Krabbekrigens ofre

Dimitrij Kravtsjenko (33) dro til Båtsfjord i Finnmark for å sikre familiens framtid. 4. september i år forsvant han på havet. Snøkrabbefiskerens død er med på 
å avdekke umenneskelige forhold på fangstbåtene og tåkelegging av ansvarsforhold.

Av: Gunnar Thorenfeldt, Siri Gedde-Dahl, Leif Stang, Ola Strømman, Hans Arne Vedlog og Rønnaug Jarlsbo
Foto: Øistein Norum Monsen, Tomm W. Christiansen og privat.

Krabbekrigens ofre

«Hei mine kjære som pappa elsker. Pappa er om bord i en båt i Norge akkurat nå. Datoen er 19. desember og klokka er tolv midt på natta. Ikke vær lei deg uten pappa, jeg kommer tilbake om cirka fem måneder. Se så fin naturen er her!»

Dimitrij Kravtsjenko

HJEMME I ODESSA: Dimitrij Kravtsjenko hjemme med sønnen Timofei (1).
HJEMME I ODESSA: Dimitrij Kravtsjenko hjemme med sønnen Timofei (1). Vis mer

Det er fem dager til julaften, året er 2015, og på dekket til snøkrabbebåten «Valka» står ukraineren Dimitrij Kravtsjenko. Skipet ligger til kai i Båtsfjord i Finnmark. Det er stiv kuling med kraftige vindkast og minus fem grader. Havet ser svart ut mot den hvite snøen. Dimitrij har nettopp kommet til Norge for å fiske snøkrabber. Han har reist fra krig. Fattigdom. Fallende valutakurs. Arbeidsløshet. Og fra kona Irina og lille Timofei som bare er ett år gammel. Det er dem han snakker til gjennom mobilkameraet:

«Hør på mamma! Vær en god gutt! Vær frisk! Jeg sender mange kyss. Jeg elsker deg veldig sterkt. Se på skjegget mitt! Det gjør at jeg føler meg varm og at jeg ikke er kald. Nordmenn tror jeg er innfødt. Alt kommer til å bli ok. Vær tålmodig og alt kommer til å gå bra.»

Dimitrij Kravtsjenko

JAKTET KRABBER: Dimitrij Kravtsjenko (33) dro til Finnmark for å være med på snøkrabbeeventyret.
JAKTET KRABBER: Dimitrij Kravtsjenko (33) dro til Finnmark for å være med på snøkrabbeeventyret. Vis mer

Det nye gullet

Det er tjue år siden den første snøkrabba dukket opp utenfor Norge, ved Gåsbanken, sørøst i Barentshavet. Siden har stadig flere av den ettertraktede arten krabbet inn i havområdet nord for Norge og Russland. Snøkrabba er gourmetmat på linje med kongekrabbe på asiatiske, amerikanske og etter hvert europeiske restaurantbord. De siste åra har etterspørselen internasjonalt tatt av. Gjennomsnittsprisen fra fisker er tredoblet fra 26 kroner per kilo i 2014 til 88 kroner i dag.

Havforskningsinstituttet anslo i 2014 at fangstpotensialet for snøkrabba i Barentshavet i år 2035 ville være et sted mellom 40 000 og 100 000 tonn.

Mens norske fiskebåteiere var avventende til å rigge om båtene sine og hive seg på det nye gullrushet, satte fiskebåter fra andre steder i verden kursen mot lille Båtsfjord i 2013. Først kom et spansk skip. Deretter begynte det å dukke opp latviske og litauiske båter, samt båter fra den russiske Stillehavskysten. Fiskebåtene var rigget med sørkoreanske teiner for krabbefiske. Om bord i båtene jobbet russiske, ukrainske og indonesiske sjømenn.

En av dem var ukraineren Dimitrij Kravtsjenko.

DRØMTE OM NORGE: - Vi drømte om å flytte til Norge, sier Irina Kravtsjenko, her hjemme i leiligheten i Odessa.
DRØMTE OM NORGE: - Vi drømte om å flytte til Norge, sier Irina Kravtsjenko, her hjemme i leiligheten i Odessa. Vis mer

I kulissene sto russiske, koreanske og amerikanske forretningsfolk i et uoversiktlig selskapsnettverk som strakte seg fra Seychellene og Panama, Vladivostok og Hongkong. De fikk det travelt med å sikre seg så store verdier som mulig, mens fisket ennå var uregulert.

Ved utgangen av 2016 var det levert i alt 31 000 tonn snøkrabbe til norske mottak, til en førstehåndsverdi av 900 millioner kroner. To tredjedeler av dette sto den utenlandske flåten for.

Etter 2016 sluttet den baltisk-russiske flåten å levere snøkrabbe i Norge på grunn av norske og russiske restriksjoner.

Forelsket i Båtsfjord

Dimitrijs første møte med Norge var gjennom vinduene i minibussen som brakte ham og de andre sjømennene fra flyplassen i Murmansk til brygga i Båtsfjord. Sjøfolkene filmet turen gjennom Finnmark med mobiltelefon: Mennene på videoen lo.

De var i godt humør, tydelig spente på hva som ventet dem. Gjennom bilvinduene så de fjelltopper med snø og dvergbjørk som bøyde seg i vinden. Etter hvert som de nærmet seg bestemmelsesstedet forsvant alt som minnet om trær og busker, og landskapet ble arktisk. Så var de endelig framme i Båtsfjord, et søvnig nordnorsk tettsted med fiske og fiskeindustri som hovednæring. Det var desember. Båtsfjordinger flest holdt seg innendørs.

