Knutrøyk

Drukkenbolten og bladfyken er historie. Ta vel imot kulturarbeider og krimforfatter Knut Haavik (62) .

-   FORFATTER? Knut Haavik drar litt på det. Jo da, han har da skrevet litt det siste året. Han har skrevet i det vakre huset i Spania, og han har skrevet her på hytta i Sandefjord. Han har dratt på sjøen, kjørt båten langt ut på fjorden, og slått av motoren. Han har ligget slik og drevet, dag etter dag, sett på stjernene, og latt de gode ideene komme. Av og til har han våknet midt på natta med en tanke i hodet. Da har han fortalt den til sin kjære Solveig, og så lagt seg igjen for å sove. Så har han stått opp om morgenen, skrevet tanken ned, og lest høyt for Solveig og seg selv. Slik har dagene gått, og da sommeren var over, hadde Knut Haavik skrevet ferdig en roman. Men forfatter?

-  Nei, jeg har ingen ambisjoner om å bli opphøyd som «forfatter».

Han retter seg litt i ryggen.

-  Jeg føler mer at jeg er en historieskriver. Jeg ville skrive en god historie, det synes jeg i grunnen jeg har gjort i mange år. Og de som har lest denne, blant andre sønnene mine, sier det er bra. Mine sønner er mine skarpeste kritikere, og når de er fornøyde, da blåser jeg i hva litteraturkritikere måtte mene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ordet «litteraturkritikere» kommer ut av Knut Haaviks munn på omtrent samme måte som «forfattere», som om det smaker vondt, som om det må ut.

-  Hva tror du de etablerte forfatterne tenker om at Knut Haavik nå kommer med roman?

-  De håper vel at den blir slaktet.

HISTORIESKRIVEREN sitter i sin overlessede hyttestue og ser skjeløyd utover fjorden. Han har presset et skolebrød fra Halvorsens Conditori inn i det rødmussede fjeset, han virker glad og fornøyd, for etter at han holdt på å drikke seg i hjel for 11 år siden, er formen blitt atskillig bedre. Haavik går lange turer nå, han drar på jakt i fjellet, han golfer som aldri før, og sykler daglige turer fra det veldige mursteinshuset på Vinderen til Sognsvann. Og så røyker han bare 20 sigaretter om dagen. Like fullt, Knut Haavik merker alderen.

-  Jeg er ikke like løs og ledig i kroppen lenger. Ryggen er ødelagt. Knærne. Og jeg har noe som heter hallux valgus, innerste ledd på høyre stortå er stor som en pingpongball og verker konstant. Og for en stund siden var jeg hos kiropraktor og ble røntgenfotografert. Da de så bildene lurte de på om jeg hadde vært utsatt for en bilulykke, det var forkalkninger over hele overkroppen. Nei da, sa jeg, jeg har ikke vært i en bilulykke. Jeg har bare levd litt vilt.

En lett rykning farer over Haaviks ansikt. Antakelig forsøker han å smile. Så sier han noe som umiddelbart føles som noe Knut Haavik har sagt før:

-  Sinnet mitt er fortsatt ungt. Men hylsteret begynner å bli dårligere.

«ULVEN OG DEN RØDE HANE», som Haaviks roman skal hete, fastslår på første side: «Enhver likhet med levende og døde personer i denne bok er i høyeste grad tilsiktet og ikke tilfeldig.» Det er med andre ord en såkalt nøkkelroman, en skjønnlitterær tekst der karakterene i stor grad er basert på virkelige personer. En slik karakter er «storoksen», som ligger tett opp til Dagbladets tidligere sjefredaktør Arve Solstad, som ble kalt nettopp «storoksen». En annen er «primus», som er en slags variasjon over Schibsteds mektige eier Tinius Nagell-Erichsen.

-  Jeg kødder litt med Tinius, sier Haavik, uten å ville si så mye mer. Han er redd Nagell-Erichsen vil lage bråk og sende advokater for å få stoppet boka.

-  Måten jeg behandler Tinius på, er likevel langt mildere enn beskrivelsen han ga av meg i sin autoriserte selvbiografi. Det blir litt takk for sist, dette. Men jeg gjør det med en noe mer humoristisk penn.

