Kors på halsen

Han jobber for verdens fattigste. Sist så du ham blant jordskjelvofrene i Iran. Men her hjemme har Halvor Fossum Lauritzsen (44) millioner på bok.

- JA, SÅ BLE JEG KIDNAPPET, DA. Det er merkelig med disse bisetningene. Hvordan de bak en uskyldig fasade kan skjule kriger og solstormer. Med sin dempede stemme kunne det like godt vært blå Swix utenlandssjefen i Norges Røde Kors satt og fortalte om. På sett og vis var det i alle fall klisterføre som lå bak Halvor Fossum Lauritzsens tilfeldige kommentar etter vår første time sammen. Eller hva skal man kalle et 14 dager langt ufrivillig opphold hos mujahedingeriljaen i Afghanistan? KILDEN TIL Å FORSTÅ hvordan han overlevde to uker i et jordhull i Afghanistan, befinner seg mange år tilbake i tid. For det starter med et sykkelvelt. Røde Kors-sjefen som dukker opp i den norske offentligheten hver eneste gang verden er rammet av sult og naturens herjinger, startet selv karrieren med en liten katastrofe.For det kom en gang en lyshåret gutt på 15 år i vill flukt på tyvlånt sykkel nedover bakkene på Skui i Bærum. I et veikryss gikk det galt. Bil versus tenåring. Ikke pent.- Det var bare så vidt de ikke måtte amputere beinet. I stedet ble det to år på krykker.Store fakter ligger ikke for Fossum Lauritzsen. Enten han forteller om 30000 jordskjelvdøde irakere i Bam eller om et ødelagt høyrebein, er stilen nøktern. Ikke kjølig, ikke kjedelig - bare lite bråkete.- Mens jeg lå der, fikk jeg et godt innblikk i det indre livet på et sykehus. Det fascinerte meg sterkt. Først det som foregikk på akutten, naturligvis. Men seinere fattet jeg interesse for de andre som også jobbet for de syke og ga menneskelig omsorg. Jeg så hvilken utrolig god og flott jobb de gjorde for pasientene.Da krykkene falt, var også nye mentale vev bygd opp. Han fikk seg ekstrajobb som portør ved sykehuset, og avanserte etter hvert til ambulansesjåfør. Og seinere ble det sykepleieskole og katastrofesykepleierkurs. Da han meldte seg inn i Afghanistankomiteen i 1986 og involverte seg i Røde Kors-arbeid det samme året, var grunnen lagt for nødhjelpsarbeideren Halvor Fossum Lauritzsen.NÅR VI MØTER HAM under lysekronene på trygge og likfrie Theatercaféen, har Fossum Lauritzsen knapt rukket å dusje av seg støvet fra Bam. Før han igjen returnerer til Iran. Denne gangen skal han mekle med presteskapet og helsemyndighetene om Røde Kors\' rolle i det videre hjelpearbeidet. Han nevner det ikke selv, men av andre får vi vite at hans «standing» i det internasjonale hjelpearbeidet er unik. Han ble som første ikke-sveitser delegasjonsleder for en utenlandsoperasjon i Røde Kors. Det skjedde i Etiopia i 1991. Internasjonalt hjelpearbeid har ført ham til noen av de mest myrtrukne menneskelige landskapene på jorda de siste 15 åra. Det har vært kriger, sult, flommer, jordskjelv og sorg i Rwanda, på Balkan, i India, Kambodsja, Tyrkia, Zaore, Sudan, Øst-Timor, Etiopia, Afghanistan, Nord-Korea og over 100 andre land. Hans tidligere sjef i Røde Kors har uttalt at Halvor har en «enestående kombinasjon av erfaring, innsikt, kompetanse og ro», for å være den klippen i felten som han har vært.Men dette innebærer også et liv i bevegelse. På det meste har Lauritzsen vært oppe i over 300 reisedager på ett år.