IDYLL: For Dimitrij var møtet med Båtsfjord starten på en forelskelse. Dette er et av mange bilder han sendte hjem til kona.
IDYLL: For Dimitrij var møtet med Båtsfjord starten på en forelskelse. Dette er et av mange bilder han sendte hjem til kona. Vis mer

Videofilmene og bildene Dimitrij sendte hjem til Odessa, viste tomme gater og julepyntede trehus: Møner med fargerike lyslenker, grantrær med juletrebelysning. I en hage satt en nisse på en slede bak et selvlysende reinsdyr.

For Dimitrij var møtet med Båtsfjord starten på en forelskelse. Til kona i Odessa fortalte han entusiastisk at i Båtsfjord hadde ikke folk gitter foran vinduene, de følte seg trygge, gikk ikke rundt med en konstant frykt for at noen skulle bryte seg inn. I Norge tjente folk godt, de var ikke fattige som hjemme i Ukraina.

Ut i Smutthullet

De par dagene mannskapet tilbrakte i Båtsfjord før skipene satte kurs mot det internasjonale havområdet Smutthullet i Barentshavet, vandret Dimitrij rundt i gatene mellom trehusene. Han skjønte at det han så bare var en liten flik av landet, men Dimitrij hadde bestemt seg: Han elsket Norge og den norske naturen så høyt at han en dag ville ta med seg kona og Timofei og flytte hit. Han kom til å måtte jobbe mye og hardt for å få det til, skrev han, men drømmen skulle bli virkelighet.

I HARDT VÆR: Dimitrij sendte dette bildet fra snøkrabbeskipet «Valka» hjem til kona da han var på jobb i Barentshavet i mars 2016.
I HARDT VÆR: Dimitrij sendte dette bildet fra snøkrabbeskipet «Valka» hjem til kona da han var på jobb i Barentshavet i mars 2016. Vis mer

Drøyt to måneder seinere sendte han nok en video hjem. Det var blitt 2016. Det latviske krabbefartøyet «Valka» befant seg midt ute i Barentshavet, var lastet med hundrevis av teiner og på vei mot Smutthullet:

I løpet av to år leverte «Valka» over 300 tonn med snøkrabbe til Båtsfjord Sentralfryselager. Både fryselageret, der kommunen er hovedeier, og Båtsfjord havn, fikk betydelige inntekter av snøkrabbefisket fra de utenlandske båtene.

Den sterke vinden gjør det nesten umulig å høre stemmen hans, men bildene viser hvordan krabbeskipet kjemper mot frådende bølger. Det kalde vannet har lagt seg som is på dekksbord, vaiere og reling. Tre menn i oransje sydvester forsøker å holde balansen mens de lemper teiner ut i havet. De er klissvåte og ser ut som om de danser på toppen av en vaskemaskin uten feste:

«Dette er vår turbo-gjeng. Alle jobber. Dette er slik det er. Og dette er slik vi jobber. Nå skal vi fange krabber»,

Dimitrij Kravtsjenko

Snøkrabberushet ble ønsket hjertelig velkommen i Båtsfjord, og ga lokalsamfunnet en økonomisk innsprøyting i form av arbeidsplasser og penger.

SMUTTHULLET:
Betegnelsen på et havområde i Barentshavet, omgitt av Norges økonomiske sone, fiskevernsonen ved Svalbard og Russlands økonomiske sone. Området betraktes som internasjonalt farvann eller «åpent hav». Kontinentalsokkelen under havet i Smutthullet er 85 prosent russisk, 15 prosent norsk.
SVALBARDSONEN:
Etter Svalbardtraktaten har en rekke land rett til å utnytte naturressursene på og rundt Svalbard. Derfor kan utenlandske skip med kvote fiske der. Men Norge mener havbunnen rundt Svalbard er en del av norsk kontinentalsokkel. Skulle latvierne vinne fram i Høyesterett, kan eventuelle olje- og gassressurser rundt Svalbard ligge i potten.

Langt hjemmefra

Det er langt fra Båtsfjord i Finnmark til Odessa i Ukraina. Mens norsk velstand råder i Båtsfjord, lever majoriteten av befolkningen i Ukraina i dyp fattigdom. Forstedene til Odessa er preget av de grå boligblokkene som man finner spredd rundt i hele det tidligere Sovjetunionen. I entreen i en treromsleilighet i en av blokkene henger det et norsk flagg. Leiligheten i sjette etasje har de siste åra vært hjemmet til Dimitrij Kravtsjenko, kona Irina (27) og sønnen Timofei.

INGEN TRØST: - Jeg har mistet det kjæreste jeg har. Kanskje alt, sier Irina Kratvtsjenko.
INGEN TRØST: - Jeg har mistet det kjæreste jeg har. Kanskje alt, sier Irina Kratvtsjenko. Vis mer

Irina har langt mørkt hår. Hun er høy og tynn, og forsøker å smile. Blikket er fast. Fokusert. Nesten trassig. Selv om hun har mer enn fem års utdannelse i økonomi og jobber som leder i en bank, må hun klare seg med ei lønn på rundt 3000 kroner i måneden. For strøm, barnehage, fotballtrening og oppvarming av leiligheten, betaler hun 1569 kroner.

