Krig og fred og sånn

Midtøstenforskeren Hilde Henriksen Waage ble beskyldt for å sverte minnet til avdøde utenriksminister Johan Jørgen Holst. Slikt blir det bråk av.

- JEG HAR JO VALGT et komplett mannsdominert fag. Unge, flinke, arrogante gutters fag, og så er det Hilde. Noen tror jeg er sånn testosterondame, men jeg har noen feminine egenskaper. - Ja vel?- Ja, jeg elsker å dekke pene bord. Plukke blomster og få dem til å matche lys og servietter. I en time har midtøstenforskeren Hilde Henriksen Waage snakket som et vassdrag i voldsom vårflom. Ord som veikart for fred, Arafat, FN-resolusjoner, folkerett har strømmet ut, og nå har hun omsider begynt å snakke om seg selv. - Fordi jeg er så skravlete kan jeg virke impulsiv og fri, men jeg er ikke det. Jeg finnes ikke impulsiv. En gang for to år siden bladde mannen min i Asker og Bærums Budstikke, og så syntes han vel at jeg trengte en oppmuntring. Så han sa: «Hilde, skal vi gå på kino i overimorgen?» - I overimorgen ?- Jeg fikk sjokk og lurte på hva i all verden som var i ferd med å skje og sa: «Nei, det kan jeg virkelig ikke, for på torsdag skal jeg trene.» - Stakkars mann. - Ikke sant? Han ville jo bare muntre meg opp. Men vi gikk og så «Bridget Jones\' dagbok». Det var første gang på 20 år at vi var på kino sammen. MIDTØSTEN, DETTE SOLBRENTE, golde ormebolet av fundamentalister og religiøs fanatisme, av muslimske selvmordsbombere og jødiske nybyggere, av raketter og steinkastere, en brennende pøl av ukontrollert sinne, bunnløs frustrasjon og blindt hat. På et lite landområde innerst i Middelhavet er verdens ondskap og faenskap samlet. Rapporter fra helvetet får nordmenn inn i stua hver eneste dag. - Jeg skjønner godt at vanlige folk blir lei av Midtøsten. Nyhetsdekningen i Norge er rimelig spesiell, sier Hilde Henriksen Waage. Vi sitter i en gråmalt murbygning i en stille enveiskjørt gate på Majorstua i Oslo. Her holder Institutt for fredsforsking til, seksti ansatte tenker og analyserer og skriver om krig og fred. På hennes trange parkettlagte kontor står mappene oppstilt etter farger, metervis med faglitteratur henger truende over skrivebordet. På ei tavle smiler barna fra fotografier, i ei hylle står en pakke knekkebrød, på skrivebordet en tomat og en halv gulrot. - Men til og med du må bli lei Midtøsten?- Nei. Mannen min og ungene mine blir lei og sier innimellom at nå orker de ikke mer Arafat. Ungene lever jo i den villfarelse at alle norske familier må følge absolutt alle nyhetssendingene på radio og TV. De kunne tenke seg en middag uten Dagsnytt. I SIN SISTE BOK «Making peace is a risky business» skrev hun om den såkalte Oslo-kanalen. En tykk sak på forskerengelsk om hvordan ei lita gruppe nordmenn fikk de uforsonlige erkefiendene til å snakke sammen. Norsk utenrikspolitiske største triumf, er det blitt sagt. Bak det diplomatiske mirakelet sto blant andre Terje Rød-Larsen, kona Mona Juul, utenriksminister Johan Jørgen Holst og statssekretær Jan Egeland. - Jeg kaller USA den store hvalen, og Norge det lille planktonet. Og så spør jeg: Åssen klarte det lille planktonet å få til det som den store hvalen aldri klarte?