Klar for ny rolle

Kjersti Elvik synger Jan Eggum på Den Nationale Scene og binder opp en struttende mage med støttebånd. Nå venter en rolle uten manus.

DET GIKK IKKE lang tid fra Kjersti Elvik var vel plassert i hjembyen Bergen i vår, klar for engasjement på Den Nationale Scene, før hun oppdaget at hun var gravid. Stor glede for Kjersti og ektemannen Gunnar, men en strek i regninga for teatersjef Morten Borgesen.

-  Det var jo meningen at jeg skulle være her en stund, sier hun pliktskyldig.

-  Ble du ikke glad, da?

-  Kjempeglad! «Skal dette fantastiske hende meg?» tenkte jeg. Vi gleder oss veldig. Å se det lille hjertet pumpe på tv-skjermen på ultralyd var utrolig. Og så er jo alle glade på mine vegne, ja kanskje bortsett fra Morten Borgesen, da. Det dumme er at det er så mye å være nervøs for, og tyranniet med alle som skal fortelle meg hvor voldsomt jeg kommer til å vokse nå den 29. uka.

Hun har heldigvis blitt eldre, og kan si ifra når hun ikke har mer å gi. Tror hun. Som denne morgenen: Stress og premierenerver, dag- og kveldsjobbing. Hun sendte en melding om at hun helst ville gjøre et bra intervju, så en annen dag passet bedre.

-  Jeg var så sliten og ville helst trekke meg inn i skallet mitt.

Hun kom likevel.

KJERSTI SPILLER gravide Angelica i serien «Seks som oss» på TV 2. På Den Nationale Scene har hun vært ond dronning i «Alice i Eventyrland», og forrige fredag var det premiere på Eggum-hyllesten «På\'an igjen» - en publikumsfrier i Bergen.

-  Jeg tenker på stakkaren inni her når jeg har vært sint og skramlet med kasseroller som den onde dronninga. Og det blir interessant å se hvordan han reagerer på Eggum-låter etter denne forestillingen. Vi får se hva som kommer ut. Enten er han et monster, eller rolig og bedagelig. Uansett, han skal ikke hete Jan.

Kjersti ble kjent for det norske folk da hun som 28-åring spilte den lesbiske politikvinnen Hanne Wilhelmsen i TV-serien «Blind gudinne» og spillefilmen «Salige er de som tørster», basert på Anne Holts romaner. Før det hadde hun høstet gode kritikker som en «ung og lekende» Nora på Trøndelag Teater, dit det bar etter Teaterhøyskolen. Plutselig ble hun kjendis over natta.

-  Jeg skjønte ikke konsekvensene. Det er som om du mister ditt eget ansikt. Plutselig mener alle noe om deg. Filmen og serien fikk enorm respons, det var ny måte å filmatisere hardkokt krim på i Norge. Karakteren har hengt ved meg siden, folk glemmer jo ikke. Før var det viktig for meg å fortelle at jeg kunne andre ting. Nå har jeg sluttet med det, det var en kamp mot vindmøller uansett. Jo da, jeg har gjort den rollen og angrer ikke, men jeg kan gjøre andre ting også.

Så kjent for rollen som Hanne Wilhelmsen ble Kjersti at VG skrev «\'Lesbiske\' Kjersti fikk sin Gunnar» da hun giftet seg for tre år siden.

-  Det var den fineste dagen i mitt liv, å gå opp kirkegulvet der med mor, talene og sangene, og så våknet vi til det der. De sa det var desken. Hvem er egentlig den desken? Det må jo være et menneske med fryktelig dårlig smak.

Med rollen i «Seks som oss», er sladderpressen igjen etter henne.

-  Jeg blir forferdelig sjenert når jeg ser oppslagene i ukeblader, men det står i kontrakten at vi må gjøre noen intervjuer, og jeg synes jeg har strukket meg langt. Jeg vil ikke vite hva folk har på brødskiva eller hvordan de har det hjemme.

FOR EI BLYG JENTE fra Fyllingsdalen var det godt å oppdage at det gikk an å spille noe annet enn seg selv.

-  Jeg var med i barneteater, og skjønte at jeg mestret dette! Teater er tilstedeværelse, fleksibilitet, musikalitet og teamarbeid. Man er ikke alene, og man skaper magi.

-  Tenkte du at du kunne bli noe annet enn skuespiller?

-  Nei.

Kjersti durte inn på teaterhøyskolen rett fra videregående.

-  De bedyret så sterkt at de tok oss inn på grunn av talentet vårt, så jobbet de så sterkt for å forme det til noe annet. Som nyutdannet var jeg nesten selvutslettende, gikk rundt med grønne notatbøker og skrev ned alt jeg ikke fikk til. Det tok mange år før jeg fant tilbake til gleden og overskuddet. Heldigvis hadde jeg en klok og forstandig teatersjef i Terje Mærli ved Trøndelag Teater, sier Kjersti, som har valgt å være frilanser.

-  Det skjerper meg, både hvordan jeg ser på meg selv og presenterer meg selv. Med fast jobb tror jeg det ville sneket seg inn en bedagelighet. Jeg er utålmodig, og er det noe jeg tror jeg ikke får til, må jeg prøve det, selv om jeg er livredd. Det er et pussig masochistisk yrke. Heldigvis har jeg en mann som kjører, hva heter det, paradoksal terapi på meg? Når jeg sier «Herregud, nå tror alle jeg er kjempeteit», sier han «Ja da, det er klart, du er den aller teiteste ». Da jeg hadde nerver foran «På\'an igjen» og sa «Å, jeg er jo ingen sanger», sier han «Nei, de har sikkert tatt deg inn for å drite deg ut».

Hun ser glad ut der hun sitter i det grå regnværet i hjembyen. Hun har funnet en hun kan le med og glede seg med i ektemannen Gunnar, en kreftsykepleier fra Bergen.

-  Skuespillere blir ganske selvopptatte. Det er godt å ha noen som får deg ned på landjorda. Jobben hans er et godt parameter på hva som er viktig her i livet.

DET ER BLITT MØRKT. Hun skal tilbake til teatret. 22. desember er siste spilledag. Så er det bare å stryke på magen og vente på det fine som skal ut.

-  Jeg tror jeg blir en streng, men rettferdig mor. Og en morsom lekekamerat.