SNØKRABBE:
Langarmet krabbeart som seiler opp som delikatesse på linje med kongekrabbe. Attraktiv særlig i USA, Korea og Japan. Naturlig i Stillehavet fra Japan til Beringstredet, og i Atlanterhavet fra Cape Cod til vestlige Grønland. Ble første gang registrert i Barentshavet i 1996. Havforskningsinstituttet anslår fangstpotensialet i Barentshavet til 40 000–100 000 tonn i år 2035. Bare hannene, som kan bli opp mot halvannen kilo, fanges kommersielt.
Foto: Havforskninginstituttet
Kilder til fakta: Havforskningsinstituttet, Wikipedia, m.fl.

Dimitrij jobbet opprinnelig som oppsynsmann i et naturreservat, men da krigen kom til Ukraina i 2014, kollapset økonomien. I løpet av det året falt gjennomsnittslønna i Ukraina fra vel 4000 kroner til rundt 1600 kroner i måneden. Samtidig økte levekostnadene dramatisk. Det ble vanskeligere og vanskeligere for folk å få hverdagen til å gå opp.

- Til slutt lå Dimitrijs lønn på under 1000 kroner i måneden. Vi så at det ikke gikk lenger, at han måtte reise ut og finne seg arbeid, forteller Irina.

Hun sitter på en puff i den lille stua. Sønnen Timofei, som er blitt fire år, er i barnehagen.

Sult og kulde

En bekjent visste om en jobb på en latvisk fiskebåt som opererte utenfor norskekysten. Seinhøsten 2015 grep Dimitrij muligheten. På arbeidskontrakten sto det at han var ansatt i bemanningsselskapet Mayking Management på Seychellene. Båten han skulle jobbe på var eid av det latviske rederiet Baltjura-Serviss.

MÅTTE SPISE AGN: Noen ganger var det så lite mat om bord i båten at mannskapet til slutt måtte spise agn.
MÅTTE SPISE AGN: Noen ganger var det så lite mat om bord i båten at mannskapet til slutt måtte spise agn. Vis mer

Irina og Dimitrij var lettet, framtidsutsiktene var plutselig lysere. Ifølge kontrakten skulle han tjene minst 13 000 norske kroner i måneden.

Dessverre skulle ingenting bli som de drømte om.

- Da han kom hjem etter fem måneder var det nesten ingenting igjen av ham. Kinnene var hule, og han måtte stramme beltet femten centimeter lenger inn for å holde buksa oppe. Han fortalte meg at de jobbet mellom 12 og 16 timer, hver eneste dag. Uten pause. At skipet til tider hadde så lite mat igjen, at de måtte spise agn rett fra bøtta, forteller Irina.

Dimitrij frøs konstant i de fem månedene han jobbet på «Valka». Siden han hadde så store føtter, var det ingen arbeidssko som passet, og han måtte jobbe i vanlige sko med doble sokker. Utendørs, på dekk, viste gradestokken ofte ned mot 15 minusgrader. Noen ganger måtte de jobbe inne på kjølerommet, der det var enda kaldere.

- Han kalte det et helvete, sier Irina.

PÅ VEI HJEM: - Dimitrij kalte det for et helvete, forteller Irinia. Dette bildet tok Dimitrij rett før han reiste hjem sommeren 2016.
PÅ VEI HJEM: - Dimitrij kalte det for et helvete, forteller Irinia. Dette bildet tok Dimitrij rett før han reiste hjem sommeren 2016. Vis mer

- Selv om han tjente godt, så var det ikke et sted man ville være. Han lovet at han aldri skulle reise opp dit igjen.

Det neste året søkte Dimitrij jobber i hjemlandet, uten hell. I januar 2018 gikk turen igjen til Norge og Båtsfjord, lønna ble for fristende. Den lille familien trengte pengene. Eierne av krabbefartøyet han nå fikk hyre på, «Kalmar», var de samme som sist.

En grusom beskjed

Irina sitter i stua og holder et bryllupsbilde mellom hendene. På bildet smiler hun så mye at ansiktet nesten sprekker opp, bak henne står ektemannen Dimitrij med armene trygt rundt henne.

SLITEN BÅT: Bildet av snøkrabbebåten «Kalmar» fra 2015.
SLITEN BÅT: Bildet av snøkrabbebåten «Kalmar» fra 2015. Vis mer

Det er gått to uker siden kapteinen fra «Kalmar» ringte. Irina var på jobb og skulle snart hente sønnen i barnehagen.

- Jeg tenkte først at det var en feil. At det ikke kunne stemme. At telefonen måtte være til noen andre. Derfor ba jeg om å få ringe ham opp igjen.

Irina låste dørene til banken hvor hun jobber, før hun gikk ut på gata, satte seg på en benk – og ringte kapteinen tilbake.

- Da forsto jeg at det stemte. Jeg hadde mistet det kjæreste jeg hadde.

Fire dager seinere fikk Irina en e-post fra kapteinen som bekreftet det han hadde sagt på telefon:

KLONDYKE:
En rekke baltiske og russiske båter dominerte snøkrabbefangsten i Barentshavet fra starten i 2013. I toppåret 2015 ble det levert mer enn 16 000 tonn krabbe i Norge. Fisket var på norsk side uregulert fram til nyåret 2015, og fram til høsten 2016 på russisk side i Barentshavet. Norge har nå et generelt forbud mot snøkrabbefiske og bare norske båter med dispensasjon får fiske. Årlige kvoter har de to siste åra vært på 4000 tonn.

