Knockout

Arbeidsledig, angrende og full av angst. Tidligere debattslugger Per Ståle Lønning (58) har hatt bedre dager.

Ring-ring. Ring-ring.

- Det er Lønning. Hva? Hva?

Det er en som har ringt feil nummer. Per Ståle Lønning bretter telefonen sammen igjen.

- Der ser du, når jeg får telefoner er det feilringing. Sånn er det blitt.

Det er en av de første virkelig varme formiddagene. I klaustrofobiske kontorfellesskap over hele landet banner og svetter folk mens de teller ned til klokka blir fire. Lønning er brun. Han har fri.

- Sa du opp jobben i P4?

- Jeg angrer på det. Jeg angrer på det, altså. For å si opp en fast jobb når du er 58 år er i alle fall ikke smart.

- Hvorfor gjorde du det?

Utskjelt: - Jeg er ikke er bortskjemt med gode kritikker. Jeg har tatt vare på noen. Det er ikke så mange, sier Per Ståle Lønning, som nå har laget en pilot til et nytt debattprogram. Men vil noen ha det?
Utskjelt: - Jeg er ikke er bortskjemt med gode kritikker. Jeg har tatt vare på noen. Det er ikke så mange, sier Per Ståle Lønning, som nå har laget en pilot til et nytt debattprogram. Men vil noen ha det? Vis mer

- Ja, hva skal jeg si? Å være programleder er en kreativ jobb. Men når du føler at kreativiteten forsvinner, eller det ikke er rom for den … Jeg vil ikke lage program med tema og gjester som ikke har noe der å gjøre.

- Ble du rett og slett sensurert?

- Nei, ikke sensurert. Men tidligere har jeg alltid bestemt alt selv. Og i P4 ble det annerledes enn jeg hadde tenkt meg, og ble forespeilet. Å lage et produkt jeg ikke er komfortabel med, det er veldig vanskelig.

Vi nipper til en kald øl. Det er nydelig. Arbeidsfolk får skylde seg selv på en dag som denne.

- Det var idiotisk av meg å slutte. Dumt. Uklokt. Ikke smart. Men jeg hadde ikke noe valg. Ikke ett vondt ord om P4. De har vært fine, ryddige, og vel så det.

Lønning er de tabloide debattprogrammenes far. Doserende menn i dress ble erstattet av Lønning himself, sidekick Tor Erling Staff og en fly forbanna drosjesjåfør som vekselvis krevde klare svar og ba politikerne holde kjeft. Man kan ikke gå tilbake til å lese tipperesultatene etter noe sånt. Ikke etter at seertallene stanget hodet i millionen og Lønning ble nittitallets best betalte programleder.

- Hvordan er det å være arbeidsledig?

- Så lenge jeg kan leve av det, er det jo greit, ha-ha! Nei … det er fint i dag. Men hvis jeg ikke har noe å gå til denne høsten, blir det ganske dramatisk.

- Har du ikke nedbetalt huset for lenge siden?

- Nei, er du gal. Jeg har ikke betalt ned ei krone. Det gjør jeg når jeg selger det.

- Du var den best betalte programlederen noensinne? - Ja, og det var vel fortjent. Men jeg klarte å bruke opp pengene likevel.

- På hva da?

- Nei … på livet?

- Kan du leve på kona?

- Gro jobber på kreftavdelingen på Ullevål. De betaler ikke så bra i helsevesenet. Jeg må ha en jobb. Nå lever jeg sparsomt på penger jeg har fra tidligere. Jeg hever ikke arbeidsledighetstrygd før det er tvingende nødvendig.

Han har laget en pilot. Et nytt, la oss kalle det friskt, debattprogram. I studio er hans trofaste gjest Carl I. Hagen. Som makker har han en løs kanon fra Bergen med leksikale kunnskaper og et temperament ute av kontroll. Om den slår igjennom, vil Arill Riise og «Landstinget» framstå som en bridgeklubb. Nå begynner de nervepirrende forhandlingsrundene. Vil noen ha det?

- Er de ikke sure på deg i TV 2?

- Det er heller jeg som burde vært sur på dem, men det er jeg ikke. Jeg hadde ti flotte år i TV 2.

- De byttet deg ut med Pål T. Jørgensen. Hva har han som ikke du har?

- Arrogansen, ha-ha! Men det må du ikke skrive. Da blir han så forbanna.

«Tabloid» overtok sendeflaten. I tillegg foreslo TV 2 å kutte lønna hans med en tredjedel. Da det ikke gikk igjennom, ventet den endelige stillstand. Ingen arbeidsoppgaver. Bare daglige åtte timer, 480 minutter eller 28 800 sekunder til å glo inn i veggen.

- Hva drømmer du om nå?

