Kommer snart

Annette Sjursen (40) har fått sju millioner til å lage film. Nå mangler hun bare en barnevakt.

Det var høsten 1997 at Annette Sjursen satt hjemme i sofaen i leiligheten i Jacob Aalls gate på Majorstua og leste den siste boka til Lars Saabye Christensen. Det var en liten samling på fire noveller, og i det øyeblikk hun var ferdig med den første, den med tittelen «Den misunnelige frisøren»...{ndash}...løp jeg ut til kjæresten min og sa: «Jeg må lage film av dette her! Tror du jeg kan ringe ham?»Ti minutter seinere ringte telefonen hjemme hos Lars Saabye Christensen. {ndash}Og jeg sa sånn og sånn og sånn, og spurte: «Kan vi møtes?». {ndash}Var han mutt? {ndash}Mutt? Nei, jeg opplevde ham som saklig. Han forholdt seg til saken. Men det var ikke så mye utenomsnakk. Tenkte meg det. Som forberedelse til dette intervjuet ringte jeg selv Lars Saabye Christensen for å spørre ham om løst og fast og om samarbeidet med Annette Sjursen, men han var mutt. Mutt og unnvikende. Han mumlet noe om at «du veit jeg ikke vil snakke om privatlivet mitt», og jeg sa at «jeg vil da ikke snakke om privatlivet ditt, jeg vil snakke om Annette Sjursen», og da pustet han tungt og mumlet noe om at han satte pris på hennes faglige dyktighet, hennes fantasi og hennes bestemthet. {ndash}Noe mer?{ndash}Nei. Bare det. Hennes faglige dyktighet, hennes fantasi og hennes bestemthet. {ndash}Han snakker ikke i utrengsmål, sier Annette Sjursen diplomatisk. Det er mandag morgen, gatene er fulle av vann, slaps og snø, alt er stengt, og i mangel av noe bedre, sitter vi i den varme resepsjonen til Gyldenløve Hotell i Bogstadveien. Annette Sjursen er fra Jar i Bærum, og ville egentlig bli journalist, og det ble hun. Hun var lenge film- og teateranmelder i VG, men så sluttet hun for å bli regiassistent for Stein Winge. {ndash}Ikke fordi jeg ville jobbe med teater, men fordi jeg ville lære personinstruksjon. Hvordan jobbe med skuespillere. Han er ekstremt god på det. Etter et halvt år med Winge laget hun sin første kortfilm, den fem minutter lange «Gjenkjennelse». {ndash}En svarthvittfilm uten dialog med Bjørn Sundquist i hovedrollen. Svein Krøvel på foto. Alle jobbet omtrent gratis og vi kjørte helt til Öland for å filme en tiger i bur. {ndash}Tiger? {ndash}Filmen handler om det å være innesperret og ha begrenset spillerom i verden. {ndash}Hvilket terningkast vil du gi den?{ndash}Nei, jeg har sluttet som anmelder. Etter det laget jeg «Tid». En ti minutter halvdokumentarisk om vårt forhold til tida. Den gikk som forfilm på Colosseum, og på en masse festivaler. {ndash}Terningkast? {ndash}Nei, det må du spørre andre om. Og så har jeg nettopp laget kortfilmen «Dublin i regn». Basert på en novelle av Frode Grytten. Den er på femten minutter. {ndash}Terningkast?{ndash}Du gir deg ikke. Aftenposten skrev meget rosende om den. Den kommer på kino til høsten og skal også vises på NRK. Nå skal altså Annette Sjursen lage sin første spillefilm, om Bent som alltid har klippet håret hos frisøren Frank. Den handler om hvor vanskelig det er å forandre seg, og i boka er den en sjarmerende liten historie på bare 26 sider. {ndash}Det må da bli mye stirring i speilet for å dra den ut til en helaftens spillefilm?