Kongen av sexploitation

Humor, vold og action. Topp det hele med gigantstore pupper, og vips - du har en Russ Meyer-film.

NOEN BILER KJØRER I VOLDSOMT TEMPO etter hverandre. Grusen spruter og biljakten ender ved sjøen hvor tilsammen tre storbrystede damer løper ut av kjøretøyene. De ender i et basketak og to av dem havner i vannet... Slik starter Russ Meyers «Faster Pussycat...kill! Kill!». Svart-hvittfilmen kom i 1966, og da hadde regissøren allerede fjorten filmer på samvittigheten. EXPLOITATION-FILMER RETTER SEG MOT en bestemt nisje av kinopublikummet. Eksempelvis finnes såkalte blacksploitation-filmer hvor svarte har hovedrollene og hvite er skurker. I denne kategorien havner «Shaft» og «Blackula». Russ Meyer er en av de fremste representantene for Sexploitation-filmer. Ingrediensene er eksentriske damer med store pupper i sinnsvake situasjoner. Ikke sjelden fremstår de, helt umotivert, uten særlig med klær på kroppen. Det er nettopp damenes frontparti som er Meyerfilmenes fremste kjennetegn. Selv har han uttalt at han ikke ser på damer som ikke bruker D-cup eller større. - Alle kvinnene i filmene mine er rikelig utstyrt. De er fullstendig ute av proporsjoner, slik at det minner om en tegneserie. Jeg skapte meg en formue på kroppsbygningen deres, og det ser ut til at jeg har samme smak som hundretusener av mennesker rundt om i verden, sier Russ Meyer. Mannen er den eneste uavhengige exploitation-filmregissøren som har tjent millioner av dollar på det man kunne tro var et smalt konsept. Filmene «Faster Pussycat...kill! Kill!», «Mondo Topless» og «Up!» er blant dem som er blitt campfilmer og kultklassikere. - MEYER HAR ALDRI LAGET EN DÅRLIG FILM skal regissøren John Waters ha sagt. Men det er det delte meninger om. Det er grunner til at filmer med Russ Meyer-stempel ikke har hevdet seg blant Oscar-vinnerne. Der de sistenevnte havner blant A-filmer, befinner Meyer sine i B-kategorien. Storyen er ofte syltynn, men det er heller ikke derfor man velger å se en Russ Meyer-film. Dagbladets Meyer-ekspert Fredrik Wandrup mener filmene har fått kultstatus fordi de er bevisst «dårlige». - De er det motsatte av god smak, og Meyer har et uhøytidelig forhold til sine egne filmer. Det er tydelig at det ikke har kostet all verden å lage dem. De er typiske B-produkter. Typene han fremstiller er voldsomt karikerte og situasjonene er satt på spissen, sier han. Kropp er et avgjørende element for Meyer, og filmene hans karakteriseres blant annet som humoristisk mykporno. - Meyers filmer er helt utpå kanten av det amerikanske samfunnet, og er karikeringer av den puritanske undertrykkelsen som har med det amerikanske seksuallivet å gjøre. Filmene er fleipete og spøker med playboykulturen, sier Wandrup. Han mener den som er ute etter pornografiske opplevelser neppe får særlig utbytte av Meyer-filmene, og at hans store produksjon ikke kan kalles spekulativ. Ifølge Wandrup er «Faster Pussycat...kill! Kill!» en slags feministisk film; damene er uhyre håndfaste og har ingen problemer med å hamle opp med menn. Det gjør dem også til helt andre typer enn deres medsøstre innen pornosjangeren. I Faster Pussycat spiller Tura Satana karatemester og leder av gjengen. I løpet av filmen brekker hun armer og ryggen på en mann, kjører over to andre, og smasher nok en kar inn i veggen. SOM 15-ÅRING VANT MEYER SIN FØRSTE PRIS. Det var for en amatørfilm hvor han brukte kameraet han hadde fått av sin mor. Deler av andre verdenskrig tilbrakte han i Europa som kameramann i den amerikanske hæren. Siden ble han profesjonell fotograf og foreviget noen av de tidligste midtsidepikene i Playboy. Hans virkelig filmdebut kom med komedien «The Immoral Mr. Teas» i 1959. Det var den første mykpornofilmen som tjente inn over en million dollar, og inntektene ga Meyer muligheten til å lage flere selvfinansierte filmer. Den suksessen ble starten på hans karriere som sexploitation-regissør. Kameraføringen i filmene hans skjer ofte nedenfra og opp, og fremhever dermed visse attributter. Han gis mye ros for kreativt kameraarbeid og frisk klipping. «SUPERVIXENS» BLE ET COMEBACK for Russ Meyer. Den kom i 1975 på et tidspunkt hvor regissøren en stund hadde hatt problemer med å dra publikum til kinosalene. Noe av skylden for dette kan liberalisering av filmsensuren, og strømmen av hardcore porno i USA ha hatt. Men med «Supervixens» fikk Meyer en opptur - filmen var ikke stort annerledes enn hans tidligere produksjon, men den inneholdt mer av alt: Mer humor, flere pupper, mer vold og galskap. Russ Meyers produksjon har også gitt opphav til mer enn det man kan se på lerretet: Musikken fra flere av filmene hans er utgitt på CD, og de norske bandene Motorpsycho og Supervixen har rappet bandnavnene sine fra Meyers-filmer med samme navn. guro.aardal.hagen@dagbladet.no Kilder: Velvethammer.com, www.trondheim-filmklubb.no, filmmagasinet.no, www.imdb.com

<B>The Immoral Mr. Teas fra 1959:</B> Spilte inn så mye penger at Meyer fikk råd til å lage nye filmer.
<B>Tura Satana:</B> En gjenganger i Russ Meyers filmer. Her på tysk.
<B>«Very Breasts of Russ Meyer»: </B> Antologien om USAs mest kjente uavhengige filmskaper.
<B>Motorpsycho fra 1965:</B> Russ Meyer har tydeligvis inspirert det norske bandet ved samme navn.