Klar for slakt

Det er noe med forfatter Anne B. Ragde (47) og griseri.

-  JEG FÅR HELT melkespreng. Se så søt ...

Anne B. Ragde står midt i grisebingen og sier det var grisepurke man skulle vært her i livet. En nyfødt rosa blir løftet varsomt mot kinnet.

-  De lukter baby. Se så fine blå øyne, og de øyevippene! Så klok, så fin, så ren.

I BEGYNNELSEN AV august kommer romanen «Eremittkrepsene», en direkte fortsettelse av fjorårets «Berlinerpoplene». Anne B. Ragde tok i vinter «en Lene Marlin»; i all hemmelighet skrev hun på en roman uten at forlaget visste om det. Hun ringte ikke forlagsredaktøren før oppfølgeren var ferdig.

-  Han ble helt paff! Han ville ikke blitt mer overrasket om noen overbeviste ham om at jorda var flat.

-  Hvorfor ikke?

-  Fordi man skriver ikke en fortsettelse på en roman. Det er spekulativt. Man melker en suksess. Den kommer til å bli sammenliknet med den forrige boka, anmelderne kan komme til å slakte den.

-  Hvorfor gjorde du det da?

-  Planen var å skrive ei ny bok. Men det nyttet ikke. Jeg klarte ikke å konsentrere meg. Personene fra «Berlinerpoplene» kvernet i hodet mitt. Jeg måtte finne ut hvordan det skulle gå med dem.

DET ER EN sjeldent varm sommerdag i Trondheim. Forfatteren liker egentlig ikke dager der gradestokken passerer 19 grader, og har fylt sin svenske frysebag med brus bak i bilen. Lett sommersoul på bilstereoen, og en verbal turbotrønder i førersetet. Hun skal ta oss med til Byneset, to mil sørvest for Trondheim sentrum. Det er til Byneset handlingen i de to bøkene er lagt. Historien og karakterene satt seg fast i flere enn forfatteren. Flere anmeldere mente «Berlinerpoplene» var den beste boka hun hadde skrevet:

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Men så er da Berlinerpoplene en av disse sjeldne bøkene man ugjerne legger fra seg, som gjør at man etter å ha lest siste side fremdeles tenker en gang iblant på hovedpersonene, og lurer på hvordan det går med dem» , skrev anmelder Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv.

Ragde fikk mange nye lesere som ikke kjente til at hun tidligere har skrevet bøker som inneholder både urinsex og hundesex, og noveller med så mye kåtskap og knulling at Vi Menn sa nei takk.

-  Jeg kan godt finne på å skrive bøker som vil sjokkere lesere som har blitt kjent med meg gjennom «Berlinerpoplene». Men jeg svetter litt i møte med publikum som nå sier de vil gå på biblioteket og låne alt jeg har skrevet. «Å, gud, det må dere ikke gjøre. Jeg kan heller gi dere noen anbefalinger,» sier jeg da.

-  Står du ikke inne for tidligere bøker?

-  Jo, men enkelte bøker har sine lesere.

«BERLINERPOPLENE» og «Eremittkrepsene» handler i hovedsak om tre brødre. En grisebonde i forfall og hans hjemvendte datter, en monoton begravelsesagent, og en homofil vindusdekoratør. Forskjellen mellom by og land. En familiegård med vegger som rommer sorg, tap og tilhørighet. Forfatteren identifiserer seg som en blanding av grisebonden og den sjampanjedrikkende homsen bosatt i København. Hun liker både glitter og glamour, griser og grisgrendte strøk. Hun føler seg hjemme i både by og land. Hun kommer fra bondeslekta Ragde, og bestefaren drev gård i Odda. Fra sitt lange og smale hus midt i Trondheim by har det blitt mange bilturer til Byneset de siste åra. Hun har sittet i bilen og sett på folk utenfor den nye Coop-butikken på Spongdal, kjørt ned til kirka fra 1180, tilbake til butikken.

Bondelandet Byneset ble en del av Trondheim kommune i 1964. Nå er det til og med kommet golfbane med utsikt over Trondheimsfjorden, en golfbane med flekker der gresset gror vilt. Det er grunneiere som nekter å selge, nekter å klippe. Golf på Byneset, du liksom.

-  Byneset er så vakkert, så nært byen, og har en fantastisk natur. Folk her på Byneset er fryktelig nysgjerrig på hvilken gård jeg har sett meg ut, men det er det bare meg som vet.

PÅ BYNESET svinger hun inn på gården til Olav Opland (39), der forfatteren har ordnet omvisning. Bonden produserer svinekjøtt, korn, jordbær og ved. En storbonde i sterk kontrast til grisebonden Ragde skriver om.

