Klar for et liv til

Hun har hatt suksess som fotomodell, kommunepolitiker og hardt- slående kommentator i Dagbladet. Men Sissel Benneche Osvold , snart 62, sliter med å overbevise om at hun skal slutte.

SKARP, VITTIG og nærværende i spaltene. Engasjert og innsiktsfull.

Mer reservert i korridorene, fordi hun skal et sted og tenker på noe.

Varsom med å slippe folk inn på seg, men sjenerøs overfor kolleger som spør om råd. Uredd og direkte, uten persons anseelse, når det går ei kule varmt i Dagbladet. Berømmes av venninner for omsorg og hjertelag.

Aldri i beit for en treffende replikk. Alltid elegant. I det siste har hun begynt å komme på jobb iført høye, særdeles robuste jaktstøvler med bladmønstret dekor. Da har hun vært ute på morran og luftet Trixi, en kjapp og intelligent brun og hvit representant for den hollandske hunderasen kooiker. Hun har begynt på et nytt liv, eller som hun selv sier: Et liv til.

DA HENNES FAR, Christian Benneche, sluttet i Sivilforsvaret og gikk av med pensjon, begynte han å praktisere som advokat. Da hennes mor, Gerd Benneche, sluttet i Dagbladet og gikk av med pensjon, ble hun førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold.

Nå slutter Sissel Benneche Osvold i Dagbladet og blir såkalt AFP-pensjonist i en alder av 62 år. Hva skal hun begynne med?

-  Det blir vel å sitte og glo, det? Nei, for å være alvorlig: Dette er et slags eksperiment. Jeg har ikke gått på noe kurs, og dette er ikke resultat av en nøye planlagt alternativ karrierevei. Men det er på tide å gjøre noe annet. Jeg stopper og sier at nok er nok etter 34 år på samme arbeidsplass, sier hun, tar en liten pause og fortsetter:

-  En nedbemanningsprosess som den vi har hatt i Dagbladet, får konsekvenser på kort og på lang sikt. Jeg tror jeg er en konsekvens på lang sikt. Det skjer noe med medarbeidere når slike prosesser begynner, det blir mye snakk om sluttpakker og AFP og andre former for avgangsordninger. Jeg tenker på hva jeg vil gjøre med resten av livet mitt. Jeg håper jeg finner ut av det. Når sjansen byr seg til å ta penga og løpe, så tar jeg den. Men jeg smeller ikke med døra. For samtidig føler jeg litt sorg over at noe som har vart veldig lenge og vært veldig stabilt, er slutt. Jeg er enormt takknemlig for det jeg har fått lov til å være med på.

DEN TAKKNEMLIGHETEN er gjensidig. Det føles bortimot uvirkelig at en av det moderne Dagbladets mest markante medarbeidere, for lengst utropt til Akersgatas førstedame, velger å la seg førtidspensjonere. Det er nesten et endetidstegn for vår utsatte bransje, fordi det blir stadig færre skribenter av hennes format igjen til å forsvare papiravisas skanser.

Tidligere sjefredaktør Arve Solstad sammenfatter hennes kompetanse slik:

-  Sissel kombinerer noe jeg tror er uten make i nordisk journalistikk: Hun forener pålest, saklig penetrering av alvorlige, seriøse sakskomplekser med å være vittig. Dessuten er hun ualminnelig arbeidsom.

DET HAR HUN kanskje arvet. Hennes foreldre ble tidlig skilt og moren, jurist og seinere ledende sosialreporter i Dagbladet, Gerd Benneche, flyttet til Røa i Oslo med to døtre tidlig på 50-tallet:

-  Vi hadde hushjelp. Og heldigvis hadde jeg en mor som var utrolig tilstedeværende når hun var der. Jeg var et barn med klare klamrebehov og fikk sitte på fanget i timevis. Mor var preget av et stort alvor, men hun var en mor for alle årstider, for å si det sånn. Hun var min fortrolige langt inn i alderdommen, samtidig som hun strikket og sydde klær til både meg og barnebarna og var travel yrkeskvinne med den aller største selvfølgelighet. Alle vennene mine misunte meg en sånn mor som det gikk an å snakke med. Vi to var nok litt symbiotiske, men hun skulle jo kompensere for både far, bestevenninner og besteforeldre som ble igjen i Stavanger da vi flyttet til Oslo. Der ble jeg nok litt «annerledes» fordi ingen andre hadde skilte foreldre, men jeg klarte meg, selv om jeg opplevde overgangen som et jordskjelv.

