Krigen om landet

Arabere og jøder dreper hverandre i en konflikt som går langt tilbake i historien. Her er noen viktige årstall! Les også: Minileksikon over Midtøsten

Det er frykt for full krig i Midtøsten. Det israelske krigsmaskineriet ruller brutalt inn i palestinske selvstyreområder, og muslimske selvmordsbombere sprer sin terror over Israel. I løpet av halvannet år har voldsspiralen gravd seg stadig dypere, og konflikten mellom de to folkene har nådd sitt blodigste nivå på tjue år. Ingen vet hvor ferden går videre. Kampen om landområdet mellom Jordanelva i øst, Middelhavet i vest, Libanon i nord og Sinaihalvøya i sør går langt tilbake. Når Israels statsminister Ariel Sharon og palestinernes president Yassir Arafat skal forsøke å finne måter å leve fredfullt sammen, kjemper de ikke bare mot bitterheten etter den seineste volden og terroren. De kjemper også mot en blodig historie. Her er noen viktige årstall og hendelser: 03. - 04. april 2002:Minst 300 israelske stridsvogner ruller inn i Nablus, mens de skyter mot palestinske stillinger. Israel reokkuperer Vestbreddens største by, som de allerede har gjort med byene Betlehem, Tulkarem, Jenin, Salfit, Ramallah, Beit Jala og Qualquila. Den militære aksjonen omfatter snart hele Vestbredden. Påsken 2002: Høytiden går inn i historien som den verste i Midtøsten i nyere tid, og ingen vet i dag hvor konflikten vil ende. Palestinske selvmordsbombere har de siste månedene slått til mot israelske byer, og spredt død og terror blant uskyldige. Israels hær slår tilbake mot de palestinske selvstyreområdene på Gaza og Vestbredden, og iverksetter den største militæraksjonen siden Israel gikk inn i Libanon i 1982. Statsminister Ariel Sharon erklærer krig mot palestinerne, og truer palestinas isolerte president Yassir Arafat med eksil. 6. februar 2001: Den tidligere forsvarsministeren og konservative partilederen Ariel Sharon vinner valget og blir statsminister i Israel. Israelske velgere har snudd ryggen til fredsprosessen som ble påbegynt på 1990-tallet, til fordel for Sharons tøffere linje mot palestinerne. Dødstallene vokser etterhvert som Sharon fester grepet om palestinske selvstyremyndigheter, noe som innebærer likvidering av militante og overtredelse av selvstyreavtalene. Palestinske militante svarer med å trappe opp selvmordsangrep mot israelske mål. Volden undergraver USAs forsøk på å skape fred i Midtøsten. Sharon har ikke støttet tanken om en palestinsk stat, og har stukket kjepper i hjulene for enhver utvikling som går i en slik retning. 10. desember 2000: Den israelske opinionen snur, og Ehud Barak går av som statsminister etter at koalisjonsregjeringen hans rakner sammen. Barak håper å oppnå fornyet sitt mandat for å løse konflikten med palestinerne, som har blusset opp siden september. 28. september 2000: Ariel Sharon setter sine konservative bein på muslimenes hellige Al-Aqsa-moské, som ligger i samme område som Klippedomen i Jerusalem. Lederen av Likud-partiet provoserer palestinere og liberale israelere, som anser besøket som en ren provokasjon. Det kommer snart til demonstrasjoner og harde sammenstøt mellom palestinske sivilister og israelsk politi. Dette og sammenbruddet i Camp David-samtalene danner opptakten til den andre intifadaen, og de blodigste sammenstøtene på mange år. Juli-september 2000: Israelske og palestinske ledere klarer ikke å komme fram til et endelig avtaleverk om fred i Midtøsten. Etter to ukers forhandlinger på den amerikanske presidentens landsted Camp David har partene ikke klart å finne en tilfredsstillende løsning på hovedspørsmålene om den hellige byen Jerusalem, samt hvorvidt de omtrent 3,5 millioner palestinere i landflyktighet skal få komme hjem. Forhandlingene avbrytes i september, og frustrasjonen øker i en palestinsk befolkning som ikke har særlig å vise til etter