«Jeg erklærer herved at 4. september 2018 forlot din ektemann Dimitrij Kravtsjenko kahytten 03:35 og meldte seg aldri til tjeneste. Han ble ikke funnet noe sted på skipet og det ble regnet med at han hadde falt over bord på grunn av forsømmelse. (…) Selv om vi lette i tre dager, så ga det ingen resultater - (…) Kravtsjenko ble aldri funnet. (…) informerer deg nå offisielt om dødsfallet til din ektemann Dimitrij Kravtsjenko. Vennligst ta imot vår kondolanse, både min og mannskapets».

Ifølge skipets elektroniske sporingsdata som Dagbladet Magasinet har innhentet, satte «Kalmar» kursen nordover 5. september, halvannet døgn etter at Dimitrij forsvant.

Når kaptein Igor Vladimirovitsj Zalogin på «Kalmar» blir konfrontert med avviket mellom sporingsdata og det han forteller Irina om letingen, fastholder han at de søkte etter Dimitrij i tre dager.

Irina forteller om sønnen, som tror at pappaen hans lever og jobber om bord i en båt, at han er sterk og tåler alt.

- Han spør hver dag: «Når kommer pappa hjem?»

27-åringen klarer ikke å holde tilbake gråten.

- Jeg forstår det ikke. Da han tok hyre, trodde jeg han skulle jobbe for et seriøst selskap i Norge.

LYKKELIGE TIDER: Dimitrij og kona Irina med sønnen Timofei. Men 2014 var ikke et lett år å bli foreldre. Krig brøt ut i Ukraina og økonomien kollapset.
LYKKELIGE TIDER: Dimitrij og kona Irina med sønnen Timofei. Men 2014 var ikke et lett år å bli foreldre. Krig brøt ut i Ukraina og økonomien kollapset. Vis mer

Ingen vil ta ansvar

At hennes 33 år gamle ektemann er borte for alltid, er bare en av tingene Irina Kravtsjenko ikke forstår. Hvorfor forsvant han på havet utenfor Kanariøyene hvis båten skulle fiske krabber i Norge? Var jobben hans virkelig å fiske krabber? Hvem jobbet han egentlig for?

Og hvorfor påtar ingen seg ansvaret for å utbetale erstatning eller forsikringspenger for Dimitrij Kravtsjenko?

LATVISK BÅT: Selv om Dimitrij jobbet på en latvisk båt var han ansatt i et selskap registrert på Seychellene.
LATVISK BÅT: Selv om Dimitrij jobbet på en latvisk båt var han ansatt i et selskap registrert på Seychellene. Vis mer

Norberts Petrovskis er latvisk inspektør i Den internasjonale transportføderasjonen (ITF) og har forsøkt å hjelpe Irina med å finne ut av hvilke rettigheter hun og sønnen har.

- Hadde Dimitrij vært ansatt i et selskap som betalte skatt for sine arbeidstakere til Latvia, ville etterlatte kunne krevd erstatning fra staten. Problemet her er ikke latvisk lov, men at det latviske rederiet Baltjura-serviss opererer med ansettelseskontrakter via et selskap på Seychellene, sier Petrovskis.

Han mener Irinas eneste sjanse for å få erstatning er å komme i forhandlinger med Dimitrijs arbeidsgiver.

Irina har ringt og sendt e-poster til rederiet og myndighetene, uten å få svar. Hun har vurdert å reise for å finne båten, få politiet til å granske eierne og ransake lugarene.

ARBEIDSTID:
Et EU-direktiv fra 2003 forbyr 16-timers dager, maksimum er 13 timer. Det skal være 11 timers hvile mellom hver økt. Gjennomsnittlig arbeidstid per uke skal over et år ikke overstige 48 timer. Arbeidskontraktene sjøfolkene Dagbladet Magasinet har snakket med, har ingen bestemmelser om arbeidstid.

Hun vil at de Dimitrij jobbet for skal bli stilt til ansvar. Men hun vet ikke hvem de er, og hun er usikker på om det vil være trygt for henne å rote mer i saken.

Angelica Gjestrum, ITF-inspektør i Norsk Sjømannsforbund, er russisktalende og har på forespørsel fra Dagbladet Magasinet gått gjennom Dimitrijs arbeidskontrakt. Hun kaller det en «standard russisk arbeidskontrakt», og finner ingen ulovlige formuleringer. Hun mener likevel det er sterkt kritikkverdig at kontrakten er inngått med et selskap på Seychellene når Dimitrij i realiteten jobber for et latvisk rederi. Dette stiller ham i en veldig svak situasjon, mener Gjestrum.

Kurs mot Afrika

Ifølge Irina trodde både hun og Dimitrij at han igjen skulle på snøkrabbefiske da han reiste tilbake til Båtsfjord 2. januar i år. Men det latviske skipet «Kalmar» hadde vært utestengt fra krabbefiske på norsk sokkel siden januar 2015. Da fastslo norske myndigheter at snøkrabba tilhører den norske kontinentalsokkelen. Norge har også nektet å godkjenne kvotene som EU ga de latviske båtene i 2016.

DRO TIL GRØNLAND: Dimitrij deltok på forsøksfiske etter snøkrabbe utenfor Grønland, før båten vendte sørover.
DRO TIL GRØNLAND: Dimitrij deltok på forsøksfiske etter snøkrabbe utenfor Grønland, før båten vendte sørover. Vis mer

De latviske båtene kunne likevel fiske i russisk farvann fram til høsten 2016, da også russerne satte foten ned. I januar 2018 ville derfor «Kalmar» fått kystvakten etter seg, uansett hvor de prøvde å fiske snøkrabbe i Barentshavet.

