Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Knivseggen

Torgrim Eggens (45) nye politiske roman er her. Tro det den som vil: Han drømmer fortsatt om å bli likt av alle.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TORGRIM EGGEN HILSER til oss fra terrassen på ærverdige Madserud Gård. Det stråfargede herskapshuset i enden av Frognerparken ble i sin tid bygd for godseier Løvenskiold. Han er for lengst død, men Eggen er ingen dårlig erstatning. Med hvit skjorte og sigar likner han en plantasjeeier som skuer utover bomullsmarkene i Louisiana. Det eneste som mangler, er en farget mann i livré. Men kelneren er påfallende skandinavisk, og bomullsmarkene er en bråte stoler sammenslått i påvente av regn. Eggen hilser på fransk manér, et luftkyss på hvert kinn. Jeg forteller ham hvor begeistret jeg er for den nye boka hans. At jeg knapt klarte å legge den fra meg. Eggen blir skuffet da han hører dette. Han har brukt tre år på å skrive boka, da vil han gjerne at folk bruker lite grann tid på å lese den. {ndash}På den annen side er det en kunst å få folk til å bla om, sier han og blåser en skodde av sigarrøyk mot Graff og meg. TORGRIM EGGEN HAR hittil tatt for seg islam, design, jappetida og musikkbransjen. Det var naturlig å spørre seg hva som ville bli det neste. Kongehuset? Fedon Lindberg? Nei, denne gangen har Eggen stukket pennen ned i Stortinget. Over 535 sider skildrer han det politiske spillet i et lite land kalt Norge. Romanen, titulert «Trynefaktoren» er hovedbok i Bokklubben Nye Bøker i disse dager. {ndash}På første side i boka takker du kona og datteren din for å ha holdt ut med deg mens du gikk med hodet i femtende etasje. Hva mente du med det? {ndash}Femtende etasje, det er statsministerens kontor, det, svarer Eggen. {ndash}Og hvordan artet dette oppholdet seg? Torgrim Eggen lener seg tilbake mens blikket siger innover i hodet. {ndash}Jeg har i hvert fall fått en klar forståelse av at jeg ikke har lyst til å jobbe der selv. Du er nødt til å gjøre deg til noe annet enn et menneske for å beholde stolen din der. Du må selge det du tror på bit for bit. {ndash}Hvorfor har det blitt slik?{ndash}Jeg vil ikke si at makt korrumperer mer enn den har gjort tidligere, men jeg er opptatt av at disse menneskenes mandat blir mindre og mindre, samtidig som deres ansikter er overalt. De er blitt en slags underholdningsarbeidere. Det er pratmakerne som styrer Norge nå, og folk er i ferd med å miste interessen for politikk. Det kan man nesten ikke gjøre som borger i et demokratisk samfunn. Da får vi det jeg beskriver. Det Torgrim Eggen beskriver, er PR-kåte og maktsyke politikere som er villige til å selge sjela si til næringslivet, men som står i fare for å bli felt av sine egne mørke hemmeligheter. Journalistene som skildres i boka, er ikke stort bedre. Da han drev research til romanen, studerte Eggen avisartikler, partiprogrammer, taler og stabler med politisk litteratur. {ndash}Jeg har lest Gro Harlem Brundtlands selvbiografi tre ganger. «Don\'t try this at home,» sier Eggen og ler.{ndash}Ikke akkurat blendende god litteratur. Men den forteller mye om den foregående perioden i norsk politisk liv. Gro var jo ingen amatør. Eggens politiske interesse skriver seg dels fra tenåra, dels fra arbeidet med romanen «Hilal» og virksomheten som spaltist og kåsør. I det siste har han deltatt lite i samfunnsdebatten for å kunne konsentrere seg om skrivingen. Men han mener selv at «Trynefaktoren» må være innlegg i debatten godt nok.