- Om jeg er en «mission junkie»? Ja, jeg har nok vært det i perioder. Reist fra sted til sted. Det er så enkelt også, livet der ute. Det dreier seg utelukkende om jobbing. Andre tar vare på deg, ordner mat, overnatting og slike ting. Det er sosialt lettvint. Men det ligger helt klart en fare i dette også. Du melder deg ut av det faste samfunnet. Det blir vanskeligere å komme tilbake til utgangspunktet, jo mer du reiser. Det kan føre til alvorlige konsekvenser seinere i livet. Det hører med til unntakene, men jeg har sett det har ført til ensomhet, alkoholmisbruk og det som verre er.- Derfor bestemte jeg meg allerede for mange år siden til alltid å ta vare på Norge som base. Jeg setter mer og mer pris på godene vi har her hjemme.- HVA SLAGS MENNESKETYPE er du blitt etter så mange år med hjelpearbeid? Ekstrem kyniker eller en varm omsorgsperson?- He-he. Vanskelig å svare på. Jeg tror den viktigste egenskapen du må ha, er å aldri gi opp. Og så må du ha evnen til å distansere deg fra enkeltindividet, vel å merke for ved det å kunne redde enda flere mennesker. Man må være ydmyk, men bestemt.- Men klarer du å gå forbi et menneske som ligger der og dør?- Hvis jeg er på vei til et sted hvor enda flere kan reddes, ja. Dette er en gradvis prosess. I begynnelsen vil alle hjelpearbeidere hjelpe hvert eneste enkeltmenneske de kommer over. Og jeg må også understreke at Røde Kors arbeider for enkeltindividet. Men etter hvert innser du at du alene ikke greier å redde hvert eneste menneske på jorda. Og da finner du etter hvert fram til metoder å arbeide etter.Etter hver traumatiske nødhjelpsopplevelse står høyt premierte psykologer klare til etterarbeid for Røde Kors-ansatte ved hovedkontoret i Genève. Lauritzsen har som alle andre benyttet seg av tjenestene.- Men det må da likevel ligge igjen mye slagg etter de opplevelsene du har hatt?- Nja. Slikt er vanskelig å vite. Jeg klarer meg jo bra. Jeg har mange flotte kolleger her hjemme, familie og venner som jeg også støtter meg til. Men jeg skjønner at det jeg har vært med på, kan være litt uvirkelig for mine omgivelser. I begynnelsen gjorde det meg frustrert. Jeg hadde så mye å fortelle og ville at andre skulle høre. Men de mistet fort interessen. Som naturlig er. Det er litt vanskelig å forholde seg til denne typen historier. De blir litt vanskelige å ta innover seg. Slike ting er man bare nødt til å respektere. I stedet er det jeg som etter alle disse åra har fått stor forståelse for at folk interesserer seg for de nære ting! FOR NÅ ER VÅR MANN litt lei.- Ja, jeg er det. Først og fremst lei av fly, flyplasser og hoteller. Lei av å reise så mye. Lei av å sove på bakken. Selv om jeg fikk meg litt av en opplevelse nå nylig. I Iran sov jeg flere dager rett ned på bakken. Så kom jeg hjem til myk seng - og pådro meg skiveutglidning i ryggen.- Men jeg har tenkt tanken om å gjøre noe annet nå. Du skal ikke holde på for lenge med nødhjelp heller. Nå har jeg riktignok en lederfunksjon som sjef for utenlandsavdelingen i Norges Røde Kors - og opplever mindre slitasje enn en feltarbeider. - Har det vært eventyrdelen som har styrt deg - like mye som Florence Nightingale-prinsippet?- Ja, det og nysgjerrigheten. Jeg mener jeg har fått til denne jobben ganske bra. Og det skyldes mye stahet og innsatsvilje. Jeg har spurt meg selv om jeg i prinsippet kunne blitt en like god støvsugerselger. Og det tror jeg faktisk. Om staheten i familien Fossum Lauritzsen går det mange historier. Halvor er nummer tre av fire i barneflokken, men den nest yngste trillingen. Spesielt er forholdet til den noen minutter yngre Even av helt spesiell støpning. Ifølge kilder Dagbladet har snakket med, gir de to begrepet hat-kjærlighet-forhold nytt innhold. - Vi