en femårig fredsprosess. Mai 2000: Under statsminister Ehud Baraks ledelse trekker Israel seg ut av Libanon. Syria og Libanon er nå de eneste landene med grense til Israel, som ikke har inngått fredsavtale. Tilbaketrekningen av israelske soldater har minsket spenningen, men Israels okkupasjon av Golanhøydene er fremdeles et problem. Januar 1999: Statsminister Benyamin Netanyahus høyrekoalisjon bryter sammen etter uenighet om hvordan Wye River-avtalen skal implementeres. Både fredsprosessen og israelsk økonomi har stått i stampe under Netanyahu, og 17. mai blir arbeiderpartiets Ehud Barak ny statsminister i Israel. Barak lover å gjøre slutt på «den hundreårige konflikten» mellom Israel og Palestina. En gråtkvalt Netanyahu kunngjør umiddelbart at han også trekker seg som leder for Likud-partiet. Januar 1997: Til tross for sin uttalte motstand mot fredsprosessen gir Netanyahu tilbake mer enn 80 prosent av Hebron. Israel er under økende press fra USA, og forhandler i Wye River om ytterligere tilbaketrekking fra Vestbredden. 29. mai 1996: En av arkitektene bak Oslo-avtalen, Shimon Peres, taper statsministervalget på målstreken. Høyreorienterte Benyamin «Bibi» Netanyahu tar over, og fortsetter sin kamp mot Oslo-avtalen under mottoet «fred med sikkerhet». Netanyahu provoserer arabiske naboer nå han hever en tidligere vedtatt stans i israelsk nybygging på okkuperte områder, samt åpner en arkeologisk tunnel under ruinene av muslimenes hellige Al-Aqsa-moské i Jerusalem. Januar 1996: Palestina holder sitt første demokratiske valg i historien, og Yasir Arafat velges til president. Konflikten mellom Palestina og Israel blusser opp igjen på nyåret, etter at den militante gruppa Hamas utfører en serie selvmordsbombinger. Israel svarer med tre ukers blodig bombing av Libanon. 4. november 1995: Under en demonstrasjon blir statsminister Yitzhak Rabin skutt og drept av en ung, jødisk ekstremist. Shimon Peres blir Israels nye statsminister. 24. september 1995: Oslo 2-avtalen signert i den egyptiske byen Taba, og igjen signert i Washington fire dager seinere. Oslo 2-avtalen er en videreføring av Oslo-avtalen fra 1993, og slår fast at det palestinske selvstyret skal omfatte seks byer og 450 landsbyer på Vestbredden. Vestbredden deles inn i tre soner som legges inn under både israelsk og hel eller delvis palestinsk kontroll. Avtalen ble til etter det problemfylte første året med palestinsk selvstyre i Gaza og Jericho. Palestinske selvmordsbombinger har drept flere titalls jøder, mens Israel blokkerer autonome områder, henretter militante og fortsetter nybygging på okkuperte områder. Oslo II-avtalen møtes med sterk misnøye fra begge sider, og fredprosessen vakler. Palestinerne mener den ikke går langt nok i å garantere selvstyre, mens ortodokse jøder med toraen i hånd kritiserer regjeringen for å gi vekk Canaans land - hellig jord. Staten Israel vektlegger sikkerheten når de nekter å gi tilbake ytterligere områder. Palestinerne har på sin side FN i ryggen når de krever israelske styrker ut av områder som i sin tid ble okkupert i strid med storsamfunnet. 1994: Fredsavtale mellom Israel og Jordan. 4. mai 1994: Selvstyre: PLO og Israel kommer til enighet for hvordan prinsippene om palestinsk selvstyre fra Oslo-avtalen skal gjnnomføres. 30. august 1993: Oslo-avtalen undertegnes av PLO og Israel i Oslo, og ratifiseres i Washington. Begge lands toppledere forhandlet i all hemmelighet fram en avtale hvor begge parter forpliktet seg til videre samarbeid for å skape en varig fred mellom palestinere og israelere, samt å skape en selvstendig palestinsk stat og videreutvikle palestinernes rettigheter. Avtalen inneholdt ingen konkrete løsninger for de ulike konfliktområdene, men var en prinsippavtale og tidsramme for hvordan fred gradvis skulle oppnås. Avtalen forutsatte en gjensidig anerkjennelse, og førte til en oppmykning i forholdet mellom Israel og de arabiske landene. Etter avtalen skulle varig fred oppnås innen fem år. For fredsinitiativet ble Yassir Arafat, Shimon Peres og Yitzhak Rabin tildelt Nobels fredspris i 1994. Oslo-avtalen ble tatt hjertelig imot over hele den vestlige verden, men mektige krefter i både Israel og Palestina arbeidet mot fullføringen av en slik fredsprosess. 