{ndash}Du skjønner, min mor lot seg fange av den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land. Og på en måte synes jeg synd på henne. Disse tingene viste seg å ikke holde vann. Og for mange har det ført til en desillusjon, en tro på at rettferdigheten ikke har noen framtid. Folk føler med en viss rett at det som foregår nå, er plyndring. USA er det mest ekstreme eksempelet. {ndash}Du er ganske USA-kritisk i boka?{ndash}Det går ikke an å være annet. USA har tatt en forferdelig vending. {ndash}Men scenen hvor den amerikanske utenriksministeren tvinger Norge til å stille seg bak en krig i Midtøsten... er det virkelig slik det foregår?{ndash}Det får vi aldri vite. Men når Jan Petersen reiser til Washington og kommer tilbake som glødende tilhenger av krigen i Irak, da vil jeg vite hva som skjer. Så jeg tok meg friheten til å gjette. DERMED ER DET tid for østers. En tallerken med seks stykker kommer på bordet, pent dandert med sitronskiver imellom. Eggen nikker fornøyd mot husets herre, som for øvrig er en venn av ham. Østersene er fra Marennes i Frankrike, blir vi fortalt, hvor en spesiell algedannelse gir produktet et lett grønnskjær.{ndash}Jævlig bra østers, sier verten.{ndash}De beste, sier Eggen med et blikk på meg.{ndash}Vil du prøve? Du tar bare gaffelen og løsner den. Så tar du litt sitron på og sørger for å få med deg all guffa som ligger oppi. Casanova skal visstnok ha spist seks dusin med sin utvalgte i badet om morgenen. Men jeg tror ikke det er sant at du blir så veldig kåt av det. Jeg var fire måneder i Mexico og spiste østers hver dag. Hadde det virket sånn som de sier, hadde jeg blitt båret ut av byen i tjære og fjær, ha-ha. {ndash}Æsj, sier jeg og svelger. Eggen, derimot, slurper verdensvant i seg det motstandsløse legemet. {ndash}Jeg beklager, men du tar feil {ndash} de er kjempegode. Mmm. Han setter vinglasset til nesa, for så å drikke med dempet tilfredshet. Det slår meg at Torgrim Eggen nok er den norske forfatteren som lever tettest opptil forfattermyten. Hans første roman het «Gjeld». Den skrev han visstnok fordi han var blakk. {ndash}Jeg er ikke så redd for å miste alt, for det har jeg gjort et par ganger allerede. Jeg har virkelig vært helt bunnskrapt, forlatt av kjæresten uten fem øre.{ndash}Opptil flere ganger?{ndash}La oss si to, da. Jeg har ikke visst hvor det neste måltidet skal komme fra. Men dersom man overlever, styrkes man av det. Er det ikke det Nietzsche sier? Og nå har jeg jo stelt meg bra. Det siste halvannet året har Torgrim Eggen bodd i Provence sammen med kona Gerd og datteren Emma på fem år. Dette har ifølge Eggen vært ei prøvetid, mens de først nå har bestemt seg for å kjøpe hus og bli i Frankrike.{ndash}Jeg går på supermarkedet i Frankrike og drar med meg et dusin østers. Det koster ikke mer enn en pakke svinekoteletter her hjemme, og da velger jeg østersene. I Frankrike opplever jeg meg som asylsøker på gastronomisk grunnlag. Det tror jeg franskmennene setter pris på. Landsbyen som Eggen og familien bor ved, heter Tourrettes. Enkelte vil trekke på smilebåndet av dette, siden Torgrim Eggen ofte synes å lide av et slags Tourettes syndrom så snart det er en journalist i nærheten. {ndash}For å si det sånn: Jeg er ganske lett å trekke opp. Folk tror jeg er en fryktelig rabagast. Jeg har sagt dumme ting. Og når jeg har fått kjeft for det, så har jeg gått ut og sagt enda dummere ting. {ndash}Hvor redd er du for å tirre på deg folk?