- Drømmer om … nei, jeg vet ikke. Det er ingenting jeg vil oppnå. Jeg skulle ønske … Ja, det er den hersens angsten. Jeg skulle gjerne ha vært den foruten. Angsten river meg i filler. Bare det å ikke vite om jeg har en jobb å gå til. Men det er så stigmatiserende å stå fram med sånt.

- Bondevik sto fram, og det gikk fint?

- Jeg var på den pressekonferansen. En journalist spurte: Mener du å si at vi har en statsminister som er medisinert? Selvfølgelig var han medisinert. Du kan ikke gå på en sånn smell og ikke bli medisinert. Men det var det hånlige i spørsmålet: har vi en statsminister som går på lykkepillen? Det gjorde veldig inntrykk på meg.

- Har du hatt angst lenge?

- Bare de siste åra. Det begynte med bråket i TV 2, og det har … hengt i. En periode var jeg sykemeldt, dessverre. Jeg var på vei til jobb, men jeg klarte ikke å ta et skritt lenger. Det virket helt umulig. Antidepressiva og sånt virker ikke på meg.

- Hvorfor ikke?

- Jeg vet ikke. Det virker bare ikke.

På nittitallet fikk han tv-anmelderne til å høres ut som de hadde Tourettes syndrom. De overgikk hverandre i å slynge ut programkarakteristikker som forsøplende, innvandrerhissende og fordummende. Hylekoret kulminerte i en samstemt slakt da han, på direkten, intervjuet en gisseltaker som hadde barrikadert seg i en barnehage.

- Jeg synes jeg skulle fått Den Store Journalistprisen.

- Psykologer mente dere risikerte barnas liv?

- Det er bare tull. Jeg hadde kontakt med mannen før sending, og våpnene var under kontroll. Den haglen var ikke ment å skyte barn med, den var ment på ham selv. Han ville bare ha ut frustrasjonen sin, og det fikk han. Han var en far som ikke fikk se ungene sine, selv om han hadde vunnet foreldreretten til dem. Det som overrasket meg var mediene som gjenga hele intervjuet, for så å fordømme det jeg gjorde.

- Du fikk aldri lovord fra smakseliten?

- Nei, det er riktig at jeg ikke er bortskjemt med gode kritikker. Jeg har tatt vare på noen. Det er ikke så mange. Jeg har vært stor i kjeften. Men for meg er det viktigste at folk ser på. Å få folk som vanligvis ikke er interessert i debatter til å bli opptatt av politikk.

- Det ble sagt at du forsøplet den offentlige debatten?

- Jeg vil si vi folkeliggjorde den. Å kalle det forflating er mangel på respekt for folk, rett og slett. Det er veldig nedlatende overfor publikum. Vi var det eneste programmet som var kritiske til at det fantes utvidet abortgrense for barn med Down syndrom. Vi kalte det for det det er: utsortering. Hvorfor i all verden skal en med Down ha mindre rett til livet? Jeg begriper ikke det den dag i dag.

- Du ble raskt stemplet som innvandrerfiendtlig?

- Det tror jeg ikke innvandrerne syntes. Det er få journalister som har så mange innvandrervenner som meg. Jeg har aldri tatt stilling til innvandringsspørsmålet, men vi satte fokus på uheldige saker. Og positive saker.

- Så pressen har lest deg som fanden leser Bibelen?

- Nei. Jeg har surret mye og har ikke fulgt et korrekt mønster. Jeg har gått mine egne veier. Det koster litt.

- Hva er oppskriften på et godt debattprogram?

- Det må ha et tema som enten hisser deg opp, rører deg eller gjør det glad. Personlig har jeg stor sans for verdidebattene, som appellerer til hjertet i folk.

- Det kalles følelsestyranni - når man henvender seg til hjertet, framfor hodet.

- Hvis du ikke har et hjerte, så har du ikke et hode heller. Nå synes jeg det bare er de samme folkene i alle program som diskuterer de samme tingene.

- Du hadde gjengangere du også, som Carl I. Hagen.

- Hagen har forsvart sin plass i samtlige debatter han har deltatt i. Jeg er veldig glad for Frp. De er en friskt pust som tar opp ukonvensjonelle ting. Det politiske debatten er avhengig av dem. Og så har de en fantastisk informasjonstjeneste. De ringer tilbake med det samme, og respekterer at mediene gjør en jobb.

- Hvem var dårligst til å ringe tilbake? Arbeiderpartiet?

- Ja. SV også. I alle fall etter at de kom i regjering.

- Du?

- Ja?

- Er du veldig bekymret for den piloten?

- Selvfølgelig. Det har med alder å gjøre. Mediebransjen har i mange år dyrket ungdom. I NRK fikk alle som hadde passert seksti, tilbud om å gå på dagen.

Ring-ring. Ring-ring. Mobilen hopper hissig på bordet.

- Det er Lønning. Hva? Programleder? Et gameshow? Jeg håper det ikke er sånne idiotspørsmål, for det gidder jeg ikke.■