- Det skyldes kanskje lynnet til fredselskende nordmenn? Hun løfter oppgitt på øyenbrynene. - Jeg tror ikke at det går an å reise til Midtøsten og si: «Hei, jeg heter Terje Rød-Larsen, jeg kommer fra Norge og nå skal jeg lage fred.» Sånn er det ikke i internasjonal politikk. Der er det makta som rår. I tre år arbeidet hun med rapporten, deretter lå den lenge i UD og for noen uker siden ble den offentliggjort. Da smalt det. - Boka var toppoppslag på nyhetene hele dagen, og i begynnelsen gikk det riktig bra. Deretter gikk det aldeles av skaftet. Jeg kjørte fra det ene studioet til det andre i sånne ville drosjeturer. På kvelden, under debatten i «Redaksjon EN» var jeg så oppgitt over vinklingen og kritikken, at jeg ble litt sint. Og det er forferdelig dumt å være sint på TV. - Spesielt for kvinner. - Ja. Det er ikke noe lurt. Bli aldri sint. Egentlig har jeg mye selvkontroll, men da følte jeg at hele diskusjonen var blitt drevet så langt fra det jeg hadde skrevet, og ble oppgitt fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle komme på banen igjen. HUN BLE BESKYLDT for å sverte avdøde Johan Jørgen Holst, og for å hevde at den norske delegasjonen løp israelernes ærend. - Når man skriver historie skal man gjøre rede for hendelsesforløpet, aktørene og årsakene. Man kan altså ikke la være å karakterisere aktørene. Og Hilde Henriksen Waage har aldri sagt, ment eller skrevet at disse nordmennene var medløpere for Israel, sier hun og dunker fingeren i skrivebordet. - Sånn går det når dere journalister bare leser hverandres overskrifter. Jeg har bare skissert opp et handlingsrom og noen spilleregler. - Og det er? - Jeg kan ikke skjønne at følgende er sensasjonelt: Israel er verdens femte største militærmakt, og er i tillegg alliert med supermakten USA. Da disse forhandlingene startet, var PLO svakt og lå nede for telling både økonomisk og politisk. Når man skal forhandle fred med et slikt utgangspunkt, er det selvsagt at det er den sterkeste parten som bestemmer spillereglene. Jeg kan ikke skjønne at det er noen grunn til å hisse seg opp over det. - Palestinerne var dømt til å komme dårlig ut? - De norske aktørene har gjort så godt de har kunnet i den situasjonen de var i. Men de kunne ikke utøve noe press på Israel, og derfor ble det en avtale på Israels premisser. Men det som plager meg mest...- Ja? - Det er at Terje Rød-Larsen får komme på Dagsrevyen og uimotsagt si at min rapport har et svakt kildegrunnlag. Og det på en rapport som har verdens mest unike kildegrunnlag. At ingen da stiller spørsmål ved hvilke motiver han har for på si det, plager meg. Hvordan skal jeg slå tilbake? DET TOK TRE ÅR OG 1,4 MILLIONER KRONER å skrive rapporten. Det var ingen lett oppgave. - Først dannet jeg meg en oversikt over alt som er skrevet om Oslo-prosessen av fagfolk og andre, og leste det. Så ble jeg sikkerhetsklarert og lette gjennom tonnevis med papir i arkivene til Utenriksdepartementet. - Hvordan finner man fram der? - Det er kjempevanskelig, men jeg kjenner arkivene fra før. Og så leter jeg og leser og leser, skriver meg gjennom og får en slags oversikt...- Får du ikke vondt i hodet av all den lesingen? Spør Graff. - Men tenk på hva du finner, da! To kjedelige dager og så finner du plutselig noe. Det er kjempespennende. Og så begynte jeg å reise rundt i verden for å intervjue folk. Alle aktører i flere runder.- Det må være vanskelig å holde oversikten? - Jeg har betydelig stor kapasitet på harddisken og mister ikke oversikten. Jeg gir heller ikke lett opp. Og jeg har en utrolig evne til å grave meg bortover for å få alt så riktig som mulig. De som har lest rapporten, sier den er meget godt skrevet. Du kan få et eksemplar hvis du lover å lese den. - Det kan jeg ikke love.