{ndash}Ikke veldig. Du vet hva som står i skriften. Herren vil ha deg varm eller kald, den lunkne spytter han ut, sier Eggen og slurper i seg en østers til. {ndash}Men jeg tror egentlig jeg drømmer om å bli likt av alle. Framgangsmåten min er nok ikke riktig, men...{ndash}Ja, hva er framgangsmåten din?{ndash}Å si og skrive slikt som jeg gjør. Og hvis de ikke liker det, så kunne jeg i det minste tenke meg å få en smule respekt.{ndash}Synes du at du får det?{ndash}Ja og nei. Jeg nyter ingen respekt i det såkalte litterære etablissementet. Jeg merker det ikke så godt selv, men andre merker det. Kjenner du utestedet Cacadou? Der satt Vagant-gjengen. Jeg gikk inn der sammen med en venn en gang, og han beskrev for meg de blikkene jeg fikk. De var fulle av den dypeste forakt. Det er veldig mye partisanvirksomhet i det litterære etablissementet i Norge. På individplan har jeg aldri hatt problemer med disse menneskene, men jeg tror heller aldri de har skrevet noe om meg i Vagant. Det er greit nok. Men man liker jo ikke følelsen av å være foraktet. IRONISK NOK NYTER HANS far, Einar, stor beundring i det samme litterære etablissement. Einar Eggen underviste i litteratur ved Universitetet i Oslo og gjorde sitt for å innføre den franske modernismen til landet. {ndash}Min far var Vagant-gjengens åndelige gudfar, sier Eggen med en lav latter.{ndash}Han hadde nok selv en drøm om å skrive. Det er blitt funnet modernistiske dikt fra 1940-tallet som aldri er blitt publisert. Men det var jo ikke han som ble forfatter. Det ble derimot Torgrim Eggens onkel Arnljot og hans fettere Jo og Eystein. Og til slutt Torgrim Eggen selv. Men det drøyde lenge. I oppveksten var han mest opptatt av mat og musikk. Med to utearbeidende foreldre var det han som satte mat på bordet i barndomshjemmet. Han kunne lese i en alder av fire og brukte fritida til å pløye igjennom Aschehoug og Gyldendals store konversasjonsleksikon.{ndash}Min far stilte enorme krav til seg selv og familien når det gjaldt graden av kunnskap vi skulle inneha. Han ga ikke noe særlig ros. Min mor gjorde heller ikke det. Du kan si at familien min led av småmannsgalskap. Eggen forteller om en gang hans far kom hjem fra universitetet og hovedfagsstudentene sine i nordisk litteratur. Einar Eggen satte seg ned med sine to sønner, arbeidsløse drømmere på den tida, og sa: «Det er godt å komme hjem og snakke med noen som har peiling på litteratur.»{ndash}Men det lå en viss ironi i det også, sier Eggen.{ndash}Min far kunne være bitende ironisk. Og han lot det gå ut over hele familien.{ndash}Hvordan var han som person?{ndash}Beskjeden. Lavmælt. Fryktelig dårlig kledd. {ndash}Og som far? {ndash}Fjern og fraværende. Torgrim Eggen debuterte i 1992, to år etter at faren døde. Han hadde da jobbet som musikkskribent i flere år og vært redaktør for gratisavisa Natt & Dag.{ndash}Jeg synes det er veldig ålreit at mine første forsøk på å skrive finnes på gulnende avispapir og ikke på biblioteket. Jeg hadde heller ikke min far hengende over meg, slik jeg ville hatt hvis jeg debuterte som tjueåring. Det hadde jeg faen meg ikke tort.