Koht:- Fattigdommen er bare en flytur unna

Christine Koht (40) minner om at vi er heldige her i nord i sin nyttårstale.

– Kjære landsmenn! Med jevne mellomrom snakker jeg og mamma om dem som er barn nå. Det passer bra på denne litt fornemme plassen også, siden det er de som er framtida. Jeg liker de menneskene som er barn nå. Jeg liker stilen deres, selvbevisstheten, humoren. De er lette å få kos av, siden foreldrene deres har kost dem opp sånn. De er robuste, kreative, kloke og modige – og framfor alt utrolig sosiale. Det virker ikke som om de aner hva sjenanse er for noe. Det virker som om de stoler på å bli tatt på alvor når de har noe å si. De skjønner ironi fra de er ca. tre år gamle.

Jeg har høye forventninger til dem. De er så kule nå, så jeg regner med at de blir kule når de er voksne også. Jeg tror det blir gøy å ha dem som pleiere når jeg blir gammel, og det er bra, for jeg har ikke tenkt å nøye meg med å legge kabal.

Disse ungene får mer av alt enn noen før dem, ikke bare materielt, men også emosjonelt. Jeg er litt misunnelig på dem: jeg ville ha likt å være barn nå, ikke bare fordi det er så mye gøy å få på teknofronten og i klesbutikkene. Men også fordi de har mine venner som foreldre. De blir behandlet som gullegg. Min generasjon fikk nok mye mer uttalt, åpenlys kjærlighet og oppmerksomhet enn det foreldrene våre fikk da de var barn. Og nå pøser dagens mammaer og pappaer på med enda mer – barna deres nærmest bader i det. Det ser deilig ut. Men kommer de til å holde ut ting, lurer jeg og mamma på, til å tåle å stå i vanskeligheter, vil de tåle å kjede seg? Det siste er den største innvendingen mot dagens barn, tror jeg. Besteforeldre og tanters bekymring. At de ikke kan kjede seg.

I min oppvekst kunne vi kjede oss, det er jeg og mamma enige om. Mamma syns det er veldig bra. Jeg vet ikke helt. Vi kjedet oss jo fordi det var så kjedelig.

En vanlig lørdag på 70-tallet startet med at vi var så heldige å få et egg til frokost, det hadde vi gledet oss til hele uka. Så fulgte organisert husarbeid med faste oppgaver for oss barna, før vi laget en daff matpakke og dro ut på tur i skogen. Etterpå rakte vi i hagen, kanskje, klippet hekken eller slo til med en bråtebrann. Hvis ikke vi hadde Matauk. Av bærene vi plukket ble det gjæret saft og syltetøy som fikk mugg på. Pappa sa det var sunt med mugg. På våren spiste vi de slappe potetene med lange, blå groer på.

Til middag var det lever. Stekt rogn. Eller hvalbiff som var så seig at vi måtte svelge den i én, læraktig klump. Alle middagene var veldig tørre, det eneste tilbehøret var revne gulrøtter. Var vi heldige fikk vi litt sitron over gulrøttene. Hele kvelden skulle vi være ute. Om vinteren helt til vi fikk neglesprett på tærne og hvite, blodløse fingre. For vi gikk i våt ull, nylonstoffer som gnistret av statisk elektrisitet og tunge, søkkvåte beksømstøvler. Vi kjøpte smågodt i stykk – to salti og en sweetmint, for eksempel – og ikke i hektovis. Vi spleiset på en Bugg og delte den i fire. Vi sparte på de brukte tyggegummiene og tygde dem om igjen. Vi så «Leikestove» på barne-tv helt til vi ble tenåringer. Vi hadde ikke annet valg enn å bli flinke til å kjede oss. Vi gikk på epleslang. Arne i fjerde fikk juling for å rappe to epler fra naboen. For å rappe epler! Epler! Han hadde så lyst på noe søtt, han hadde kanskje ikke råd til en Bugg. Det høres ut som jeg vokste opp med hest og kjerre, det høres ut som middelalderen.

Men dette var 70-tallet, det rikeste tiåret i historien til da. Overflodssamfunnet, het det i stiloppgavene våre, forbrukersamfunnet. Og denne overfloden var bekymringsfull. Er det én ting jeg husker at vi lærte på skolen, så er det dette: rike mennesker er ulykkelige.

Det var ikke noe rart at 70-tallets overflod var et sjokk. Før det var nesten alle fattige. Faren min eide bare ett par sko, tresko, da han vokste opp. Han visste veldig mye mer om å fryse enn det jeg gjorde. Han hadde all grunn til å synes at min oppvekst var vidunderlig rik.

I manns minne, altså. Fattigdommen er ikke lenger unna enn at den fantes for besteforeldrene til tidas kule, selvbevisste barn. Den var hos oss for veldig kort tid siden. Den er bare noen timers flytur unna nå.

Også i det nye året. Måtte det bli et godt år! Måtte det bli det året da vi, Norge, husker den korte tiden og de korte avstandene, skaver av en flik av oljeformuen og gir FN de ti milliardene som trengs for å opprette et ordentlig nødhjelpsfond. Med hilsen to generasjoner gullunger og besteforeldrene deres.

Godt nytt år!