiv den var.•

- Avstand fjerner folks sperrer

Psykolog Sondre Risholm Iverød driver WebPsykologen.no, en internettbasert psykologiblogg der han blant annet har publisert artikkelen «Bruk av internett i et psykologisk perspektiv». Han bodde i Danmark da det var en stor sak om hvor aggressive folk ble bak rattet ved et spesielt fotgjengerfelt i København.

—Det var altfor langt, og gamle damer kom seg ikke over i tide. Bilistene ble aggressive, med brumming og tuting. Hvorfor? Jo, trolig fordi det var en rute mellom dem og den gamle dama. Det har med avstand å gjøre, sier Iverød.

—Å uttrykke seg, er et grunnleggende menneskelig behov. Når vi uttrykker oss direkte i møte med andre mennesker, oppstår det følelser. Mange mennesker unngår derfor å uttrykke seg åpent i frykt for sterke følelser eller konflikt. Internett er en arena hvor individet kan uttrykke seg fritt, med mindre risiko for mellommenneskelig turbulens. I hvert fall i første omgang. Det blir litt som når man drikker alkohol. Man uttrykker seg friere, og angsten blir tilsvarende stor dagen derpå når man har sagt noe man ikke burde si. Terskelen for å bryte sosial takt og tone kan bli mindre når mottakerens responser ikke er direkte synlig for oss.

—Distansen gjør at man er mer direkte?

—Ja, i noen sammenhenger. Mye av kommunikasjonen mellom mennesker handler om subtile gester, ansiktsuttrykk og melodien i språket. Dersom vi skal si noe utfordrende, kan vi gjøre dette med en humoristisk undertone og en vennlig framtoning slik at mottakeren ikke blir støtt. Ansikt til ansikt får vi mye informasjon som gir oss mulighet til å tone oss inn på den andre. Disse mulighetene er langt mindre i tekstbasert kommunikasjon på nett, og det kan gjøre oss mindre sensitive. Dette kan både føre til større grad av åpenhet, men også større risiko for å tråkke over andres grenser eller bryte alminnelige normer og etikk, sier Iverød.

—Internett fungerer også som en ventil for å lufte egen frustrasjon?

—Ja. Følelser som ikke finner et akseptabelt uttrykk, kan hope seg opp og bli til psykologiske plager og symptomer. Å være emosjonelt intelligent handler om å uttrykke seg så åpent som mulig uten å ødelegge relasjonen til andre mennesker. Når vi er følelsesmessig oppbrakte, mister vi mye av vår refleksjonsevner og handler primitivt. Med internett er muligheten for å uttrykke seg og bli hørt alltid til stede, og igjen har vi en situasjon hvor den sosiale kontrollen i det mellommenneskelige møte er borte. Vi risikerer emosjonelle utbrudd som kan skade andre og oss selv.

—Hvorfor er det så viktig å publisere meningene våre?

—På nett kan vi skape og gjenskape vår identitet hele tiden. Det er gjennom andres bekreftelser vi utvikler vår egen selvoppfattelse, og når sosiale medier tilbyr kontinuerlige tilbakemeldinger, kan dette bli en besettelse for mange. For noen vil antall venner på Facebook korrelere med sosial kapital og mulighet for flere bekreftelser. Som i livet for øvrig, har noen mennesker behov for å tråkke på andre for å hevde seg selv, og med dagens informasjonsflyt blir dette fenomenet etter alt å dømme mer omseggripende. Noen roper veldig høyt for å bli hørt på nett, og det upersonlige elementet kan føre til at mellommenneskelige hensyn forsvinner i individets kamp for mer bekreftelse.

Redaktøransvaret

Stein Ove Haugen, redaktør HegnarOnline:

I hvilken grad redigerer dere nettdebatter?

 —Vi redigerer ikke nettdebattene, vi modererer dem. Det innebærer at vi bare sletter innlegg som er i strid med norsk lov og/eller reglene for bruken av forumet, så snart vi oppdager det selv eller blir gjort oppmerksom på overtrampene gjennom klageordningen.

Fungerer forumene for nettdebatt som tenkt?

—Ja, vi har et ikke-redaksjonelt forum med stor takhøyde, som er en forutsetning for den frie nettdebatten. Før man kan poste et innlegg blir brukerne gjort oppmerksom på at HegnarOnline ikke forhåndsredigerer innleggene på forumet jf. Vær Varsom Plakatens punkt 4.17. Og alle må bekrefte at de har lest og forstått reglementet på forumet, og at de vil overholde dette. Det gjelder hver gang man vil poste et svar eller et nytt innlegg. Det er lov å være anonym, men vi har også et identisk, lukket forum kun for registrerte brukere. Det er enkelt og raskt å bruke, og fungerer som tenkt.

Frank Gander, redaktør nrk.no:
I hvilken grad redigerer dere nettdebatter?

—Vi driver en omlegging av debatt- og kommentaruniverset vårt, så det er færre debattarenaer og kommentarmuligheter enn ønskelig på nrk.no akkurat nå. Nettdebattene og kommentarene blir moderert av den enkelte redaksjon. Vi redigerer ikke, eller svært sjeldent, et enkelt debattinnlegg eller kommentar. Innlegget blir enten godkjent eller fjernet. Vi redigerer vekk uønskede innlegg og styrer debatten ved at journalist eller redaksjon er til stede med nye kommentarer eller svar. Det vi fjerner er personsjikane, trusler eller hets, innlegg som åpenbart strider mot Vær Varsom Plakaten, innlegg med lenker til andre nettsteder som ikke har noe med diskusjonstemaet å gjøre, innlegg som tematisk sett sporer av og åpenbar spam.

Fungerer forumene for nettdebatt som tenkt?

—Nei, men vi håper en ny debattstruktur og -strategi, samt et teknisk system som i langt større grad ansvarliggjør og identifiserer den enkelte bruker — og en bedre moderering og tilstedeværelse fra redaksjonene, skal endre dette til det bedre.

Lars Helle, sjefredaktør Dagbladet: I hvilken grad redigerer dere nettdebatter?

—De redigeres av redaksjonssjef nett og av reportere på vakt, i tillegg at vi har aktive debattanter og våkne brukere som melder inn når de ser noe upassende. Ofte er det debattantene som melder hverandre. Alt dette skjer i ettertid, men de grove overtrampene får sjelden mange minutters levetid. Takhøyden skal være stor, men det vi ikke tolererer er grove personangrep eller ekstreme ytringer mot enkeltgrupper. Selvsagt stopper vi også injurier og andre lovbrudd. De mest ekstreme debattantene lar seg ofte lokke til enkeltsaker, der terskelen for hets mot enkeltmennesker er for lav. Vi passer på ikke å åpne for kommentarer i slike saker.

Fungerer forumene for nettdebatt som tenkt?

—Det er mye bra nettdebatt på Dagbladet.no, men dessverre er det fortsatt noe som er for dårlig. Hva vi tenkte da vi startet nettavis i 1995 var nok noe helt annet enn dét det er blitt, men vi driver kontinuerlig forbedring. Nå har vi blant annet besluttet å fjerne avgiften på deltakelse i dagbladdebatter. Vi trodde det kunne bidra til å heve debattnivået, men det skjedde ikke. Vi ser også forbedringspotensial på flere andre felt.
hop@dagbladet.no