EU-STRID:
Norge mener utlendinger ikke
har rett til å fiske snøkrabbe hverken i Smutthullet eller i Svalbardsonen, til 
tross for at dette er internasjonalt farvann. Norge mener snøkrabba tilhører havbunnen. Dette er omstridt, og EU har delt ut kvoter til EU-fartøy i Smutthullet
og Svalbardsonen
i strid med Norges rettsoppfatning.

Ved tre anledninger er utenlandske båter tatt for det den norske Kystvakten mener er ulovlig snøkrabbefiske.

13. januar 2018 forlot «Kalmar» området utenfor Båtsfjord, og satte kursen sørover, til Klaipeda, en havneby i Litauen. Der ble Dimitrij i flere måneder, ikke for å fiske snøkrabber, men for å hjelpe til med å pusse opp båten.

20. juni forlot «Kalmar» Klaipeda for å hente agn på Island. Natt til 24. juli satte båten kurs mot Grønland, og gikk de neste ukene i skytteltrafikk mellom Reykjavík og det åpne havet utenfor Grønland. Der drev de forsøksfiske etter snøkrabbe.

- Dimitrij fortalte at det var blitt så vanskelig å finne krabber utenfor Norge. Derfor måtte de forsøke å finne nye steder. Dessverre ga ingen av stedene de resultatene som rederne ønsket, forteller Irina.

Igjen satte «Kalmar» kursen sørover, og 3. september ankom krabbeskipet Kanariøyene.

Dimitrij kunne fortelle Irina at de nå var på vei til Afrika for å lete etter nye arter å fiske.

Samme natt, den 4. september klokka 03.35, en halv time før han skulle ha meldt seg til tjeneste, forlot Dimitrij kahytten. Han meldte seg aldri.

Noen timer tidligere hadde Irina snakket med ham:

- Da fortalte han at båten var på vei mot Mosambik. Han var i godt humør. Kollegene om bord hadde kjøpt gaver og kake for å feire 34-årsdagen hans fire dager seinere.

SKITTENT KAHYTT: Om bord snøkrabbebåten «Kalmar» var det ille forhold, ifølge mannskapets egne forklaringer. Bilder viser at lekkasjer har blitt forsøkt tettet med byggeskum.
SKITTENT KAHYTT: Om bord snøkrabbebåten «Kalmar» var det ille forhold, ifølge mannskapets egne forklaringer. Bilder viser at lekkasjer har blitt forsøkt tettet med byggeskum. Vis mer

Mørk historie

Ingenting tyder på at Dimitrij kjente forhistoriene til de to båtene da han mønstret på i Norge. Han var først og fremst opptatt av å forsørge familien sin.

Dagbladet Magasinet har fått tilgang til bekymringsmeldinger, rapporter, rettsdokumenter, brev til fagforeninger og tilsynsmyndigheter, og lønnskrav, som alle gjelder den baltiske snøkrabbeflåten «Valka» og «Kalmar» er en del av.

«Vi er søppel. Second hand»

Sjømann, "Kalmar"

Allerede 6. juni 2015, et halvt år før Dimitrij mønstret på for første gang, sendte ei gruppe mødre og koner en e-post til det ukrainske sjømannsforbundet der de tryglet om hjelp på vegne av sine ektemenn og sønner om bord på «Kalmar», langt ute i Barentshavet:

LEKKASJER: Taket i messa på «Kalmar» lakk.
LEKKASJER: Taket i messa på «Kalmar» lakk. Vis mer

«Lønninger er ikke utbetalt på tre måneder. De har 16 timers arbeidsdager, de må jobbe med omlasting uten ekstra betalt, og de får ingen hviletid. Forholdene er svært uhygieniske, og friskt vann og mat gikk tomt allerede for to uker siden», skrev de.

Dagbladet Magasinet har snakket med en rekke sjøfolk som har vært om bord på «Kalmar». Ingen av dem ønsker å stå fram, og flere sier de er redde. Men de har gitt fra seg lønnsslipper og arbeidskontrakter, og bilder og videoer som dokumenterer kritikkverdige forhold om bord:

«Se her: (…) Ingen redningsvest, ingen gassmasker, ingenting er tilgjengelig. Hvis vi dør, så dør vi vel som rotter».

Stemmen kommenterer en video som viser hvordan alle dører til skap som skal inneholde sikkerhetsutstyr er låst med hengelås. Bildene på den samme videoen viser at vinduene i kahyttene er amatørmessig tettet med fugemasse. Så zoomer kameraet inn på en halvfull literflaske med vann.

- UHYGIENISK: Mannskapet klaget på skitne og uverdige forhold.
- UHYGIENISK: Mannskapet klaget på skitne og uverdige forhold. Vis mer

«Dette er alt vannet vi har igjen», sier stemmen, før kameraet flyttes over mot noen sammenteipede ledninger.

«I natt fikk jeg støt da jeg skulle gå på toalettet», forteller han videre, før kameratene i kahytten forteller at de er slitne på grunn av de lange arbeidsøktene.

«Vi er søppel. Second hand», sier en.

