Kohinoor:- De av dere som bryr dere: Stå på!

Kohinoor Nordberg (34) ser framover i sin nyttårstale.

– Kjære landsmenn!

Jeg har fått æren av å holde tale til det norske folk. Jeg sa ja fordi det som skjedde da min Ali Farah ble slått ned i Sofienbergparken, rørte ved folks rettferdighetssans. Det berørte folks syn på andre mennesker, hva som er vanlig folkeskikk og hva som er lov i den norske stat. Etter alle brev, mailer, sms-er, blomster og samtaler virket det på meg som hele den norske befolkningen hadde sin personlige mening om saken. Det var alle ytterpunktene fra at folk ønsket oss styrke på veien og at framtida skulle lyse opp for oss til folk som ønsket jeg skulle ta med bangla-hjernen min tilbake til Bangladesh. For meg hadde saken selvfølgelig en personlig betydning, men på en måte også en symbolsk betydning.

For dem som ikke vet det, er jeg adoptert fra Bangladesh. Som 12-åring dro jeg tilbake. I en av landsbyene traff jeg en fattig kvinne med sju barn. Jeg la mange tusen tacka i hånda hennes. Hun tittet forsiktig på hva det var. Da hun så pengene puttet hun dem i lomma, nesten litt nedlatende. Jeg ble skuffet, men etter en stund forsto jeg at det var jeg som var mest heldig og burde takke. Ikke omvendt. Jeg fikk en følelse av at dette var viktig lærdom og måtte formidles til mennesker som ikke hadde noen kjennskap til denne virkeligheten.

Tilbake til Ali. Han kom til Norge som asylsøker da han var 17 år. Norsk er Alis fjerde språk. Norsken hans er lett å forstå hvis man er interessert og kanskje vanskelig å forstå hvis man ikke er interessert. Ali har fra naturens side godt humør og en sterk psyke. En god kombinasjon for å lettere integreres. Likevel, saken i parken er ikke den eneste gangen Ali har opplevd byråkratisk motstand. En gang ble han helt uforskyldt slått ned av pøbler i ei burgersjappe. Da politiet kom, satte de Ali i håndjern og kastet ham på glattcella. Da han slapp ut, sa de at det var en misforståelse. At det var en tilfeldighet at det rammet akkurat ham.

Når Ali reiser utenlands er det få tollsteder han slipper gjennom uten at de har dratt han til side, sjekket at passet er ekte og stumpen er ren. Så skjer dette at ambulansepersonalet nekter å ta med seg Ali fra Sofienbergparken. De kjørte fra ham uten å undersøke ham, til tross for at han i ettertid fikk påvist brudd i hodeskallen. De kalte ham svin og gris og påsto at han var rusa, fordi han kom til skade for å måtte late vannet. Igjen beskyldninger i stedet for unnskyldninger. Siste hilsen fra Ullevål er at det ikke spilte noen rolle for helsen til Ali at ambulansen dro og at han måtte vente over to timer. Jeg og kameratene, som tørket opp mens han spydde masse blod, har vanskelig for å tro at ikke dette hadde innvirkning når han i tillegg hadde brudd i hodeskallen.

Når man gjentatte ganger opplever nedverdigelser og mistenkeliggjøring, takler man byråkratisk motstand dårligere. Mine mørkhudede venner opplever byråkratiske nedverdigelser oftere enn mine norsketniske venner og det er for mange eksempler til at det bare kan være en tilfeldighet. Igjen fikk jeg følelsen av at det jeg opplevde var viktig og at det måtte formidles til folk som ikke hadde noen kjennskap til denne virkeligheten.

2008 skal være et markeringsår for kulturelt mangfold. Jeg håper det medfører at man streber etter å utvikle enkeltindividets talenter i hele befolkningen og ikke bare i noen grupper. Jeg håper også det blir et mangfold blant ledere, journalister, forskere, politi og dommere. Ikke som i dag, der mange bedrifter har noen ansatte med minoritetsbakgrunn som oftest i vaskestillinger og dårlig betalte vikariater. Kanskje er det utopi, likevel, jeg drømmer om en knusende seier mot alle som har problemer med at andre har en annen hudfarge enten dere er hvite, rosa, brune eller svarte. Kloden er snart overfylt og plassen må dessverre deles på. Det er ikke bare de som kommer hit som er heldige. Vi som har fått tildelt norsk pass uten å måtte søke myndighetene er faktisk de mest heldige.

Hendelsen i Sofienbergparken viste dårlig folkeskikk og stygt menneskesyn. Likevel, jeg har fått erfare at det finnes utrolig mange varme mennesker i hele landet. Støtten deres har rørt meg dypt. For de av dere som bryr dere om andre mennesker og omgir dere med mange folkeslag: Stå på! Får vi fram styrken og talentet i hele befolkningen, blir det bedre for hele landet. Jeg tror også dette kan føre til at Norge kan markere seg på en helt annen måte også internasjonalt. Ikke for at Norge er et snilt land, men for at Norge er et heldig land.

Godt nytt år!