- Men innledning og konklusjon kan du lese. De ligger i den kassa under skrivebordet der. Bare ta! I TI MÅNEDER LÅ DEN 260 SIDER lange rapporten i Utenriksdepartementet for godkjenning. - UD var oppdragsgiver og forbeholdt seg retten til å lese gjennom manuskriptet for å se om det er noe som kan skade rikets sikkerhet, personer eller fremmede makter. Jeg har sittet i flere forhandlingsrunder der jeg er blitt forelagt en del krav til endringer, men jeg godtok ingen av dem. Bare noen få endringer i notereferanser. Punktum. Men så til spørsmålet: Hvorfor ville UD i utgangspunktet ha en slik rapport? For første gang blir Hilde Henriksen Waage stille. Så ler hun lett avvæpnende, trekker pusten tungt. Mumler lavt: «Hva skal jeg svare på det?» - Så stille har du ikke vært. - Nei. Nå tråkker du rett ut i et minefelt. Jeg kan ikke, og vil ikke svare det som er sant. - Men jeg må ha et svar?- Da må jeg svare sånn: UD er ikke en enhetlig størrelse. Noen der ønsker at det skal foretas en evaluering og analyse av norsk utenrikspolitikk. Andre ønsker det ikke. Og så var det sånn at UD allerede hadde gitt 1,8 millioner til NRK for å lage en TV-dokumentar om det samme temaet, og det gjorde det nok vanskelig å avslå min søknad. Noen i UD mener altså at det er viktig å lære av fortidas feilgrep og gode ting. - Feilgrep og gode ting? - Nå er jeg diplomatisk og vrir meg rundt. Alt er ikke sånn som du tror, skjønner du. Jeg sliter litt med det spørsmålet.HUN BLE FØDT I DRAMMEN. Foreldrene var soldater i Frelsesarmeen og hun vokste opp med speiding og Ten Sing. Det var på speiderleir hun traff ektemannen Geir Waage fra Porsgrunn, den første fellesleiren for gutter og jenter på Starum ved Mjøsa i 1975 under mottoet «Vi bygger sammen». - Det skulle vel bare være en sånn liten flørt på en speiderleir. Jeg som var så rasjonell falt så inderlig nesegrus. Han er ingeniør og systematiker selv, ellers ville det aldri gått. Vi har betydelig evne til å samarbeide. Det er han som forteller om hvor systematisk kona er. Hun skriver ned alt hun skal gjøre og det hun har gjort. Stikkord for hver eneste dag. Hvem hun treffer... - ...hva som har skjedd og hvor vi var. Han sier at det å krangle med meg er rått. Jeg kan kjapt rekonstruere alle private hendelser.- I et intervju i Bergens Tidende skrøt du på deg at det er du som handler? - Ja, det var helt feil. Det er ikke jeg som handler. Ærru gæern. Jeg er selvutnevnt planleggingssjef i vår familie. Det bestrider ingen. Så har vi denne handlelista som alle må skrive på. 15 liter melk, ti brød og så videre. Barna skriver Nesquick, godteri og cornflakes. Det som ikke står på den lista torsdag kveld, blir ikke kjøpt før neste uke. - Det var strengt.- Det er ikke fordi jeg elsker militær disiplin, men fordi jeg har en krevende jobb, tre barn og bikkje. Hvis jeg plutselig skulle stikke innom butikken på vei fra jobb, ville jeg blitt utslitt. Jeg blir aldri utslitt. - Lærer barna noe av det? - De lærer å planlegge og ta ansvar. Og hvis de ikke skriver opp cornflakes ei uke, må de lære seg leve uten det, sier hun. Det er mannen Geir som alltid lager middag. - Halv seks er det middag hjemme hos oss. Og så spiser vi mens vi hører Dagsnytt på NRK. Klokka seks er det Dagsnytt 18. - Da vasker du kanskje opp?- Nei, da sover jeg middag med radioen på. Tjue minutter med vekkerklokke. Hun rister litt oppgitt på hodet og sier at hun er et kjedelig menneske. - JEG ER FRYKTELIG KJEDELIG som type. Jo, det er jeg altså. Virkelig. Ikke noe morsom. Men jeg er ikke sur og sånn. Nei, jeg er blid. Men trives best hjemme i sofaen. - Men du trener, sa mannen din? - Ja, det gjør jeg. Trener to til fire ganger i uka. Aerobic, styrke og strekk. Jeg måtte begynne med det etter det siste svangerskapet. Jeg har tre barn, og under alle svangerskapene har jeg hatt svangerskapsforgiftning. Det sier deg kanskje ikke så mye?- Nei.