Klassereisen

Stein Ørnhøis ånd lå i lufta allerede før Robinson og Fredag ankom.

– Det er så fullt at det eneste bordet som er ledig er i en litt mørk krok, meldte Statholdergaarden da Fredag ringte fredag formiddag.

– Det var kanskje det JAS Gripens menn burde tatt da de skulle konspirere med SVs Norden-fantast, mente Robinson.

– Etter det jeg har hørt, ville den høylytte entusiasmen deres hatt et publikum uansett hvilket hjørne de fant, sa Fredag.

Spiseparet hadde lenge tenkt å teste den Michelin-behengte klassikeren i Oslos øverste restaurantklasse. Men Dagbladets avsløring for et par uker siden skapte et umiddelbart behov for å finne ut hvordan Statholderen klarer å skape en så uforglemmelig stemning at den gir tabloidoppslag.

Det kan åpenbart være førsteklasses service. En hyggelig mann ringte Fredag tilbake et par timer etter bordbestillingen med nyheten om at de kunne tilby et bedre bord på grunn av noen avbestillinger. Dermed fikk de sitte under de staselige stukkaturene i Cleopatra-salen med bred utsikt til gjester og stemning.

Med husets aperitiff av Tia Maria, bourbon og Cava studerte Robinson og Fredag menyen.

– Det er mye fristende på à la carte’n, men vi må ta en Ørnhøi: Dagens seksretter med vinpakke til, befalte Robinson.

– Hvis jeg kan hoppe over kjøttretten, ba Fredag.

Kamskjell med kongekrabbesalat og soyaglasert ishavsrøye satte den høye standarden resten av måltidet levde opp til: Smaksrikt, avstemt og delikat anrettet. De hvite vinene som fulgte de tre første rettene, ble feitere og feitere: Fra tyske Leitz, via østerrikske Grüner Veltliner til franske Poilly Fuissé. Da Fredag roste servitøren for det siste valget, tilbød han et glass St. Aubin for at Fredag skulle få smake enda en i samme sjanger.

– Det kaller jeg raus og lyttende service, malte Robinson.

Flere gjester hadde kommet til og Robinson skjønte plutselig DN-redaktør Stein Hauglids utfall mot Dagbladets avsløring: «Statholdergaarden er da ingen luksusrestaurant.»:

– Når folk labber inn her i joggesko og slaskete collegegenser, ser det ut som de har gått inn feil dør. Kebaben er lenger ned i gata.

På nabobordet satte det seg et så sterkt parfymert eksemplar av arten mobil konstantus at både lyd og lukt dro oppmerksomheten bort fra en perfekt ristet havabbor. Selv om Robinsons holdninger til dresskode og oppførsel muligens er like tilårskommen som yrkestittelen stattholder, kan det være et problem for en restaurant i toppklasse å ikke kreve noe av gjestene.

– I forrige uke hadde vi en som kom i sandaler uten sokker. Det er slik det er blitt, sukket en av de ypperst behagelige servitørene på vei ut.

Robinson kunne ikke la være å spørre:

– Var virkelig Ørnhøis bord så høylytt som avisen skal ha det til?

– Absolutt. Men så fikk han jo svi for det også.

magasinet@dagbladet.no

Fornem statholder: Selv med lysekrone og stukkatur oppfører gjestene seg uformelt – på godt og vondt. Maten er upåklagelig.