1992: Arbeiderpartiets Yitzhak Rabin blir Israels statsminister, og danner en liberal venstreregjering. Det innleder en periode med hyppige fredssamtaler, og seinere fredsavtaler mellom Israel og arabiske nabostater. 1991: Golf-krigen. PLO og Yassir Arafat svekket etter å ha uttrykt støtte til Irak. Tidligere støttespillere vender dem ryggen. Etter krigen kommer USA med flere fredsinitiativ, som virker mer forlokkende for den isolerte Arafat enn for Israels statsminister og Likud-leder Yitzhak Shamir. 30. oktober deltar delegater fra Israel, Palestina, Jordan og Syria i en fredskonferanse i Madrid. 1989: Det palestinske nasjonalrådet vedtar å opprette en regjering med PLO-leder Yassir Arafat som president. 1987: Starten på den palestinske intifadaen. Til tross for militær overmakt klarer ikke Israel å slå ned masseopprøret som ble støttet av hele den palestinske befolkningen. Minst 1000 palestinere mistet livet de neste seks åra. 1982: Israel går inn i Libanon under ledelse av daværende forsvarsminister Ariel Sharon, angivelig for å slå ut palestinske geriljabaser nær Israels nordlige grense. Sharon fortsetter imidlertid helt inn til Beirut, og kaster PLO ut av landet. Under en midlertidig våpenhvile får PLO fritt leide ut av Libanon, mens flyktningene må bli igjen. Mellom 16. og 18. september blir palestinske flyktninger i leirene Sabra og Shatila massakrert av falangister som samarbeider med Israel. Ariel Sharon blir seinere stilt til ansvar for at han ikke avverget massedrapene, og må gå av som forsvarsminister. Han splittet det israelske folk da han ledet det upopulære felttoget som kostet 20 000 mennesker livet. 1981: Israel annekterer Golanhøydene og kontrollerer fremdeles Vestbredden og Gaza-stripen. 1978: Camp David-avtalen: Egypt og Israel inngår fredsavtale. Den bilaterale avtalen er et rammeverk for fred i regionen og begrenset selvstyre for Palestina, og signeres av Sadat og Israels statsminister Menachem Begin. Avtalen sier at Sinaihalvøya, som Israel okkuperte etter krigen i 1967, skulle overføres til Egypt. For avtalen fikk de to statslederne Nobels fredspris for 1978. Arabiske stater boikottet Egypt for å ha inngått avtalen med Israel, og Sadat ble likvidert av islamister i hæren i 1981. 1974: Den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO blir anerkjent av FN som palestinernes talerør. Samme år hadde Arafat hadde gjort sin første og oppsiktsvekkende opptreden i FN, der han fordømte «det sionistiske prosjektet», men mante til en fredelig løsning på konflikten. Han avsluttet innlegget med ordene: «I dag har jeg kommet med en olivengrev og våpenet til en frihetskjemper. La ikke olivengrenen falle fra min hånd.» Talen skulle bli en skillellinje i palestinernes jakt på anerkjennelse for sin sak. Oktober 1973: Yom Kippur-krigen: Egypt og Syria angriper uten hell israelske styrker for å gjenerobre Sinaihalvøya og Golanhøyden. Krigen munner ut i FN-resolusjon 338, som påkaller en «rettferdig og varig fred i Midtøsten». 1972: Under OL i München blir 11 israelske utøvere drept i et terrorangrep. 1970-tallet: Under Yassir Arafats ledelse går PLO-fraksjoner og andre militante grupper som Abu Nidal til en rekke terrorangrep mot Israel og andre mål. Aksjonene vekket avsky over hele den vestlige verden, og klistret ved Arafat og PLO i lang tid framover. 