Klagesangene

Pernille Rygg om Odd, trygdekontoret, saksbehandlere og Systemet.

ODD ER IKKE BITTER. Ikke-bitterheten uttrykkes med stramme kjever og vilt stirrende blikk, og bitter kunne han rimeligvis ha vært, med tanke på hvor ræva ting har stelt seg for ham. Nei, det var ikke noe særlig til barndom han hadde, men han kom seg gjennom den. Ja, han har slitt med ryggen og tidvis med spriten, men det vil han bare ha sagt: han har slitt mer med systemet. Etatene. Kontorene. Snørrungene på den andre siden av skranken. Ikke kan de jobben sin og ikke paragrafene, livet har de ikke engang hørt om. Sist han hadde møte med saksbehandleren sin, hadde hun ikke lest søknaden hans! Hæ? Og sånne skal en være avhengig av? Det er bare tre uker siden han var i kontakt med husleienemnda, og der er det jo ingen som har peiling. Og se her! Dette er svaret han fikk fra trygdekontoret! De idiotene!DET ER FOR JÆVLIG, men ikke til å komme forbi: Odds klagesanger er nesten uutholdelige. Litt avhengig av hvor nær vi står ham, tåler vi dem noen minutter, noen timer, og så begynner tilbaketrekningen. Næ, telefonsvareren står på, selv om vi er hjemme. Oi, har en avtale om bare noen øyeblikk faktisk, ser deg en annen dag! Det er ikke fordi vi er så kyniske, og heller ikke noe vi reserverer bare for de åpenbart nedkjørte. Men kanskje fins det en rest av dyret i oss når vi trekker oss unna endeløs, uopphørlig plage som om den var smittsom. Det kan nedkjempes, og på fortauene, i telefonene og ved de ikke-så-lange kaffebesøkene gjør vi jo det. Nedkjemper. Ikke heroisk og ikke nok, men i det minste forsøksvis. Lytter, nikker. Stiller små spørsmål, prøver å oppmuntre. Og så må vi nok dessverre gå.OG MER ENN NOE valgresultat, mer enn mangel på politikk, er det kan hende dette vi rygger unna i våre mediemøter med Thorbjørn Jagland. Den synlige bitterheten. Den paniske kampen for ettermælet, terpingen på historien, framhevelsen av egen innsats og andres uhyrlige sammensvergelser. For vi kan jo denne figuren, kjenner den. Det er Odd, det er Mann i kamp med Systemet. Gjenkjennelig på alle gatehjørner, på triste kafeer og på saksbehandlerkontorer i alle etater: bitter, bitter mann med dokumentmappe der en uendelighet av papirer og paragrafer kan hentes fram til støtte for hans og bare hans syn. DET ER NESTEN BARE PROFFENE som kan forholde seg til denne figuren. Vi andre ser på, rystet, og trekker oss. Instinktivt, virker det som. Ja, det er eimen av nederlag vi kjenner. Sikkert også minnet om våre egne. Det er ensomt å vekke slike minner hos andre. Men det kan jo bli bøker av det. En av dem handlet for eksempel om Don Quijote. Og en om Job. Akkurat som Ap-lederen var de nok lettere å forholde seg til mellom to permer enn live.