Redde sjømenn

Vitnesbyrd fra over 40 snøkrabbefiskere, hvorav flere har jobbet på de samme båtene som Dimitrij, forteller om uholdbare situasjoner. Noen forteller om rustfarget drikkevann, noen om at når de slapp opp for proviant, spiste de krabbeklør og agn, det vil si frossen akkar.

Den norske kystvakta har fått tilsvarende historier fra denne snøkrabbeflåten. Flere av fiskerne sier at de skal ha betalt høye summer for å få jobb utenfor norskekysten:

REDDE: Sjøfolkene er redde for å stå åpent fram.
REDDE: Sjøfolkene er redde for å stå åpent fram. Vis mer

«Jeg betalte en agent 25 000 kroner for jobben. De sa at jeg skulle tjene 25 000 kroner i måneden. Men da jeg kom om bord, viste det seg at jeg at jeg bare fikk 6000 kroner. I tillegg ville de at jeg skulle betale for reisen og kost og losji om bord. Da jeg forlot skuta sju måneder seinere, skyldte jeg fortsatt penger.»

«Jeg satt igjen med 24 000 kroner etter flere måneder, hvor jeg jobbet som slave 16 timer hver dag, uten hviletid. Tre av månedene om bord fikk jeg aldri betalt for.»

«En representant for selskapet fortalte oss at hvis vi noen gang fortalte om forholdene om bord kom vi aldri til å komme hjem. Det kom til å vente folk på oss på russisk side av grensa, og vi kom til å forsvinne og ikke bli funnet før snøen har smeltet.»

Dagbladet Magasinet kjenner identiteten på mannen som angivelig skal ha kommet med drapstrusler. Han har ikke besvart vår henvendelse.

«Det var en eldre mann om bord på båten. Da han ikke jobbet fort nok, begynte mannskapet å mishandle ham. Han ble banket opp og slått hver natt. Etter en måned ba han om å få forlate båten uten å få betalt. Jeg synes fortsatt det er vondt å snakke om det. Men jeg turte ikke å gjøre noe for å redde ham. Jeg var redd for at de ville gå etter meg hvis jeg sa noe.»

Dagbladet Magasinet har konfrontert rederiet og relevante selskaper med sjøfolkenes dokumentasjon av arbeidsforholdene, men har ikke mottatt noen svar. Derimot har en av kapteinene på snøkrabbebåtene svart på vår henvendelse.

- Dette er ikke slaveri

Kaptein Igor Vladimirovitsj Zalogin er 53 år. I 36 av dem har han vært på sjøen, de siste 15 åra som kaptein. Da Dimitrij forsvant fra «Kalmar», var Zalogin båtens øverstkommanderende.

Da Dagbladet Magasinet får kontakt, befinner «Kalmar» seg i Sør-Kina-havet, et døgn fra Busan i Sør-Korea.

På telefonen benekter han at forholdene om bord er, eller har vært, så kritikkverdige som Dimitrij og tidligere mannskap har beskrevet.

- Det er galskap. Dette er verken slaveri eller menneskehandel. Folk vet hva de er med på. Arbeidsvilkårene står i kontrakten. Å jobbe om bord i båten er veldig hardt. Alle sier at krabbefiske er verdens hardeste jobb. Men jeg lover deg: Folk tjener godt om bord på disse båtene. Vi har ikke jobber nok til alle som ønsker det, sier kapteinen.

Han vil ikke kommentere påstandene fra mannskapet om for lite og dårlig mat. Han sier han ikke kjenner til at mannskap har mottatt drapstrusler eller blitt lurt av agenter. Han tror heller ikke at Irinas ektemann har vært utsatt for noe kriminelt, men aner ikke hva som kan ha forårsaket dødsfallet:

- Vi kan bare gjette. Det var natt, det var mørkt. De fleste om bord hvilte. Vi var på vei fra ei havn til ei annen, sier han.

- Etterpå ble hele mannskapet avhørt, ingen hadde sett noe. Vi vet at Dimitrij forlot kahytten sin med telefon og høretelefoner, så sannsynligvis skulle han ringe hjem. Det blåste ganske bra den natta, kanskje var han uforsiktig og skled og falt over bord?

Kapteinen sier han ikke aner hvem som eier «Kalmar» og rederiet Baltjura-serviss.

- Tror du at de ville fortalt meg det? Som regel vet ikke vi hvem vi jobber for. Jeg vet ikke hvem som eier selskapet.

Zalogin sier han tar Kravtsjenkos død tungt.

- Jeg føler det tungt, fordi mitt rykte er skadet. I praksis har kapteinen alltid skylda. Alt som skjer om bord i en båt er kapteinens ansvar, det hjelper ikke om han er våken eller sover. Følelsen det gir kan ikke beskrives og kommer til å forfølge meg resten av livet.

INGEN SJEF: Her i Liepaja i Latvia ligger hovedkvarteret til Baltjura-Serviss.
INGEN SJEF: Her i Liepaja i Latvia ligger hovedkvarteret til Baltjura-Serviss. Vis mer

Frisør ble rederi

Hvem jobbet egentlig Dimitrij for? Et nettsøk viser at «Kalmar» og «Valka» eies av rederiet Baltjura-serviss som holder til i den latviske havnebyen Liepaja. Ifølge det latviske selskapsregisteret hadde rederiet i 2017 ingen omsetning. Kontaktperson for selskapet er Aleksandras Ramanauskas.

Registeret forteller videre at Baltjura-serviss eies av et lite litauisk selskap, Turijanus, som igjen er eid av en russer ved navn Maksim Chan.

