– Kjære landsmenn!

Jeg har fått æren av å holde tale til det norske folk. Jeg sa ja fordi det som skjedde da min Ali Farah ble slått ned i Sofienbergparken, rørte ved folks rettferdighetssans. Det berørte folks syn på andre mennesker, hva som er vanlig folkeskikk og hva som er lov i den norske stat. Etter alle brev, mailer, sms-er, blomster og samtaler virket det på meg som hele den norske befolkningen hadde sin personlige mening om saken. Det var alle ytterpunktene fra at folk ønsket oss styrke på veien og at framtida skulle lyse opp for oss til folk som ønsket jeg skulle ta med bangla-hjernen min tilbake til Bangladesh. For meg hadde saken selvfølgelig en personlig betydning, men på en måte også en symbolsk betydning.

For dem som ikke vet det, er jeg adoptert fra Bangladesh. Som 12-åring dro jeg tilbake. I en av landsbyene traff jeg en fattig kvinne med sju barn. Jeg la mange tusen tacka i hånda hennes. Hun tittet forsiktig på hva det var. Da hun så pengene puttet hun dem i lomma, nesten litt nedlatende. Jeg ble skuffet, men etter en stund forsto jeg at det var jeg som var mest heldig og burde takke. Ikke omvendt. Jeg fikk en følelse av at dette var viktig lærdom og måtte formidles til mennesker som ikke hadde noen kjennskap til denne virkeligheten.