Krigsklar

Hege Storhaug (44) sier islamistene kommer for å ta oss. Da vil hun gjøre som motstandsmannen pappa: Dra på skauen.

-  JEG VAR I FERD MED å ende opp som en tulling.

Hege Storhaug står høy og smal i store tøfler og koker vann. Med stearinlys, urtete og et bamsete husdyr på Kampen i Oslo, kunne man et øyeblikk tro dette kom til å bli en koseprat om toleranse og solidaritet i en vanskelig tid. Men for en måned siden kom boka hennes -  «Men størst av alt er friheten: Om innvandringens konsekvenser». Den provoserte fram de vanlige beskyldningene om at hun er en antimuslimsk ekstremist. Like etterpå «kåret» hun Frp-formann Siv Jensen til landets fremste feminist.

-  Men jeg er blitt roligere nå etter at boka er ferdig. Nå er jeg skremmende rolig.

-  Fordi du fikk tømt deg for alt gørret?

-  Ikke for alt. Det var mye jeg ikke tok med.

FOR DEM SOM ikke har fulgt Hege Storhaugs offentlige rolle tett de siste ti åra: Hun har beveget seg fra å være kontroversiell til å bli nærmest uspiselig for mange i den politiske eliten. Hun kan oppnå forståelse for enkeltsaker og forslag blant Ap-, SV-ere og andre moderate. Fra venstre til høyre anerkjennes hun for sitt arbeid mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og æresdrap. Men fortsatt er det bare Fremskrittspartiet som omfavner henne. For i takt med at hun har gravd seg dypere og dypere ned i minoritetsproblemene, er hun blitt stadig mer overbevist om at dagens innvandring må stanses. Ordene er blitt hardere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Oppsummert er hovedpåstanden i boka hennes: Muslimske land er underutviklet, undertrykkende, kvinnehatende og voldelige samfunn, delvis på grunn av islam. Vi har importert problemene hit i form av storfamilier fra Pakistan, Tyrkia, Marokko og Somalia. Ved hjelp av henteekteskap har de blitt altfor mange. Norge går i oppløsning hvis denne utviklingen ikke stanses.

-  Ja, det er greit oppsummert det, sier Storhaug og smiler.

Tvangsekteskap, omskjæring, æresdrap. Det har vært Storhaugs hverdag de siste 14 åra. Men det var et ukjent felt for henne da hun like etter Journalisthøgskolen i 1992 fikk kontakt med «Sima» (18) fra Pakistan. To måneders arbeid ble til en seks siders dokumentar i Dagbladet om kvinnen som flyktet fra tvangsekteskapet.

-  Da hun begynte å fortelle, trodde jeg ikke det var sant. Foreldre ville da ikke drepe sin egen datter fordi hun ikke ville gifte seg med sin tremenning?

Hun oppsøkte innvandrerorganisasjoner for å spørre hvor viktig ære er.

-  De var ikke glade for spørsmålene. Jeg skjønte at dette kom til å bli et viktig tema framover og tenkte at jeg måtte dra til førstehåndskilden Pakistan for å lære.

MEN DET VAR IKKE tvang i ekteskapet som var Storhaugs første kampsak. Det var tvangstankene i eget liv. Idrettsjenta fra Arendal var på landslaget i volleyball som 16-åring. Jo tynnere, jo høyere hopp.

-  Jeg ble svært syk av bulimi og gikk gjennom mange år psykisk krabbende på knærne. Utad fungerte jeg utrolig nok optimalt.

Etter åtte år ba hun om hjelp i 1987. På samme tid gikk hun på Idrettshøyskolen hvor hun i en hovedoppgave kartla omfanget av problemet.

-  Naive meg ringte Dagbladet for å høre om de ville ha et leserinnlegg om saken. Isteden sa de: Vi kommer heller og intervjuer deg. Neste dag var jeg på førstesida. For et oppstyr det ble. Jeg ble beordret av Norges Idrettsforbund til å holde et åpent foredrag på skolen. På den tida slo temaet ned som ei bombe.

Etter avisforsida tok flere jenter kontakt og Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser ble dannet. Tre år seinere trakk hun seg ut for å bli journalist.

-  Det var først da jeg følte at «Nå er det usikkert om jeg lever i morgen», at jeg ba om hjelp. Men jeg tror erfaringen har gjort meg mer takknemlig for livet. Det skal lite til for å glede meg.

Tida på Idrettshøyskolen bød på flere forandringer for Hege Storhaug. Gradvis gikk det opp for henne at det var jentene hun så mest på. Det skulle bli den neste private erkjennelsen som hun gikk offentlig ut med.

-  Kjell Erik Øie (nå statssekretær i Barne- og likestillingsdepartementet), spurte meg om å delta i en demonstrasjon for partnerskapsloven. Og jeg var ikke skuddredd.

Derfor kunne oslofolk en oktoberdag i 1990 se Hege Storhaug og kjæresten Birte Fallet liksomgifte seg utenfor Stortinget. Men det ble aldri noe virkelig partnerskap.

-  Jeg gjorde en elendig jobb for saken. Jeg tror en av grunnene til at jeg ikke var og fortsatt ikke er engasjert nok i homokampen, er at jeg ikke definerer meg selv som lesbisk. Jeg møter mennesker og klarer ikke å sette merkelappen hetero, homo eller bi på meg selv. Jeg kunne like godt være kjæreste med en mann.

STORHAUGS NÅVÆRENDE SAMBOER er daglig leder i Human Rights Service (HRS), organisasjonen de startet sammen i 2001. De har bodd sammen lenge.

-  Er det vanskelig å jobbe i homofiendtlige minoritetsmiljøer?