Turijanus drev fram til 2014 med hår- og skjønnhetspleie, men gikk så over til fiske og sjømatproduksjon. Selskapet har én ansatt og en omsetning på under 50 000 kroner.

BLE REDERI: Her er frisøren i Klaipeda i Litauen, som senere eide en stor snøkrabbeflåte i Barentshavet.
BLE REDERI: Her er frisøren i Klaipeda i Litauen, som senere eide en stor snøkrabbeflåte i Barentshavet. Vis mer

På Turijanus’ adresse i havnebyen Klaipeda i Litauen, er det ingen fiskeribedrift å oppdrive. Der finner vi i stedet en frisørsalong, som tidligere het Turijanus. Kvinnen som driver salongen i dag, forteller at hun husker en fyr ved navn Ramanauskas som var sentral i frisørsalongen før hun overtok.

Turijanus eneste aksjonær, russiske Maksim Chan, er jurist med spesialitet på sjørett og advokat for sentrale aktører i krabbebransjen. På advokatens russiske telefonnummer svarer ingen. I stedet kommer det en melding på koreansk om at telefonen er skrudd av.

Heller ikke på adressa i den latviske havnebyen Liepaja, hvor Baltjura-serviss skal ha kontorer, finnes det et skilt eller ei ringeklokke med selskapsnavnet. De fleste kontorene i den gamle bygården virker tomme. I en korridor møter vi ei eldre kvinne med hvitt hår og briller med stålinnfatning.

- Hei, er dette Baltjura-serviss?

- Nei, dem har jeg aldri hørt om. Prøv lenger ned i gangen.

Nederst i gangen sitter en eldre mann og jobber i noe som kan likne et lite radio-verksted.

- Baltjura-serviss? Jeg tror jeg har hørt om det selskapet. Kanskje de holder til i bakgården?

I bakgården treffer vi to kvinner. De virker redde.

- Ja. Dette er Baltjura-serviss.

Sjefen er ikke til stede, sier damene, men en av dem tilbyr seg å skrive ned navnet og telefonnummeret hans: Aleksandras Ramanauskas. Idet vi forlater bakgården, kommer en av dem løpende.

- Hei. Mr. Ramanauskas vil at dere heller skal snakke med Didzis Šmits. Han er rederiets talsperson.

Vi kjenner allerede til navnet, Didzis Šmits er en av Latvias mest kjente lobbyister og ble valgt inn i det latviske parlamentet i oktober. Han nevnes nå som mulig finansminister i en ny regjering.

- Jeg vet ikke mer, sier kvinnen.

- MILLIARDVERDIER: - Vi tror at krabbekjøttet i framtida kommer til å bli like mye verdt som torsken. Det er altfor store rikdommer til at vi kan la være å slåss for dem. Vi kan tjene milliarder, men Norge forsøker å stoppe oss, sier Didzis Šmits, talsperson for Eurocrab i Latvia.
- MILLIARDVERDIER: - Vi tror at krabbekjøttet i framtida kommer til å bli like mye verdt som torsken. Det er altfor store rikdommer til at vi kan la være å slåss for dem. Vi kan tjene milliarder, men Norge forsøker å stoppe oss, sier Didzis Šmits, talsperson for Eurocrab i Latvia. Vis mer

En latvisk sjefslobbyist

I en fire etasjers nyklassisistisk bygning fra 1800-tallet, i gamlebyen i sentrum av Latvias hovedstad, Riga, sitter Didzis Šmits (43). Han har mørk blå dress, hvit skjorte og rødt slips. På veggen på kontoret hans henger det et stort kart over Europa.

- Latvisk næringsliv vet ikke alltid så mye om hva som skjer i EU. Det er der jeg kommer inn. Jeg hjelper næringslivet å forstå hvordan ting fungerer i Brussel, forteller Šmits, som de siste åra har jobbet for snøkrabbebåtenes redere.

- Vi tror at krabbekjøttet i framtida kommer til å bli like mye verdt som torsken. Det er altfor store rikdommer til at vi kan la være å slåss for dem. Vi kan tjene milliarder, men Norge forsøker å stoppe oss, sier han.

Šmits forteller at to latviske selskaper i august 2015 gikk sammen om å stifte European Crabbing Association. Organisasjonen ga Šmits i oppdrag å fronte de åtte båtene, som de kalte «EU-flåten».

KAN BLI FINANSMINISTER: I oktober i år ble Šmits valgt inn i det latviske parlamentet. Nå blir han nevnt som mulig ny finansminister.
KAN BLI FINANSMINISTER: I oktober i år ble Šmits valgt inn i det latviske parlamentet. Nå blir han nevnt som mulig ny finansminister. Vis mer

«En ny æra for krabbeindustrien», står det på nettsida til organisasjonen, hvor det blir beskrevet hvordan krabbenæringen snart vil bli en milliardindustri. Der ligger det også en oversikt over båtene som tilhører «EU-flåten». To av dem som pryder forsida er «Valka», som Dimitrij jobbet på i 2015, og «Kalmar» som han mønstret på i 2018.

Šmits forklarer at organisasjonens mål var å få tak i krabbekvoter i Smutthullet før Russland og Norge fikk regulert ressursene.

- Vi forsto at det hastet, at krabbefisket kom til å bli regulert. Det var viktig for oss å komme inn raskt, sier Šmits.

