Kolia lå fem år fastbundet til senga

Norske elever fikk seg en oppvekker i møte med foreldreløse i Kaliningrad. Nå skriver de om det i Magasinet på nett.

BUNDET TIL SENGA. Bak hver eneste ansikt skjuler det seg tragiske historier. Åtteåringen Kolia gjør inntrykk. Den viltre og underutviklede gutten tilbrakte de første fem årene av sitt liv bundet fast til en seng mens moren dro ut for å drikke. I dag lever han beskyttet mellom barnehjemmets fire vegger. Arrene etter den grusomme starten han fikk på livet vil nok aldri helt forsvinne. De siste ni årene har elever ved Lillestrøm Videregående Skole drevet et selvstendig veldedighetsprosjekt hvor vi samler inn penger, leker og klær til et barnehjem i Kaliningrad i Russland. I år var turen kommet til vår klasse. BLANT RØNNER OG GUCCI. Inntrykkene var overveldende da vi kjørte inn i landet som er kjent for sine mangfoldige kontraster, der enorm rikdom og bunnløs fattigdom finnes side om side. Eksklusive Givenchy og Boss plakater pryder falmende rønner rundt om i hele byen, reklame er beregnet på de rike. Da vi kom fram til barnehjemmet ble vi tatt imot av en gjeng litt reserverte, men takknemmelig ungdommer som hjalp til med å bære de to hundre kolliene vi hadde tatt med oss gjennom halve Europa. HER STELLER BARNA HJEMME. Det første som slo oss da vi beveget oss inn i bygningen var stanken av råte og mugg. På grunn av en omfattende taklekkasje er tapetet på flere av avdelingene til barna på god vei til å falle av veggene, mens taket smuldrer opp over hodene deres. I etasjen hvor tredjeklassingene bor er det ikke innlagt varmt vann, og de små selv stå for frakten av vannet opp de tre etasjene. Klærne blir vasket for hånd av alle over ti år, men de rynker ikke på nesa av den grunn. Her er smårollingene nemlig vant til å ordne opp selv, noe vi fikk nok et eksempel på i matsalen hvor barna har ansvaret for servering og rydding. Etter å ha blitt vist rundt i de fire store bygningene, tok vi turen ut til den sparsommelige utstyrte lekeplassen. Dette var et begredelig syn, hvor en skeiv dumphuske og en plankehaug er de eneste lekene ungene har å boltre seg med. DE HAR MISTET MOR. Internatet vi besøkte fungerer som barnehjem for 230 barn i alderen 7-16 år. Felles for dem alle er at de sliter med lærevansker. Årsakene til at de befinner seg her varierer. Noen av barna har ingen gjenlevende foreldre, mens andres rett og slett ikke er i stand til å ta seg av dem, ofte grunnet alkohol. Mange av barna er fysisk preget av misbruket til mødrene sine, men verst er kanskje de psykiske belastning de bærer med seg. FORELDRE FOR EN UKE. Felles for alle barna var hvor voldsomt kontaktsøkende de var og lengselen etter oppmerksomheten. Det var rørende å erfare hvordan de med sine spinkle hender og bedende øyne viste oss ubetingede tillit. En av de minste jentene fortalte at begge foreldrene hennes var døde, og spurte om hun kunne få lov å kalle en av oss for mamma. For en hel uke fikk denne jenta muligheten til å oppleve litt av tryggheten det er umulig å føle når du deler «mamma» med 15 andre trengende barn. De små barna flokket seg rundt oss hvor enn vi beveget oss, og det er ingen overdrivelse å si at de var i fyr og flamme over sine nye norske lekekamerater. Likevel var det lett å føle at vi ikke strakk til, og flere av oss skulle nok ha ønsket å tre inn i den mangearmede skikkelsen til Blekkulf disse dagene, slik at alle kunne hatt en hånd å holde i. NJET OKAY. Etter en uke med tegnspråk og et meget begrenset russisk ordforråd hadde vi delt opplevelser, leker og livshistorier med barna. Ett av de sterkeste minnene vi sitter igjen med fra turen er fra kvelden vi fikk være med på å legge noen av de minste. Vi pakket alle sammen møysommelig inn i de skitne teppene og prøvde å viske noen tapre ord inn i ørene deres. Da turen var kommet til Kolia hadde han begravd hodet sitt ned i puta og ville ikke si stort. Han er en oppmerksom gutt, og var fult klar over at vårt opphold gikk mot slutten. Vi prøvde å fortelle han at alt ville bli «okay», men den spinkle stemmen visket bare trist tilbake «njet okay». Ikke vet vi hvor mye han forstår av hva fremtiden vil bringe, men uansett er det klart at hva enn min niårige søster hjemme i Norge velger å gjøre med sin fremtid, er alt likevel lagt til rette for at hun skal kunne lykkes, noe Kolia aldri kan være helt sikker på. Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til: astrid.meland@dagbladet.no

SKOLEGÅRDEN:</B> Her leker ungene etter skoledagen. Det er ikke mye å ta fatt på i de triste og grå omgivelsene. Men ungene viste en oppfinnsomhet og et pågangsmot som det står respekt av, da lekene er utallige og latteren henger løst.
<B>BAKGÅRD:</B> Bakgården til en av vertsfamiliene der man møtte støtt og stadig på ei ku, et par høner eller til og med par, tre geiter.
<B>MORSOMT:</B> Jon i vilter lek med en tredjeklassing. Dagen vi tilbrakte med noen av barna på stranda var spekket med akrobatiske utfordringer, sandslottbygging og fiskesprett-kasting. Vi fant fort ut at det ikke er stort som skiller russisk barnelek fra norske tradisjoner.
LITE Å LEKE MED:</B> Nikolai og en av førsteklassingen tester den skeive dumphuska som pryder den falmende lekeplassen.
<B>KOLIA MED BAMSEN SIN:</B> Når de norske skoleelevene skulle dra tilbake til Norge sa den lille gutten i fra: "njet okay."
<B>MYE LEK:</B> Slitne norske skoleelever etter en lang dag sammen med andreklassinger fra barnehjemmet.
VERDT Å VENTE MED:</B> Toalettet til en av vertsfamiliene vi tilbrakte oppholdet hos. Dette var noen annet enn de hygieniske forholdene vi er vant med, men noe helt normalt hos en russisk gjennomsnittsfamilie på landsbygda.
<B>MATSALEN:</B> Her spiser barna sine tre daglige måltider. Anton, Dimitri og Misha venter spent på dagens russiske spesialitet, bestående av en suppe til forrett, en kjøttrett og poteter til hovedrett og en liten søt overraskelse til dessert.
FINE DAGER:</B> Blant glasskår og løvetann boltret vi oss med noen av de minste den første dagen vi tilbrakte sammen med dem. Det ble et sterkt møte siden barna ikke viste noen hemninger med kroppskontakt og kos.
<B>PÅ STRANDA:</B> Sarah, som er en av artikkelforfatterne, leker med en jente på stranda.
DÅRLIGE FORHOLD:</B> Utgangen til lekeplassen der et av barnehjemsbarna poserer villig foran kameraet.