- Dette er en sånn hormonell greie. Noen kropper tåler ikke å ha disse babyene inni seg, og blodtrykket går til himmels. Så jeg lå til sengs med full hjerteovervåking på Bærum sykehus under alle svangerskapene og hadde to hjertekramper. Jeg ser bare frisk ut utapå, men det er utapå. Jeg er født med åpen gane, jeg er nesten døv på et øre og har en øyesykdom som gjør at jeg gradvis blir blind.- Du blir blind?- Jeg vil ikke at du skal skrive en lidelseshistorie, men jeg tror dette sier litt om meg som person. Hvorfor jeg ikke gir opp i første sving. Hun forteller om den gang hun var 19 år, nyforlovet med Geir og var kommet inn på lærerhøyskolen. Alt var lyst, som hun sier, og så skal hun få nye briller. - Og øyelegen sier: «Du har et halvt år igjen før du blir blind. Lær deg blindeskrift mens du ennå kan se.» Når du er 19 år og får en sånn melding, føler du at verden raser litt. Og da hadde jeg følgende valg: Tenke «huff, så synd det er på meg» og gi opp. Eller gjøre det beste ut av det livet og de forutsetningene jeg hadde. Og nå sitter jeg her. Jeg er blitt 44 år og har jo klart meg ganske bra. - Hva feiler øynene? - Det er en sjelden, men alvorlig øyesykdom som fører til en abnorm hornhinneutvikling. Jeg har vært gjennom mange operasjoner og har fått transplantert hornhinner fra døde mennesker tre ganger. Ellers hadde jeg vært blind for lenge siden. - Er du frisk nå? - Nei. Jeg er innmari svaksynt, og øyelegen min sier at jeg ikke kunne valgt noen verre jobb enn forsker. Å lese dokumenter er slitsomt, noe som slår ut i skuldrer og nakke. Og jeg blir aldri frisk. Det kan slå til igjen om tre måneder eller tre år. Det må jeg leve med, men jeg har bestemt meg for heller ta det problemet den dagen da jeg ikke lenger kan lese kildene. - NÅR MIN GAMLE FAR SER nyheter fra Midtøsten, sier han alltid: «Det kommer aldri til å bli fred der nede.» Har han rett i det?- Det blir ikke fred med det første. Jeg kjenner ingen glede over at mine realpolitiske, pessimistiske analyser slår til hele tida. Mitt neste prosjekt er nettopp det: Hvorfor blir det ikke fred? «The missing peace», heter det. - Det er jo uhyre interessant tema. - Ikke sant? Jeg har funnet på det selv og fått 3,3 millioner av Norges forskingsråd til å bygge opp et team. Og jeg synes det er deilig å slippe politiske penger. - Politiske penger? - Jeg har aldri følt det som problem å ha UD som oppdragsgiver, men det er klart at de tar politiske hensyn, de gjør det. Og det er deilig å få rene akademiske penger. Skal du ikke spørre meg om hvordan det kan bli fred der nede? Jeg vet jo hvordan det kan bli fred. - Vet du? I Midtøsten? - Ja, men det kommer ikke til å bli noe av. Men det som skal til er press utenfra mot den sterkeste parten. Altså Israel. Og den eneste som kan gjøre det, er USA. Dette er en realpolitisk analyse av makta som rår. USA må tvinge israelerne til forhandlingsbordet. - Hvalen må inn?- Nettopp. Ikke planktonet. Men det kommer ikke til å skje. For den som prøver seg på det, blir ikke president i USA. Og det er ikke bare den jødiske lobbyen som alle liker å snakke om. Det er bare tull. Det er den store amerikanske kristne middelklassen som ser på Israel som et fyrtårn i verden. Du kan hilse din far fra Hilde Henriksen Waage og si at han har rett. Dessverre. - Og du har jobb i årevis framover? - Jeg har jobb livet ut. hallgeir.opedal@dagbladet.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

OMSTRIDT:</B> Hilde Henriksen Waage la frem sin forskningsrapport om Norges rolle i fredsprosessen i Midtøsten fra 1993-1996 i april. Rapporten heter «Peacemaking is a Risky Business».