SISSEL ER TOSPRÅKLIG den dag i dag, veksler uanstrengt mellom dannet stavangersk og Oslo vestkant:

-  Jeg la jo om på timen. På Røa snakket folk østlandsk vestkantdialekt, så da gjorde jeg også det. Det var en ganske slitsom overgang. Jeg lærte overlevelsesteknikker og strategier som jeg har benyttet langt opp i åra. Det handlet om å klare seg aleine, passe seg for ikke å blottlegge seg, men holde guarden oppe. Samtidig var det jo en utfordrende og spennende tid.

Men det var ikke en journalistkarriere hun drømte om under oppveksten.

-  Jeg skulle enten bli blek og fattig kunstner i Paris eller filmstjerne. Jeg var en hengiven dagdrømmer. Jeg kunne alle de gamle revyvisene fra Chat Noir utenat. Svigermor og Evensen og kjerringa og hva du vil. Og «Annie get your gun» - på nynorsk. Jeg kunne hele «Terje Vigen» utenat. Og bukkerittet i «Peer Gynt». Jeg spilte Alvilde i «Den store barnedåpen{gt} på Persbråten skole og leste med Gunnar Olram for å komme inn på Teaterskolen. Men så våknet samfunnsinteressen og så ble det så moro med nei til EEC og ja til nyfeminismen. Det var liksom der det skjedde, der de viktige folka var.

Hun tjente til lommepenger som fotomodell mens hun var gymnasiast, rotet litt rundt på Blindern hvor hun syntes det var trist og jævlig, og begynte i stedet i NRK. Giftet seg med en ung, oppadstigende NRK-stjerne, Totto Osvold, og fikk barna Eirik i 1966 og Katja i 1970.

-  JEG VAR BLITT KVINNEKUPPET inn i kommunestyret i Bærum for SF, som var moro, men ikke moro, begynte å skjønne hva moren min drev med, ble aktiv nyfeminist og skulle bli sosionom. Det skulle jo alle andre bli. Men mor mente det var en elendig idé, og at jeg heller burde bli journalist. Dermed gikk jeg Journalisthøyskolen i stedet for å ta fag på Blindern. Jeg ante jo ikke hvor dette skulle ende.

Dagbladet hadde forlengst oppdaget, og omtalt, den modellvakre kommunepolitikeren i Bærum som gjorde seg bemerket både i tv og radio. Hun hadde også fått på trykk i Dagbladet ting hun hadde skrevet på kjøkkenbenken hjemme. Men da hun gjorde sin første, forsiktige forespørsel om sommerjobb, fikk hun via omveier høre sjefredaktør Roald Storslettens svar: -  Vi greier oss med én Benneche.

Etter hvert ble Arve Solstad sjefredaktør, og da fikk hun jobb. Hun ble umiddelbart satt til å lage «Side 8», som ble en pionerinnsats for barnestoff i norsk presse. Deretter fulgte en periode med nyhetsvakter før hun igjen gikk over i de mykere avdelinger, feature og kultur.

-  Jeg fulgte strømmen slik den var den tida. Men det passet godt med mitt behov for å bruke språket.

I den grad det har eksistert to hovedlinjer i Dagbladet, en litterær akse og en nyhetsakse, så kom jeg haltende inn på den wannabe-litterære aksen. Jeg er født i 1945 og har ikke noe forhold til Einar Skavlan og Gunnar Larsen. Men det var fortsatt en haug med skrivende folk i Dagbladet da jeg begynte. Jørgen Juve var der, Johan Borgen skrev fra Knatten, Simen Skjønsberg var der, Reidar Anthonsen som først tok imot tingene mine, og Kjell Syversen som satte meg på trykk sammen med en Hammarlund-tegning ...

FLERE AV DE BESTE skribentene er gjerne blitt forfremmet til administrativt arbeid i Dagbladet. Så etter hvert ble hun avisas første kvinnelige avdelingsleder med ansvar for Lørdagsavisa, seinere også leder for kultur- og underholdningsreportasjene. Men hun tok seg et friår for å studere kriminologi.

-  Jeg måtte teste meg sjøl: Har\'u hue eller er\'u bare fiks? var spørsmålet jeg ville ha svar på.

-  Og svaret ble?

