Kodenavn Nina

Det er noe uklart hvorvidt Det Norske Samlagets nye sjef Nina Refseth (39) har fått i oppdrag å lede en gjeng Paralympics- deltakere, en sykehjemsavdeling eller Norges kuleste forlag.

-  DET ER JO ET SÅNT spørsmål om hvordan man tolker verden, det, da, sier Nina Refseth. Spørsmålet var hva hun anser for å være det viktigste som har skjedd med nynorsken i 2004.

-  Men for meg er det mest påfallende at bruken av nynorsk i trykt media øker. Dette har jeg ikke tall på, men jeg har klart inntrykk av at det gjør den. Og da får man plutselig en annen type offentlighet, ikke sant, med en ny generasjon nynorskbrukere som forholder seg veldig sterkt og samtidig på nye måter til nynorsk. Det har kommet opp en del folk som sier: «Jeg skriver nynorsk, okei? Slutt å tulle med meg.»

Hun folder armene foran seg.

-  For det er innmari mye tull, altså.

DEN FØRSTE KVINNELIGE sjefen noensinne for et større, norsk forlag sitter ved et glassbord på kontoret sitt på Sofienberg i Oslo. Hun er kledd i heldekkende svart; høye hæler med sølvmansjetter, kakibukse, sort høyhalser. Det skyldes ikke at hun følger Johnny Cashs kleskode for mennesker som sørger over verden, det skyldes heller ikke at hun sørger over sidemålseksamenens sorti fra Oslo-skolene, eller at svart høyhalser tilsynelatende er det eneste forlagssjefer går i - det skyldes ifølge Nina Refseth utelukkende at hun har vaskedag i dag, etter mye reising den siste tida.

-  Når du sier tull, hva tenker du på da?

-  Det mest opplagte i forhold til litteraturen er at vi skulle befinne oss i en isolert Paralympics-klasse. Det gjør vi ikke. Det er ikke lettere for forfattere å komme over gjerdet her enn andre steder, for å si det sånn. Vi lager ikke gode nynorskbøker. Vi lager gode bøker på nynorsk. Det der er en sånn liten finesse vi har.

-  Det må bli litt kjedelig å presisere sånt hele tida?

-  Jeg tror trikset er å la være å gjøre det. Men bare være veldig, veldig klar over det selv.

NINA REFSETH ER EI «uforbederlig byjente» fra Trondheim, som kjedet seg intenst («jeg kjenner få som ikke gjorde det») i nynorsktimene på videregående. Det var først da hun begynte i Universitetsforlaget, etter mange år med idéhistoriestudier på Blindern, at hun innså hvilket frigjørende potensial det lå i nynorsken.

-  Jeg oppdaget at når man har studert i en del år, så får man jammen et ganske stivt, akademisk språk. I Universitetsforlaget var jeg redaktør for en del nynorskforfattere, og når du jobber med nynorskmanus, forutsetter de nesten at du bruker det som kommunikasjonsspråk også. Og slik kom jeg litt unna akademias standardformuleringer, følte jeg, det var liksom en vei ut. Men jeg har egentlig alltid hatt et nært forhold til nynorsk, altså. Særlig gjennom barnesanger. Det er få som tenker over at mange av dem er på nynorsk. Det er jo så godt syngespråk. Det er bare noe med diftongene ...

Nina Refseth er god til å synge. Det sier alle. Hun kan være streng når hun går gjennom manus med forfatterne sine, fullkomment mild når hun tar mikrofonen på forlagsfestene.

-  ... «Blåmann, blåmann» og sånn, sier hun og himler med øynene.

-  Å. Det er jo så fint at det er til å bælje av.

OM DET IKKE FØRTE til bæljing, var det nok flere som himlet med øynene da hun allerede før tiltredelsen som forlagssjef annonserte at Samlaget skal bli «Norges kuleste forlag». Det er en uttalelse hun gjerne gjentar. Bare at hun som alle fornuftige, voksne mennesker som bruker ordet «kul», understreker at det var noe hun sa litt sånn flåsete, da.