-  Hva var det Tinius sa om deg i boka si?

-  Det var noe med at «den slags metoder som Haavik opererer med, ville vi ikke ha i Verdens Gang». Han antyder at jeg hadde upassende metoder. Men det eneste upassende jeg gjorde i Verdens Gang, var å kjøpe to politiradioer hver gang jeg trengte en ny. En til meg, og en til Tinius, som ville ha maken.

Å SKRIVE HAR ALLTID ligget lett for Haavik. Ordene har kommet nesten av seg selv, og han har tastet dem med to pekefingrer, alltid to pekefingrer. Han har aldri klagd over smerten over å skrive, slik andre forfattere gjerne gjør. I den lykkelige tida i Se og Hør rakk han 1100 lederartikler før han ga seg. Selve skrivingen tok en halvtime, men så brukte han gjerne en time etterpå, til å foredle skriftstykkene. Det viktigste var å finne slutten. Hadde han den klar, kom resten av seg selv. Men det var én leder, sommeren for fire år siden, som tok noe mer tid enn vanlig. Ordene kom ikke av seg selv slik de pleide. Haavik skulle skrive om kona Torunn, hun han hadde vært sammen med i 36 år, som nå ikke var der lenger. Hun som lagde maten hans, som stelte hagen, og som i mer eller mindre grad stelte Knut Haavik også. Kreften hadde tatt henne, og nå satt enkemann Knut og forsøkte å formulere noen ord om hva han følte.

-  Det er vel første gang jeg har skrevet og grått. Nei, det var tungt. Men så fikk jeg skrevet det litt av meg. Og det jeg skrev, var en kjærlighetserklæring.

HØSTEN ETTER AT Torunn døde, ga Knut Haavik ut selvbiografien «En ramp i Rampelyset». Der fortalte han om sin elskede kone, sin alkoholiserte mor, og sine egne alkoholproblemer. Boka solgte godt, og Haavik stilte opp hos Fredrik Skavlan der han snakket om livet etter Torunn. Han fortalte om ensomheten, om det å spise middag alene, om det tunge savnet. Etter tv-sendingen fikk han 400 brev, først og fremst fra kvinner.

-  Jeg er jo en høflig mann, så jeg svarte på alle 400. Etterpå la jeg brevene vekk for en stund. Men så ble jeg mer og mer ensom. Jeg skjønte at jeg ikke fikk kona mi tilbake, uansett hvor mye jeg satt og stirra inn i veggen. Det var på tide å begynne å leve igjen, så jeg tok fram de 400 brevene og sorterte dem i tre bunker: De interessante, de mulige og de håpløse. Så kom lille-Knut, min yngste sønn, med et brev som var sendt til ham. Brevet havnet i bunken for de håpløse, for det var stemplet Borgheim, som jeg trodde lå på Vestlandet, og jeg kunne ikke begynne å rote meg bort i damer på Vestlandet, der går grensen. Så oppdaget jeg at Borgheim lå på Nøtterøy, og da havnet brevet i bunken med de interessante, og jeg kontaktet etter hvert Solveig, som hadde skrevet det. Vi sendte hverandre noen sms-er og mailer og sånt. Så satt jeg en kveld i Spania, og var fryktelig ensom. Da ringte jeg henne, jeg hadde nok tatt noen pils for mye, for jeg sa: «Hvis jeg sender deg en flybillett tur-retur Malaga, kommer du på besøk da?» Dagen etter tenkte jeg: Hva i helvete har jeg gjort! Ei uke seinere kom hun, og jeg var som en konfirmant. Jeg var på flyplassen i god tid, i tilfelle det var medvind og flyet landet tidligere. Jeg hadde drukket et par pils kvelden før for å roe nervene, så jeg sto på flyplassen og var jævlig tørst. Men jeg kunne ikke ta meg en pils, kunne ikke lukte fyll, jeg skulle jo møte en dame. Så jeg parkerte bilen og satte meg til for å vente.

TO ÅR ETTER AT Knut Haavik gikk tørst rundt på flyplassen i Malaga, har Solveig Andresen, eller Sol som alle i familien kaller henne, flyttet inn i Haaviks praktfulle mursteinsvilla på Vinderen.