1967: Seksdagerskrigen: Etter økende fiendtlighet fra arabisk hold går Israel til overraskelsesangrep og erobrer Vestbredden og Øst-Jerusalem fra Jordan, Gaza-stripen og Sinai fra Egypt, og Golanhøyden fra Syria. Bruker etterhvert jødiske bosettinger både som sikkerhetsbuffere og for å ta tilbake kontrollen over okkuperte områder. 1948: Staten Israel blir proklamert 14. mai, og britiske tropper trekker seg ut. Året startet med at både jøder og arabere kjempet med våpen om motpartens områder. Jødiske tropper ble støttet av de militante gruppene Lehi og Irgun, og tok store deler av territoriet som Palestina ifølge FN skulle tildeles. Hundretusener av palestinere flykter til Libanon, Egypt og Vestbredden. Dagen etter Israels statsdannelse går arabiske nabostater til krig, men blir slått tilbake fra israelsk jord. Vestbredden og Øst-Jerusalem annekteres imidlertid av Jordan, mens Egypt beholder Gazastripen. Dette utgjør til sammen 25 prosent av det britiske mandatområdet Palestina. Den nye staten Israel føler seg sårbare overfor nabostatene, men grensene Israel opprinnelig fikk blir mer eller mindre stående fram til 1967. 1947: Britene vil overlate mandatområdet og problemene mellom arabiske innfødte og jødiske innflyttere til FN. Jødiske immigranter utgjorde etterhvert en tredjedel av befolkningen, og eide seks prosent av jorda. USA presset på for å tillate flere jøder å komme, noe som var et tegn på den en voksende sionist-støtte blant amerikanere. Etter masseinvasjonen av europeiske jøder etter andre verdenskrig, vokste den arabisk-sionistiske konflikten. FN deler mandatområdet inn i én jødisk (56,47 prosent av området) og én arabisk stat (43,53 prosent), samt en internasjonal enklave rundt Jerusalem. Planen blir aldri satt ut i live, og begge sider ruster opp i påvente av krig. I desember angriper jøder palestinske landsbyer. 1917: Britene tar kontroll over Palestina etter å ha beseiret Det osmanske riket i første verdenskrig. 1920: Storbritannias mandat over Palestina anerkjennes på San Remo-konferansen. Inntil 1920: Dagens palestinske og israelske områder var dominert av filisterne fra 1150 før Kristus. Seinere var territoriet styrt av israelitter, assyrere, babylonere, persere, grekere, egyptere og romere. Araberne erobret territoriet i år 636 etter Kristus, inntil korsfarerne kom i 1099. Nesten hundre år seinere var det tyrkernes tur til å erobre, og området var under ottomansk styre inntil første verdenskrig. Da ble tyrkerne drevet ut av britene, som i 1920 overtok det som mandatområde. Til tross for at arabere og jøder har levd side om side i århundrer i regionen, har de to folkeslagene kjempet om retten til eget land i snart hundre år. Konflikten blusset opp da staten Israel ble proklamert i 1948. Siden har de to folkene kriget om ett landområde. Ingen vet hvordan det hele ender. (Kilder: BBC, CNN, Nobel.no, Caplex, Dagbladet) solvi.glendrange@dagbladet.no

<HLF>Terror:</HLF> Sørgende familie tar avskjed med 22 år gamle Menchel Daniel. Ungjenta ble drept da en palestinsk selvmordsbomber tok 16 personer med seg i døden på en restaurant i den nordlige kystbyen Haifa 1. påskedag. Den militante gruppa Hamas har tatt på seg skylda for terrorangrepet. Foto: Scanpix/EPA
<HLF>Israels svar:</HLF> Krigsmaskineriet har inntatt flere palestinske byer de siste dagene, og et ukjent antall mennesker er drept. På bildet springer en palestinsk gutt bort fra en israelsk stridsvogn etter å ha kastet stein mot okkupasjonsmakten. Foto: Scanpix/reuters
<HLF>Ufred:</HLF> En israelsk soldat står på toppen av en stridsvogn som har rullet inn i Betlehem mandag 1. april. Isrel skal angivelig utrydde palestinske terrornettverk etter en rekke selvmordsbombinger de siste månedene, og har inntatt store deler av de selvstyrte områdene av Vestbredden. Foto: Scanpix/AP
<HLF>Kampen i gatene: <HLF> Palestinske barn kaster stein på en israelsk stridsvogn. Foto: Scanpix/AP