Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Det flimrer i blått lys og noen slår ham i ansiktet.

«La meg være i fred», tenker han før han plutselig skjønner det.

Han lever. Han er blitt lurt.

- Krakilsk da de reddet meg

Mobbingen drev Espen (31) til selvmordsforsøk.

Da han ringte nødtelefonen var det fordi han ville sørge for at det var noen profesjonelle og ikke barn som fant ham død neste morgen.

I stedet hadde mannen han snakket med sendt ut folk for å finne ham med en gang.

Og nå var de der, mennesker som tvinger ham inn i ambulansen og binder ham fast. De bryr seg ikke om at han roper, skriker, de skal faen meg la ham være i fred, han har en plan!

Det er tretten år siden Espen (31) forsøkte å ta livet sitt. Han var atten år og tanken på selvmord hadde vært løsningen på alt det vonde i mange år. Den lå der som en mulighet til å slippe unna.

Espen forteller om skoleår der han følte seg annerledes, han tenker at det kanskje var så enkelt at han ikke hadde de riktige klærne. Han forteller om alvorlig mobbing som begynte i første klasse og skulle vare gjennom hele barneskolen, uten at det ble gjort stort fra skolens side.

Da han var liten, drømte han at det ville komme romvesen og ta ham med seg langt bort.

Barneskolen virket som en sju år lang soning som han bare måtte holde ut.

Tolv år gammel hørte han om noen som hadde hengt seg, og ble redd for at han kunne komme til å gjøre det samme. I tenåra ble selvmordstankene en trygghet, en måte å ta kontroll over kaoset på, noe som kunne stoppe selvskadingen, mørket og de depressive tankene.

Espen ble en sint og aggressiv ung mann.

- Jeg var krakilsk da de vekket meg fra selvmordsforsøket, sier Espen.

- Jeg var ikke innstilt på å måtte deale med meg selv, det var det jo andre som skulle gjøre. Etter at jeg var død.

Espen ble fraktet til psykiatrisk akuttmottak der en godt voksen mann møtte ham i døra. Han var en fyr som så rett gjennom den livredde gutten.

«Herfra tar jeg over», sa han til ambulansepersonalet og loset Espen inn på et rom. «Nå skal du fortelle alt», sa han.

- Den natta fortalte jeg livshistorien min for første gang. Jeg var så sint, men den voksne mannen så forbi all aggresjonen og sinnet og hørte etter hva jeg sa. Tolv år med helvete kom ut i løpet av noen timer.

Sliten, og fortsatt i blodige klær, ble han sendt videre til et psykiatrisk sykehus.

«Du kan ikke se sånn ut, er du størrelse 34 eller?»

Det var en av pasientene som spurte, og som ga ham rene klær, og tok ham med på røykerommet der en liten gjeng hadde tilholdssted. De mente at Espen ikke var som dem, at det var håp for Espen, han hørte til kategorien normale, en som kom til å klare seg.

- Det var den flotteste uka jeg hadde hatt. Her møtte jeg mennesker som aksepterte meg for den jeg er. De ga meg styrke, samtidig som de fikk meg til å skjønne at nå var resten av jobben opp til meg.

Hjemme igjen la Espen lokk på de vanskelige følelsene. Han fikk ingen profesjonell hjelp, men broren og kameratene hans var gode støttespillere. De aksepterte det som hadde skjedd, spurte lite, og tok ham heller med på ting.

Lot ham få føle seg normal.

- Jeg begynte å snakke med meg selv, og ble ganske flink til det. «Hvorfor ble du din egen fiende?» spurte jeg. Fram til da hadde jeg tenkt at livet mitt var bestemt, nå tenkte jeg: «Du kan bli i deg selv, den personen du har lyst til å bli».

Det var en wakeup call.

- Jeg begynte å lage mine egne mestringsstrategier. Jeg begynte å trene, tok tak i hva jeg spiste, tok mentale pauser og ble kjent med meg selv. For meg var det viktig å jobbe med her-og-nå-tankene, ikke med fortida, og jeg begynte å få ting på stell.

Så, tre år etter Espens selvmordsforsøk, tok faren hans livet sitt. Og alt raknet.

- Det kom helt uventet. Nå følte jeg at han hadde frarøvet meg min utvei. Når han hadde tatt livet sitt, kunne ikke jeg gjøre det samme.

Espen forsvant ned i en dyp depresjon. «Dette greier jeg ikke alene», tenkte han. Og gutten som hele livet hadde løpt unna problemene sine, måtte stoppe opp og møte det han fryktet.

- Tilfeldigvis kom jeg over et lavterskeltilbud hos Senter for mestring og forebygging i Bærum, og møtte en psykolog som tok meg på alvor. Det er vondt å gå i terapi, men noen ganger trenger vi hjelp, sier han.

- Dessverre er det fortsatt et stigma for mange å søke den hjelpen. De føler de blir satt i bås, og har en frykt for at andre skal få vite om det.

Espen rister på hodet, og får en klem av datteren på to. Hun er akkurat blitt hentet i barnehagen av mamma Martine.

Martine og Espen giftet seg for et par år siden, og begge har barn fra tidligere forhold som bor hos dem på deltid.

- Vi snakker mye om kreft, men vi må også snakke om psykisk helse, sier Espen.

- Vi må snakke om det på skolen, få det inn i læreplanen.

Foreldre må snakke om det med barna sine.

Gi unge mennesker verktøy til å håndtere vanskelige og mørke tanker.

- Bent Høie må rett og slett få hodet opp av sanda og gjøre noe.

Til daglig jobber Espen som miljøterapeut, samtidig som han utdanner seg til vernepleier. I tillegg jobber han som personlig trener, og bruker egne erfaringer fra hvor viktig trening, både fysisk og mentalt, var for at han skulle komme seg videre.

- Jeg må kontinuerlig jobbe med meg selv, men nå har jeg verktøy og folk rundt meg som hjelper meg, sier han.