-  Det vet jeg vel ikke ennå. I likhet med de fleste journalister er jeg livredd for å bli avslørt. Det er kanskje derfor jeg gir meg nå mens leken er god.

Det var høsten 1989 hun ble bedt av Solstad om å komme over i leder- og kommentaravdelingen og skrive en personlig og annerledes spalte, «en sånn artikkel som du sjøl liker å lese».

-  Jeg følte sterkt at jeg manglet mine kollegers faglige ballast. Flere av dem var jo flogvit med både landsgymnas og universitetsutdannelse. Derfor ble det viktig for meg å skaffe meg kunnskaper om det jeg skrev om. Det har kostet meg masse arbeid, men det har også holdt meg på tå hev.

SPALTEN FIKK vignetten «Sidesprang» og sto på fredager. Med den tok hun steget opp i den øverste eliten blant norske kommentatorer. I 1993 fikk hun Den store journalistprisen, 19 år etter at hennes mor hadde fått samme pris, som den gangen het Narvesenprisen. «Nyskapende» het det blant annet i juryens begrunnelse. Samme år fikk hun Sivilarbeidernes fredspris for sine reportasjer fra krigens Bosnia og Kroatia.

I tur og orden fulgte et skred av store priser: Språkrådets utmerkelse Norsk språkpris i 1994, som plasserte henne i klasse med spaltister som Helge Krog, Paul Gjesdahl og Arne Skouen. Deretter Riksmålsforbundets hovedpris, Gullpennen i 1996. Samme året: Jonasprisen for hennes formidling av kunnskap om barns og unges funksjonshemninger, og i 2003 Brosteinsprisen fra Kirkens Bymisjon for «på overbevisende måte innen sitt fag å ha gitt folk ord, perspektiver og holdninger som redskap mot urettferdighet og utstøting».

-  Det må ha tatt på å få så mye ros?

-  Da mor fikk Narvesenprisen, var jeg stolt. Da jeg fikk prisen, ble jeg bare glad. Men disse store ordene som juryene stabler oppå hverandre ...? Jeg merket at de ikke gjorde meg godt. Jeg ble nervøs av dem. De virket ikke beroligende på prestasjonsangsten. Jeg har alltid gått på jobb med sommerfugler i magen. Det skjer ennå, men kanskje ikke så ofte det siste året, etter at jeg tok beslutningen om å gå av. Det roet meg ned, og det har vært godt.

-  AV ALT DU HAR skrevet, hva har vært det viktigste?

-  Det viktigste har vært de gangene jeg er blitt berørt av noe og noen og har klart å formidle det slik at leseren ble berørt. Mest fornøyd har jeg vært når jeg fikk til å være både vittig og viktig samtidig. Den siste uka har det vært mye snakk om mitt sosiale engasjement og innsats for svakere grupper. Ærlig talt, la oss holde orden på proporsjonene. Vi snakker ikke helt Mor Teresa, nemlig. Vi gjør ikke det. Jeg blir litt skamfull hvis jeg tillegges et engasjement som ikke står i forhold til virkeligheten. Jeg tilhører en sosialpolitisk linje i Dagbladet fra Halldis Stenhamar til Arne Skouen og Gerd Benneche, men det var de som snekret fundamentet.

-  En ung, kvinnelig kollega forteller at hennes mor leste dine artikler høyt for sine døtre. Hva sier du til dagens unge kvinner som skal bære arven videre?

-  Likestilling er like selvfølgelig for meg som å puste. Dessuten er likeverd og formelle rettigheter, anerkjennelse og respekt ikke goder som vinnes én gang for alle. Hver generasjon må slåss for dem. Både innvandrerkvinner og fjortiser på Frogner. Mange begriper ikke dette før de er voksne nok til å føle urettferdigheten på kroppen; men uten menn og kvinner i et likestilt samfunn, er vi et tilbakestående samfunn. Kvinner med innvandrerbakgrunn må faktisk selv innse at de må gå sammen med kvinner som er kommet lenger i likestillingen for å lære av dem, bygge allianser og få gjennomført endringer. Likestilling kan ikke tres ned over hodet på noen av velmenende damer; innsikten og viljen til forandring må komme innenfra, nedenfra, fra kvinnene selv.

-  Har du hatt noe journalistisk forbilde?