{ndash}Nei, her blir det ikke mye stirring, det kan jeg love deg. Tvert imot. Det blir en dramatisk film, der det skjer en masse. Vi har bygd den veldig, veldig, veldig ut. Jeg foretrekker å bygge ut en novelle, framfor å kutte ned en roman. Hele finansieringen er på plass. Sju millioner kom dumpende ned fra Filmfondet, og det mye takket være den drevne produsenten Dag Alveberg. Nå skal de to finne locations og så er det casting, og så starter de opptakene 25. september. {ndash}At jeg fikk disse pengene, føles som å bli reddet fra den store katastrofen. {ndash}Hva mener du nå?{ndash}Den store katastrofen var at jeg aldri skulle få lov til å lage en spillefilm. Arbeidet med denne filmen har vært som å klatre og klatre og klatre og så endelig er jeg der. Det er sånn at jeg bare MÅ lage film. Jeg føler det sånn. Film og bøker har gitt meg så mye trøst, støtte og inspirasjon i livet, og jeg ville ikke overlevd uten. Drømmen min nå er å gi det samme til andre. {ndash}Det hørtes litt...{ndash}Jeg vet det høres patetisk ut! Jeg vet det! Men drømmen er at noen vil sitte i salen og få trøst og inspirasjon til å kjempe for noe de vil. Uansett hva det er. Hvis jeg kan legge igjen noe sånt før jeg går i grava, har det ikke vært helt bortkastet. I tillegg til filmen hun nå har fått millioner for, har hun tre filmprosjekter på gang. Det er den hun omtaler som «det amerikanske prosjektet», og så er det en dokumentarfilm om mennesker som er blitt forelsket i kunstverk. {ndash}Og det tredje prosjektet bygger på en novellesamling av Frode Grytten. {ndash}Han igjen?{ndash}Vi har truffet hverandre bare to ganger, men vi har snart skrevet to manus sammen. Via mail. Han skriver sånne nydelige poetiske mail. {ndash}Grytten er litt mutt han også?{ndash}Eeeeh, begynner Annette Sjursen, leter etter ordene. Hun snakker litt om det å snakke.{ndash}Og det er nok småsnakket de to ikke har sansen for. Det har ikke jeg heller. Babbalet. Men Lars kan komme med de mest slagkraftige bemerkningene. I to år bodde Annette Sjursen i New York sammen med mannen, som er ansatt i Telenor. {ndash}Av en eller annen vanvittig merkelig grunn jeg ikke helt kan forstå selv, elsker jeg New York over alt i hele verden. Det var kjærlighet ved første blikk. Jeg liker egentlig ikke skyskrapere, men ser jeg et bilde av en skyskraper nå, får jeg vondt i magen av lengsel. Som om jeg var forelsket. Det er helt ille. I New York skrev hun på sine manus, hun mailet til Lars og Frode, hun så film, hun viste egne filmer, hun gikk på rulleskøyter i Central Park og hun fødte sitt første barn. {ndash}Jeg skal ikke spørre deg om hvordan det var å bli mor i en alder av...?{ndash}39. Jeg rakk det akkurat. Spør du nå? Du gjør jo det. Jeg var lenge usikker på om jeg ville ha barn. Vi lever i en verden som er ond og god, og noen ganger blir man usikker på om man vil utsette et lite barn for en slik verden. Det har vært mitt problem. Rett og slett. Det har vært en lang prosess i hode og hjerte, til jeg kom fram til at det å ikke ville ha barn, er som å benekte livet. Jeg angrer jo ikke et øyeblikk på det, sier hun, nøler, smiler og sier: {ndash}Bare jeg får barnevakt! Det er et problem. Vi har hatt seks annonser i Aftenposten uten å få noe svar. Vi er helt desperate. Det er virkelig ille. Kjenner du noen? Jeg mener det alvorlig. {ndash}Nei. {ndash}Nei. Ingen gjør det. Det er søren meg vanskeligere å få en kvalifisert dagmamma enn det er å få sju millioner i spillefilmstøtte. hallgeir.opedal@dagbladet.no

<B>Reddet:</B> At jeg fikk disse pengene, føles som å bli reddet fra den store katastrofen.