{ndash}Hva tror du faren din ville sagt om bøkene dine?Eggen drar litt på den ene munnviken, tenker seg om igjen.{ndash}Han hadde nok bedt meg prøve hardere. TORGRIM EGGEN BLE SELV FAR i en alder av 40 år. Datteren Emma er nå fem år og går på fransk skole. Kona Gerd Mosdøl forsøker også å lære seg språket. Romanen «Hilal» fra 1995, som for alvor skaffet Eggen en stor leserskare, er dedikert til henne. Til Gerd som gadd, står det på første side.{ndash}Gadd hva?{ndash}Å vente på meg, sier Eggen.{ndash}Jeg hadde kjent henne i fire måneder da jeg dro til Midtøsten og ble borte i et halvt år. Fire måneder er ikke så mye å bygge på. Men nå er vi altså gift.{ndash}Du fridde på flyplassen i Mexico, har jeg hørt?{ndash}Nei, nei. Det var mye sleipere enn som så. Eggen lener seg godt tilbake, plukker de riktige ordene fra et tilsynelatende endeløst forråd. Så kommer historien. Torgrim Eggen var i Mexico for å skrive på «Den nye Dylan», sin tredje roman. I landsbyen Zihuatanejo, hvor han bodde, finnes det et fantastisk hotell som heter La Casa Que Canta. «Huset som synger». Og huset synger virkelig. Det er bygd i meksikansk stil oppover en klippe, slik at vinden går inn i det og lager lyder. Da Gerd kom for å besøke forfatterkjæresten, tok han henne med på middag ved dette hotellet og sa: «Jeg har booket brudesuiten, hvis du er med.» Og det var hun.{ndash}Men historien er mye mer fantastisk enn det, sier Eggen, som ser ut til å nyte fortellerrollen like mye som vinen.{ndash}Det hadde seg nemlig slik at Yeyo, som var vaktmester der jeg bodde, ba meg med i barnedåp i fjelllandsbyen hvor han bodde. Jeg takket nei, fordi jeg ville skrive. Siden kom det et fryktelig tropisk uvær. Klokka to om natta ringer det på døra mi. Der står Yeyo søkkvåt. Han hadde vært i barnedåpen, og under seremonien hadde en mann kommet inn med maskingevær og plaffet løs. Broren til Yeyo ble truffet i magen. Oppe i fjellheimen fantes det ikke sykehus, så Yeyo bar broren sin tre timer ned til Zihuatanejo. Så kommer han til meg og sier: «Tony, de vil ikke operere broren min hvis de ikke får tusen dollar. Kan du låne meg pengene?» Ja, så gjorde jeg det. Jeg skjønte selvfølgelig at han ikke ville klare å tilbakebetale lånet. Så jeg sa til Yeyo: «Hør her, jeg vil at du skal gjøre meg en tjeneste i stedet. Når kjæresten min kommer hit, så vil jeg gifte meg med henne, og jeg har lyst til at du skal ordne detaljene.» Vi giftet oss hos byfogden 2. november 1996, med Yeyo og kona hans som vitner. {ndash}Å himmel.{ndash}Du får tårer i øynene du også, ja. Han smiler fornøyd og rekker hånd til Graff, som er ferdig og sier takk for seg. Så ser Eggen på meg. Rekker vi en kaffe? lurer han på. Jeg nikker. Torgrim Eggen er ikke typen som stresser. Han har ikke klokke og ikke mobiltelefon. Eggen liker i det hele tatt ikke telefoner, fra oktober til mars tok han to samtaler selv. I tillegg har han høydeskrekk, flyskrekk og tiltakende klaustrofobi. Da jeg spør Eggen om hvordan han er som far, kommer svaret som et ekko fra hans egen barndom.{ndash}I en periode kranglet Gerd og jeg mye fordi hun syntes jeg ikke var flink nok til å oppmuntre Emma, sier han.{ndash}Og etter hvert skjønte jeg at jeg måtte ta skjeen i den annen hånd. Du er den du er oppdratt til, på et vis. Men man blir eldre. Og jeg synes nå, etter mange år som ufordragelig, at jeg endelig er blitt flink til å rose andre mennesker.

Arkivfoto: Scanpix