Hun rister på hodet:

-  Men Jon-Hjalmar Smith var veldig opptatt av komma. Dessuten hadde han humor, sarkastisk og treffende. Markus Markusson var viktig for meg, og Arne Hestenes - skrivende mennesker som mente det var viktig hvordan du geberdet deg i alfabetet. Og perfiditeten kunne ikke verdsettes høyt nok. I Dagblad-sammenheng var det ridderslaget. Men sett utenfra kunne det nok virke skremmende.

I DAGBLADETS hyppige sjefredaktørskifter - hun har tjenestegjort under åtte - har Sissel Benneche Osvold selvsagt vært et navn i diskusjonene.

-  Men sjefredaktør ble du aldri?

-  Det er noe som heter å stige til sitt inkompetansenivå. Jeg tror ikke jeg ville blitt en bra sjefredaktør for meg selv. Jeg ville ikke hatt helse til det.

Jobbmessig begynte hun en gradvis tilbaketrekning før jul. Krystle-liknende vignettbilder er erstattet av et portrett med myke mormortrekk. De større anlagte lørdagskommentarene har kommet stadig sjeldnere. Men i kortere form, i Signaler-spalten og På Kornet, har hun briljert med sedvanlig vett og vidd, og gitt til beste en serie perfide observasjoner av den såkalte tidsånden.

Men det har også vært mollstemte refleksjoner hvor hun gir oss gløtt inn i sitt eget liv. Som da hun skrev om hvor sterkt hun angrer den dagen hun flyttet sin mor ut av leiligheten hennes og over på sykehjemmet:

-   Vi satt og ventet i timevis. Mor ba så pent om at vi ikke måtte dra ennå. Hun forsto alt, at hun skulle legge bak seg sin selvstendighet, sin valgfrihet som menneske, sin verdighet, sin identitet - for å underkaste seg et system der hun skulle behandles som «gammel dame». Hun forsto at hun skulle videre til neste stasjon i livsløpet for å dø. Hun visste også at det var hennes to døtre som nå bestemte og ikke henne selv. Det var hjerteskjærende, men uunngåelig. Ingen av oss kunne overtatt ansvaret, i alle fall var vi sikre på det da. I ettertid vet jeg ikke. Det er vår kulturs største skam at vi overlater omsorgen for våre mest hjelpeløse til fremmede. Mitt verste øyeblikk var da jeg reiste meg og sa at nå får vi gå, mor. Tenk, jeg sa det.

-  OG DITT FINESTE ØYEBLIKK var å bli bestemor?

-  Å bli bestemor var en lykke, en presang, selveste livsinnholdet og ren og skjær flaks. Så mye glede, å få lov til å være så nær et lite menneske. Vår Jenny er en blomst som lukter vafler, melk og honning og er sine besteforeldres ustoppelige glede. Hun har tre tenner og kan brumme som en bjørn. Dessuten kan hun klappe søte og skremme mormor.

Men savnet bor tett ved, «i lange skygger så tunge at de knapt kan svelges,» skriver hun i en

tapper rapport fra siste romjul, hvor hun skildrer sine vesle families årlig tilbakevendende juleutfordring, sorgen og savnet som ingen kan fylle etter sønnen Eirik som døde så brått i romjula for litt over seks år siden.

-  Folk har henvendt seg til meg etterpå. Jula er vanskelig for mange. Vi er alltid så redde for å bli private i Dagbladet. Men jeg kunne ikke skrive om noe annet.

VI HAR GOD RÅD her i landet hvis vi lar Sissel Benneche Osvold forsvinne i enhundsfamiliens anonyme flokk, med Trixi i bånd. Den skal rett nok ha mye å bryne seg på og mye mosjon, for ikke å snakke om hvor viktig det blir å følge lille Jennys utvikling. Men det bør bli tid til andre oppgaver også. Først skal hun bare glo litt i veggen.

VOKSEN:</B> Vi illustrerer \'familie som gjør innkjøp\' i en Dagblad-reportasje: fra venstre meg, Eirik, Totto og Katja.
FEMINIST:</B> Jeg intervjuer forfatteren av feministbibelen \'The Feminie Mystique\', Betty Friedan.
KRIGSREPORTER:</B> I flyktningleir i Bosnia.
GLAD:</B> Har fått Den store journalistprisen.
UNG:</B> Reklamerer for tannpasta.
BARN: Barndommen foregikk i Stavanger.
JOURNALIST:</B> På valgnatt i NRK for Dagbladet. Har slått kloa i Kåre Willoch.