-  Men jeg ser virkelig ikke noen grunn til at vi ikke skal oppfattes som kule. Vi har mange unge, spennende forfattere. Og vi har uvanlige markedsføringsmetoder.

Hun nevner Knut Olav Åmås\' kjendisspekkede lanseringsfrokost på Theatercaféen i forbindelse med Olav H. Hauge-biografien, Are Kalvøs «Bok Aid», med gjenforening av «Sammen for livet»-artistene.

-  Samtidig er uttalelsen litt kynisk begrunnet også. Vi må stadig utvikle oss, om vi skal ha livets rett. Og da, tenker jeg, kan vi like godt utvikle oss til et kult forlag.

-  Hva synes du om forfattere, sånn generelt, er de kule?

-  Jeg synes forfattere er akkurat like forskjellige som andre mennesker. Hvis kule forfattere var motivasjonen for å gå inn i bokbransjen, ville jeg antakelig vært desillusjonert innen to uker. Det er nok mer selve litteraturen, fellespunktet vi har i boka, som gjør at jeg er motivert ... men så liker jeg å jobbe med mennesker, da.

Dette har vært en rød tråd i karrieren hennes, påpeker hun. For noen år siden jobbet hun deltid på et hjem for rusmisbrukere.

-  Og med fare for å gjøre en skummel sammenlikning, så er denne jobben noen ganger omtrent som å jobbe på et sykehjem. Av og til må man slippe ut litt damp på bakrommet for å fungere. Ellers blir det litt sånn: Hvis ikke han på rom 44 gir seg snart, så går jeg inn og kveler ham med ei pute.

NINA REFSETHS ANGIVELIG ganske kraftige temperament - eller «brennende engasjement», som hun sier - tar hun ellers i all hovedsak ut når hun spiller squash. Hun teller konsekvent ikke poeng, av frykt for konkurranseinstinktet sitt.

-  Jeg tror squash sier noe om meg. Jeg liker at ting går kjapt, jeg er nok litt hard på gassen. Og så liker jeg å spille ball med folk, he-he.

-  Knut Olav Åmås sier at du som redaktør kan være ganske «tydelig»?

-  Ja da, smiler Nina Refseth.

-  Men så er da også han jævlig dårlig i squash.

Hun liker at ting går kjapt når det kommer til bøker også. Leserekorden er tolvbindsverket «På sporet av den tapte tid» på tre uker.

-  En gang på 70-tallet sto det et lesehastighetskurs i et Donald-blad. Det lærte meg å lese raskt og masse. Det er jo en veldig praktisk ferdighet som forlegger, kan du si.

Lesingen har imidlertid nærmest blitt holdt imot henne. Ekssamboeren, som hun har datteren Martine (11) med, kunne være misfornøyd med at hun aldri slo av nattbordslyset.

-  På ferier kan jeg forsvinne litt, det ser jeg jo. Jeg blir kanskje ikke så ekstrovert. Men herregud. Det er ikke som om jeg murer meg inne. Jeg ligger jo på stranda og leser.

HUN HAR GÅTT INN for å gi datteren en så normal oppvekst som mulig. Hun får lov til å lese hestelitteratur, for eksempel, selv om den nesten utelukkende foreligger på bokmål.

-  Jeg synes det er veldig okei å være mor. Jeg er nok disponert for å bli arbeidsnarkoman, men nå slipper jeg å bli det. Jeg føler at vi kan gjøre mye sammen. Jeg tar henne med til København, hun tar med meg på vår tids boyband-konsert: Oslo Horse Show.

Det eneste Nina Refseth ikke deler helt med datteren, er musikksmaken. Ephemera hører hun for så vidt på selv også - Margaret Berger, derimot. Nina Refseth vet liksom ikke helt hun hva skal mene om det Idol-opplegget.

-  Men så lenge det ikke er snakk om Kjartan Salvesen, så er det vel, ja ...

Nina Refseth leter litt etter ordene.

-  Så er det vel kult nok.