konkurrerte alltid. Det var om å gjøre å vinne. I alt. Og som vi sloss! To ganger om dagen. Det var avtalen. Første runde var på badet om morgenen. Det ble satt opp to vasker for å skille oss - uten at det hjalp. Og etter middagen var det nytt slagsmål. Mor er helt utrolig som har holdt ut med oss. Det må ha vært litt av en utfordring for henne. I dag karakteriserer Halvor Even som sin beste venn. Og slagsmålene har avtatt. Men det har ikke forhindret dem i å opprettholde et konkurranseforhold, som kan karakteriseres som lekent inntil det sykelige. La oss bare se på siste sommers hendelser.- Vi har hytte på Jeløya og fant en dag ut at vi skulle svømme over Mossesundet.- Men det er jo langt. Og trafikkfarlig?- Jooo. Men uansett, vi svømte fram og tilbake. Så steg jeg på land, mens Even la på svøm utover igjen før han kom tilbake. Det vet jeg var for å markere at han hadde svømt lengst. Så neste sommer må jeg sannsynligvis svømme Mossesundet fram og tilbake - og til den andre siden igjen. Slik er det med oss, sier storebror.Det ble flere anstrengelser i løpet av sommeren. På grunn av store ord og tilgjengelig materiale, endte Halvor også opp med å ro Jeløya rundt i ei sju fots plastjolle i høye bølger.- Jeg brukte vel 11 timer. Flere ganger måtte jeg ro inntil land for å tømme båten for vann.MEN DISSE HENDELSENE når ikke opp i eliteserien for Fossum Lauritzsen-historier. De kommer sigende etter at mannen har snakket seg varm.- Ja, så ble jeg kidnappet, da.Dette er starten på kanskje den beste av dem. Høsten 1989 ble han holdt tilbake som gissel av en leder for heszbi-islam-gruppa i Afghanistan, som ikke fikk viljen sin.- Røde Kors bygger sykehus som skal være for alle, uansett rase og religion. Hans gruppe ble holdt ute av krigsmotstanderne, og dermed gikk det utover meg.Nordmannen ble brakt i forvaring i en jordkjeller uten dagslys. I 14 dager. Fortsettelsen kunne vært hentet fra «1001 natt», der Scheherezade måtte fortelle historier for å overleve.- Han kalte meg opp en dag og ba meg fortelle om livet i Vesten. Hvordan vi bor, om kulturen vår, om kvinner. Første dag snakket jeg en halvtime. Dagen etter ble jeg kalt opp igjen. Han ville vite mer om Vesten. Han ble mer og mer nysgjerrig, og jeg satt lenger og lenger for hver dag. Til slutt var jeg bare noen timer i jordkjelleren om natta, før han hentet meg opp igjen. Da satt jeg der nede og tenkte og spekulerte ut nye historier. Det var noen hvite løgner. Men også helt vanlige ting. Bare en ting som at vi gikk på disko, og at damene gjerne engasjerte herrene, fikk øynene hans til å stå som store tinntallerkener. Det var helt fantastisk for ham. Han var generelt opptatt av damer.Etter 14 dager besluttet plutselig lederen at nok var nok.- Han sa til meg: «Ok, jeg lar deg gå. Men det er en ting du må gjøre før du drar. Du må være med og kappkjøre med russiske tanks.»- Så viste det seg at fyren hadde et svært lager av tanks - og et flere kilometer stort område å leke seg på. Vi raste rundt der, og det var ingen fare for at jeg skulle slå ham. Han var langt bedre trent enn meg til å kjøre russiske tanks.Historien kunne endt her. Men det var da den begynte. I alle fall for 26 russiske krigsfanger.- Etter endt kjøretur spurte han meg om jeg likte jakka hans. Ja, jo, den var for så vidt fin nok, den. Han lurte på om jeg hadde lyst på ei.