-  Hvordan var det for Solveig å bli sammen med deg, som har snakket så mye om savnet av Torunn?

-  Hun har jo flyttet inn hos meg, i et hus Torunn hadde lagt hele sin sjel i. Men Sol har ikke forandret på noen ting, ikke en blomsterpotte. Hun er raus der. Som jeg sa til deg, jeg er ikke en mann som tror. Men jeg tror på skjebnen. Og det er pussig da, at blant de 400 som skrev til meg, så fester jeg meg ved brevet til en dame som elsker badstu, er glad i bikkjer, liker å spille golf og er glad i å fiske. Ja, og så er hun god til å lage mat, og har masse humor, akkurat som meg.

KNUT HAAVIKS STORE humoristiske sans skal visstnok komme til uttrykk i hans nye roman, som er skrevet «med glimt i øyet», som han selv sier. Arbeidstittelen var opprinnelig «Larry Kent vender tilbake», men så ble det altså «UIven og den røde hane». Bokas hovedperson er en ensom ulv, og kriminalreporter på 1970- og 80-tallet, slik Knut Haavik selv var. Coveret på boka har et bilde av Haaviks eldstesønn og VG-journalist Svein Arne, i et forbryteraktig kostyme.

-  Dette er en røverroman, skrevet av en gammel røver. Men det er også en kriminalreporters opp- og nedturer, hans samarbeid med overvåkingspolitiet, hans kamp mot KGB, og det er spioner, kjærlighet, sex, og en god del fra Akersgata. Kjenner du diktet «Hverdagsskildring» av Herman Wildenvey? Det går som så:

Haavik legger hodet bakover, rensker stemmen:

«En snekker og nok en snekker satt på stillaset og spaset. Da er det en planke knekker og vipper dem bort fra stillaset. A hugg seg fast med sin hammer, men B la beslag på hans legge. En vill og evinnelig jammer, steg opp mot det blå for dem begge. Hvinet ble verre og verre, folk fulgte med i jammeren. Slipp ropte hammerens herre. Slipp ellers slår jeg med hammeren. De hang der gud bedre og spaset, for mengdens undrende blikke. Men så ble det tyst på stillaset, og plutselig hang de der ikke. Om det var han som hang fast, som skal legges til last, eller han som sa slipp, som slapp, det blir hipp som happ.» Og så kommer det, sier Haavik:

«Dette vil ergre de store, men noen små vil la det more.»

Han smiler skjevt.

-  Den punchlinen der, det kan være et motto for boka. For det er mange fra Akersgata som vil kjenne seg selv igjen.

HVORFOR VILLE KNUT HAAVIK egentlig skrive en roman? Jo, etter at han sluttet i Se og Hør for tre år siden, begynte han å lese bøker, noe han ikke hadde gjort på mange år.

-  Og da tenkte jeg: Fader, dette kunne jeg ha gjort bedre sjøl.

-  Hva slags bøker var det du leste?

-  Det vil jeg ikke si, av hensyn til forfatteren. Men det var krimbøker.

Haavik gjentar at han ikke er redd for kritikerne. Virkelig ikke.

-  Ut ifra kritikkene jeg fikk på den første boka, er det jo fastslått at jeg kan skrive. Så da blir det et spørsmål om kritikerne liker plottet mitt, og det er jo smak og behag. Noen liker ei bok, andre liker den ikke. Jeg tror ingen kan ta meg på at det er dårlig språk. Det sier i hvert fall forlaget. Men så er spørsmålet om folk synes storyen er god.

-  Ja?

-  Du vet, når du har fått så mye juling som meg, da blir du så tykkhudet at du kan stå oppreist selv uten ryggrad.

Igjen farer det noe over Knut Haaviks ansikt, en slags rykning, som nok er ment å være et smil.

-  Jeg føler jo at jeg har en ryggrad, da. Jeg gjør det.

SELV OM KNUT HAAVIK sier han har en ryggrad, er det tvilsomt om mange er enige med ham. Det finnes vel knapt den redaktør som har vært mer mislikt enn det Haavik var i tida som Se og Hørs frontfigur. I et intervju fra 1988 sa han at han følte seg som en gummiball. «Jo hardere du slår meg i bakken, jo hardere spretter jeg», sa Haavik. Og helt fram til han forlot bladet, for tre år siden, haglet kritikken og søksmålene.