Da Norge og Russland lukket krabbefisket i Smutthullet for andre nasjoner i henholdsvis 2015 og 2016, ble latviernes mål fiskevernsonen rundt Svalbard.

- Dette er en rikdom som Latvia og EU bør slåss for, sier Šmits.

Vil ikke røpe eiere

Han har liten lyst til å si noe om sine oppdragsgivere - eierne av Baltjura-serviss.

- Jeg vet selvfølgelig hvem de er. Men jeg har ikke nødvendigvis lov til å si til det til dere, sier Šmits og legger til at han kan høre med dem om de synes det er greit.

Han sier han skal sende oss en e-post når han har snakket med dem. Til tross for utallige purringer, kommer aldri den e-posten.

Dagbladet Magasinet prøver nok en gang å få kommentar til påstandene om sosial dumping og dødsfallet til Dimitrij fra daglig leder Aleksandras Ramanauskas i Baltjura-serviss.

- Jeg kommer ikke til å svare på noen spørsmål. Jeg har min pr-rådgiver i Riga. Det vet dere veldig godt, sier Ramanauskas før han legger på.

Heller ikke moderselskapet Turijanus svarer på Dagbladet Magasinets henvendelser.

Vi går tilbake til Šmits og ringer på. Banker på. Men ingen åpner. I stedet sender Šmits en SMS til en journalist i Latvia som har bistått Dagbladet Magasinet i arbeidet med denne artikkelen:

«Hei. Det kommer ikke til å bli noen kommentar fra meg. Disse 'kollegene' fra Dagbladet jobber for den norske regjeringen mot interessene til den latviske staten. Jeg tror du vet dette veldig godt. De distribuerer lister og forfalsker informasjon (…) Jeg inviterer deg og alle andre kollegaer til ikke å svikte ditt lands interesser, og ikke jobbe med disse 'gentlemennene' i denne saken!».

Irinas bønn

Det er en formiddag seint i oktober, nesten to måneder etter at Dimitrij Kravtsjenko forsvant. Ved kjøkkenbordet i leiligheten sin i Odessa, sitter Irina "Kravtsjenko foran pc-en. Sønnen Timofei er hos bestemor. De siste ukene har Dagbladet Magasinet kommunisert med Irina via Internett. Videobildene viser at hun er sliten. Grublingen over ektemannens død og de hittil fånyttes forsøkene på å finne ut hvorvidt hun og sønnen har krav på erstatning, holder henne våken om nettene.

- Jeg ønsker bare å få svar på hva som har skjedd, men ingen vil snakke med meg. Ingen vil forklare meg hva som har skjedd, sier hun.

HÅPER FORTSATT: - Tenk om Dimitrij har overlevd? Om noen har plukket ham opp? Kanskje ligger han hardt skadd på et sykehus hvor ingen kjenner ham? Jeg må vite om det er et håp, sier Irina.
HÅPER FORTSATT: - Tenk om Dimitrij har overlevd? Om noen har plukket ham opp? Kanskje ligger han hardt skadd på et sykehus hvor ingen kjenner ham? Jeg må vite om det er et håp, sier Irina. Vis mer

Dagbladet Magasinets undersøkelser har vist at ektemannen jobbet på en båt med latvisk flagg, eid av et latvisk selskap, som igjen var eid av et litauisk selskap, som på papiret er eid av en russisk advokat. Dimitrijs Kravtsjenkos arbeidskontrakt var med et bemanningsbyrå på Seychellene, mens lønna hans blant annet kom fra en bank i Busan i Sør-Korea.

Ifølge Irina fikk Dimitrij lønn som avtalt mens han jobbet på «Valka» og «Kalmar».

Baltjura-serviss har gitt Irina en e-postadresse og et telefonnummer til bemanningsbyrået Mayking Management på Seychellene, men e-postadressen eksisterer ikke og telefonen er skrudd av.

Da Dagbladet Magasinet til slutt får tak i Mayking Managements representant, mannen som undertegnet arbeidskontrakten til Dimitrij, er det på et afrikansk "telefonnummer:

- Hei. Jeg har dessverre ikke tid til å prate om dette nå, sier han og legger på.

Etter dette svarer han verken på e-poster eller sms-er.

Den norske advokaten Sigmund Zwilgmeyer Berg har bistått flere russiske sjøfolk i Norge som ikke har fått utbetalt lønna de har krav på etter snøkrabbefiske "i Barentshavet. Han sier han kjenner igjen et mønster fra en rekke saker, at tåkelegging av arbeidsgiverforhold er en måte å fraskrive seg ansvar på:

- Det er rigget på denne måten for at de ansatte ikke skal ha noen rettigheter, sier advokaten.

Irina Kravtsjenko fortsetter å lete etter svar:

- Tenk om Dimitrij har overlevd? Om noen har plukket ham opp? Kanskje ligger han hardt skadd på et sykehus hvor ingen kjenner ham? Jeg må vite om det er et håp.

Kaptein Igor Vladimirovitsj Zalogin gir ingen næring til det håpet:

- Jeg tror ikke det er noen sjanse for at han er i live, sier han til Dagbladet Magasinet, og legger til at han forstår at det er vondt å miste familiens eneste forsørger.

-  Men hun er ung. Hun bør se etter en jobb nå, og ta vare på sønnen sin. 

Journalistene Audra Girijote og Janis Zvers fra henholdsvis Litauen og Latvia, har bidratt med research, oversetting og tilrettelegging av intervjuer.