- Den er lagd av russisk menneskeskinn, sa han stolt. Da jeg så nærmere, så jeg jo at det stemte. Jeg takket høflig, men meget bestemt nei.Denne informasjonen åpnet opp for et nytt drama. For i en annen jordkjeller like ved satt 26 russiske soldater fanget. Lang historie kort: Røde Kors fikk etter hvert til en avtale med myndighetene om en utveksling av fangene. Russerne fikk komme hjem igjen, og det samme fikk også 26 afghanske fanger i Russland. HISTORIENE ER MANGE FLERE. For eksempel den om en av verdens største transportfly som skulle lastes på Gardermoen med norsk nødhjelpsutstyr.- Jeg hadde ansvaret for innlastingen og skulle holde oversikten over hvor mye som kom om bord. Vi hadde jævla dårlig tid, og jeg må innrømme at det til slutt gikk litt surr for meg hvor mye som virkelig ble lastet inn. Flyet hadde en kapasitet på 128 tonn. - Vi kjørte på i alle ender av flyet. Da vi skulle til å ta av, merket vi at det gikk virkelig tregt. Jeg satt foran i cockpiten. Kapteinen kjørte på for fullt, og til slutt kom vi til punktet hvor vi heller ikke kunne snu. Da så jeg at kapteinen begynte å bli både svett og grå i trynet. Til slutt klarte han i siste øyeblikk å ta av. Og han var sint. Med rette. Da vi hadde opptelling, viste det seg at det var 21 tonn for mye om bord, sier Fossum Lauritzsen og hutrer.Han har flere eventyr i ermet. En gang ble han beskutt i Afghanistan, og var eneste overlevende av fem i en bil. To ganger gikk det galt med fly i Sudan. Først tippet flyet han satt i rundt på hodet etter landing. Den ene propellen surret seg fast i buskgress. En annen gang var bare Halvor og piloten om bord i et lite småfly. Halvor sovnet i lufta. Da han våknet igjen, fortsatt i lufta, satt også piloten og sov.- Disse opplevelsene dine må være ganske gode sjekketriks?- He-he. Nei, det er ikke slik det fungerer. Kanskje jeg brukte dem litt på det viset før. Men nå er jeg 44, sier Fossum Lauritzsen.SOM ER UGIFT OG BARNLØS. - Kan man redde verden og være familiemann samtidig?- Det er klart man kan. Det er mange eksempler på at det går utmerket. Jeg har også hatt mange muligheter til å binde meg. Men det er bare ikke ikke blitt slik. Jeg har forsaket mye. Men angrer heller ikke på det. Det er et bevisst valg.- Noen vil kanskje si egoistisk?- Det skal man ikke helt se bort fra. Men jeg tror mange kvinner oppfatter meg som en god kamerat. Selv om jeg sikkert har såret noen. Kanskje jeg er klar for familie nå etter hvert. Jeg har tenkt litt på det. Også på at tida er inne for å gjøre noe annet enn nødhjelpsarbeid. Bytte bransje, rett og slett. Jeg mener jeg er en brukbar leder, og har en master i administrasjon og økonomi å falle tilbake på.ET LITE SØK I SKATTELISTENE viser også at Halvor Fossum Lauritzsen har en viss formue å støtte seg mot. Formuen var ved siste telling på vel seks millioner kroner. De er på ingen måte kommet fra nødhjelpsarbeid.- Jeg er fra det du kan kalle en holden familie.- Har du noen gang sett paradokset? At du arbeider blant mennesker i dyp nød - og at du selv har millioner?- Ja, jeg har hatt litt samvittighetskvaler på dette. Men jeg ser også på pengene som en investering i min egen alderdom. Og ingen skal si at jeg ikke har jobbet hardt i disse åra.- Da er det kanskje verre at vi bruker milliarder på å dra til Mars. Er dette forsvarlig når vi har så mye nød på jorda?- Hvis erobringen av Mars kan bidra til at ressursfordelingen blant mennesker blir bedre og jorda blir et bedre sted å leve på for alle, så er det greit for meg. Men ut ifra min ringe kunnskap om planeten Mars, er jeg ikke så sikker på om det vil skje.

    sgh@dagbladet.no

Foto: Scanpix
Foto: Scanpix