-  Olav Opland er en bonde som har våget å satse. Men realiteten i norsk landbruk er gårder i forfall som aldri hentes inn igjen. Forfallet er kommet så langt, odelsretten føles som en byrde, gårder blir nedlagt og jorda forpaktes bort til nabogården. Det er utrolig trist, sier Ragde.

Bonden Opland har sett det samme skje på Byneset. Han kjenner seg godt igjen i miljøet forfatteren beskriver.

-  Det første jeg tenkte på da jeg leste boka, var dette med tilhørighet. Jeg måtte plutselig ta over gården da far datt om i skogen. Jeg var 25 år. Presten kom, og jeg fikk sørget i en halv time før jeg måtte stelle dyra i fjøset. For meg var det aldri noe valg om å ta over, jeg har alltid visst det. En dag i 1820 sprang tipptippoldefaren min fra Rennebu og kjøpte denne gården. Det er litt artig å tenke på, sier han.

Bonden serverer kaffe til konas lapper og jordbærsyltetøy. Gårdskatten Mons sløver i sola, mens Anne og grisebonden snakker om en artikkel i Bondebladet, om odelsrett, avlspurker, framtida for bonden, EU, svinekjøtt og Sponheim. Etter år med research høres det ut som forfatteren vet hva hun snakker om.

-  Jeg skjønner nå at kvaliteten på bøker avhenger av hvor godt forfatteren vet hva hun skriver om, sier Olav Opland, og forteller at han til jul ga bort flere eksemplar av «Berlinerpoplene».

-  Du må ha hjertet ditt i bondesamfunnet for å kunne skrive disse bøkene, sier Ragde.

I 1993 FIKK HUN avslag på søknad om medlemskap i Forfatterforeningen. I ren refleks sendte hun i følgende livsmotto til Dagbladet: «Den Norske Forfatterforeningen er ikke alt her i verden». Hun fikk høre hun var sur og bitter. Det var ikke sant - hun var fly forbanna. Seinere ble hun medlem, men torsdag 9. juni i år meldte hun seg ut. Det var fire dager før Unni Lindell gikk samme veien. Ragde gjorde det i protest mot stipendpolitikken. Hun mener ordningen er usolidarisk, og at forfattere som Hanne Ørstavik og Dag Solstad kan klare seg fint uten. Få dager etter utmeldelsen ble kjent, var det fest for bokbransjen i hovedstaden.

-  Jeg svelget tungt da jeg stoppet i drosja utenfor festen. Den første jeg så var Hanne Ørstavik. Men jeg håper inderlig folk klarer å skille mellom sak og person.

-  Gjør de det?

-  Nesten alle. Det har blitt noen brev og telefoner.

Hun er ikke kjent for å være en stillfaren trønder. Og innrømmer gjerne at hun tidligere skrev en konfirmasjonssang for en kartong sigaretter, og pornonoveller i Lek når det knep økonomisk. Klart det blir lagt merke til.

-  Jeg er ikke en som elsker å provosere. Jeg sier bare det jeg mener, og så provoserer det. Men når jeg møter sjølhøytidelige forfattere, klarer jeg ikke dy meg.

-  Skriver du fortsatt ukebladnoveller?

-  Denne uka har jeg en kjærlighetsnovelle i Norsk Ukeblad.

-  Hvorfor det?

-  Fordi de spurte om jeg ville skrive en til sommeren. Og det hadde jeg lyst til å gjøre.

ANNE B. RAGDE vil inn i fjøset, inn til de hundre avlspurkene, kullene med nyfødte grisunger som snart skal legge på seg tusen gram i døgnet. Bonden henter et par støvler som hun stikker sine knallrøde tånegler ned i. Det er fort gjort å bli tråkka på av 250 kilos levende koteletter. Lukta er stram, og Anne B. Ragde smiler. Hun klapper grisene, og hun klapper for grisene.

-  Jeg er fascinert av griser, de er så lettlærte, sier forfatteren, og bruker babystemme til grisene.

I fjor fikk hun Riksmålsprisen. Det er derfor hun i år sitter i juryen og leser det som kommer av norsk litteratur. Og hun liker det hun leser.

-  Endelig ser det ut til at vi er blitt kvitt AKP(ml)-litteraturen. Jeg har en følelse av at det å fortelle historier er tilbake. Men jeg er mettet på å lese oppvekstromaner om unge gutter som står og kikker i gardinsprekken på nabokona som kler av seg. Akkurat det er jeg passe fed up av å lese om. Kom med noe nytt!

Rosa lykke : Anne B. Ragde blir myk i stemmen når hun får en nyfødt kotelett i armene.
God i bingen: Anne B. Ragde trivs godt i grisebingen etter å ha skrevet to bøker om en grisebonde fra Byneset to mil fra Trondheim by
Griseglad: - Det var grisepurke man skulle vært, sier Anne B. Ragde.