Høsten for et par år siden, da man kanskje trodde det ikke var mer hat igjen, ble Knut Haavik valgt inn i Kulturrådet. Mer skulle ikke til. Framtredende menn og kvinner innen Kultur-Norge uttalte at det måtte være en aprilspøk. Ordet skandale ble brukt. Og på Haaviks første møte i rådet ville ingen sitte ved siden av ham.

-  Det at jeg ble utnevnt, var tydeligvis den største skandalen i norsk kulturliv siden krigen. Jeg tror ikke det ville blitt større oppstandelse om fanden hadde blitt utnevnt til biskop.

ETTER HALVANNET ÅR i Kulturrådet sitter ikke lenger Knut Haavik uten sidemann. Rådsmedlem og tidligere SV-profil Theo Koritzinsky har flere ganger vært enig i Haaviks resonnementer. Flere av rådsmedlemmene har uttalt seg positivt om ham. Selv mener Haavik at ingen er bedre forberedt til rådsmøtene enn ham selv.

-  Vi får 6000 søknader i året, og jeg går gjennom hver eneste en. Ingen skal ta meg på at jeg ikke tar den jobben alvorlig.

Haavik reiser seg, strekker litt på ryggen, den er visst ikke helt god. Bikkja Arg rører på seg, han håper kanskje på en tur ut, eventuelt et besøk i badstua. Hver eneste morgen tar Haavik med seg sin hårete venn inn i dampen.

-  I begynnelsen satt han nederst på gulvet, men nå vil han sitte på den øverste benken, helt oppunder taket.

Haavik setter seg igjen, han sier livet er godt. Bortsett fra de tragiske episodene han har vært gjennom, har han i grunnen alltid følt at livet har vært godt å leve.

-  Jeg er så glad i livet, derfor er jeg også så redd for å dø.

Han siterer fra noe han skrev i selvbiografien, at livet er som en gave, et vakkert glass du pakker opp hver morgen, og som du må være forsiktig for ikke å knuse.

-  Det er nok noe av det beste jeg har skrevet. Jeg skrev det da jeg fikk vite at kona mi skulle dø.

-  Du sa at du er redd for døden?

-  Ja, derfor tenker jeg ikke så mye på den. Jeg tenker heller på livet.

-  Du skyver døden vekk?

-  Ja. Livet, vet du ... det er som en rutsjebane. Det går fortere og fortere, på vei ned mot bunnen. Da Torunn døde, fikk jeg døden innpå meg på en veldig tett måte. Jeg ble ikke mer redd for døden, men jeg ble mer og mer sikker på at det ikke finnes noen barmhjertig og rettferdig Gud. Torunn hadde aldri røkt, hun levde sunt og forsiktig i motsetning til meg. Men så er det hun som dør så tidlig.

Han stopper opp et øyeblikk.

-  Det er mange i slekten hennes som er dypt religiøse. Men etter begravelsen måtte jeg spørre dem: Når dere er så sikre på at Torunn vil komme til himmelen og få et bedre liv der, hvorfor gråter dere da i kirken?

ISBITMASKINEN I HJØRNET lager små, knasende lyder. Ordsnekkeren Knut Haavik sier han aldri har trodd på annet enn skjebnen. De store spørsmålene har han latt være.

-  Hvis det er noe jeg lurer på, så går jeg og ser i et leksikon. Det jeg ikke får svar på der, lar jeg heller ligge. Jeg mener, det er så mye mellom himmel og jord man ikke vet noe om. Og når jeg sitter i Spania, under Middelhavets fløyelshimmel, og ser opp på milliarder av stjerner, da kan jeg lett tenke: Hva er det oppi der? Langt der borte? Er det svarte hull, er det planeter? Nei, hvis man begynner å tenke for mye, blir man en grubler. Og grublere, det er farlige folk. De blir lett tungsindige og dystre.

-  Man kan si mye rart om Knut Haavik, men en grubler, det er han ikke?

-  Nei. Det er jeg ikke.

<B>PÅ HYTTA MED LAPTOPEN:</B> Knut Haavik har brukt sommeren til å skrive bok.