-  Jeg jobber ikke i miljøet på den måten. HRS er en politisk tenketank som forholder seg til politikere og andre profesjonelle aktører. Jeg har aldri møtt en eneste norsk-pakistansk jente eller gutt som har reagert på forholdet vårt.

Den mest åpenbare konsekvensen av Hege Storhaugs samboerforhold er mangelen på et skille mellom privatliv og jobb.

-  Det passer meg utmerket. Jeg lever med dette hele døgnet. Jeg tror ikke jeg kunne hatt en kjæreste som ikke var på innsida av temaet. Det er ikke noe annet jeg bryr meg om. Jeg er helt nerd og har sluttet å være flau over det. Så lenge det skjer så mye elendighet, klarer jeg ikke la være å brenne døgnet rundt for det.

-  Har du virkelig ikke et sosialt liv utenom saken?

-  Nei. Det er flaut, men sant. Jeg kan ikke huske når jeg var på kino sist. Jeg er veldig ensporet. Men jeg må ha det fysiske på plass. Friminuttene med bikkja mi Vikki, på skauen og på hytta, er uunnværlige. Ellers fungerer jeg ikke.

-  Kan du se for deg et liv uten kampen mot islams negative sider?

-  Jeg opplever ikke at det er det jeg holder på med. Den fineste e-posten jeg har fått kom fra en av Norges rikeste menn: «Dette er den viktigste boka jeg har lest om samfunnet vårt og veien videre.» Det er det jeg brenner for. Samfunnet og veien videre. Jeg er forferdelig glad i Norge. Jeg vet ikke om du tør å si det?

-  Og dagens innvandring er den største trusselen mot samfunnet vårt?

-  Ja. Problemet er at folk kommer fra kulturer hvor grunnleggende demokratiske verdier og menneskerettigheter er fraværende. Innvandringen går fortere enn integreringen. Grunnen til at folk ikke tar utviklingen på alvor, er den skremmende mangelen på bevissthet om de verdiene Norge bygger på. Vi er så mette og har det så altfor godt. Vi tror demokratiet kommer rekende på ei fjøl.

Under striden om Muhammed-karikaturene ble imidlertid nasjonalfølelsen satt på prøve.

-  Det var like før jeg søkte asyl i Danmark. Jeg ble livredd av å se myndighetene krype for ytterliggående krefter som vil begrense ytringsfriheten. Det var da jeg virkelig forsto at religiøse følelser er mer verdt for sentrale politikere enn demokratiske følelser. Jeg er en fanatisk demokrat. Og mine følelser ble dypt krenket og såret under konflikten.

HUN KALLER DEN NYE BOKA ei kjærlighetsbok. En kjærlighetserklæring til menneskets ukrenkelighet, til demokratiet og til velferdsstaten. Men det minner kanskje mer om krig enn om kjærlighet når Storhaug skriver: «Hvilken side sto du på da det virkelig gjaldt? Var du blant dem som sto på frihetens og demokratiets side, eller var du blant dem som sto for dialog med totalitære krefter og som vek til side i misforstått respekt?»

-  Er ikke det godt formulert? For meg er det smertefullt å vite at det er noe man ikke kan si i dette landet i frykt for vold. Grovheten og ufriheten overfor enkeltindivider blir bare verre. Se på de tre søstrene på Kaldbakken som ble drept av sin egen bror. Det jeg skriver er bare bagateller i forhold til det som virkelig foregår.

-  Hva er din rolle i krigen du beskriver?

-  Det må du spørre andre om.

-  Du dedikerer boka til «motstandsmann og pappa ...». Sammen med retorikken i resten av boka får jeg et inntrykk av at du identifiserer deg med motstandsmenn?

-  Ok. Hvis jeg blir nødt til å gjøre som pappa under krigen, å dra på skauen, så gjør jeg det. Det er jeg villig til.

-  Det høres veldig dramatisk ut?

-  Ja, men situasjonen har bygget seg opp til å gå i den retningen. Stadig nye personer i Europa tvinges under jorda. Nå er en filosofilærer på flukt i Frankrike med dødstrusler hengende over seg etter en artikkel i avisen Figaro om islams voldelige sider. Jeg dedikerte boka til pappa fordi han deltok i en frihetskamp. Det gjør også jeg, men på en helt annen måte. Jeg er stolt av at pappa vervet seg som 18-åring, villig til ofre sitt eget liv.

-  Er du også villig til det?

-  Jeg er ikke redd for å dø. Men jeg tviler på at det går så langt.

-  I boka beskriver du islamistene som om de kommer for å ta oss?

-  Ja, islamister har et verdensomspennende kalifat som mål. Det er det ikke kontroversielt å si. Dessverre har vi folk også i Norge som vil at landet skal bygges på islamsk lov, sharia. De er tålmodige og kan lykkes, kanskje ved utgangen av dette århundret. For de har tette økonomiske bånd til regimer vi ikke liker å sammenlikne oss med. De jobber nidkjært for en omveltning. Det bør skremme folk.

IFØLGE STATISTISK SENTRALBYRÅ har den samlede innvandrerbefolkningen økt fra 60 000 i 1970 til 387 000 i dag. Byrået spår at personer med ikke-vestlig bakgrunn vil utgjøre 25 prosent av befolkningen i 2050. Storhaug legger til grunn at det kan bli muslimsk flertall i Norge i 2100.

-  Naiviteten blant nordmenn skremmer meg ofte mer enn islamistene, som heldigvis er ganske få i Norge.

-  Hvis de er så få, hvorfor bruker du så sterke ord?

-  Norge er en del av Europa, og det som skjer der har konsekvenser for oss. Derfor er det viktig å være føre var. Det skal ikke mange sterke islamister til for å få kontroll over et muslimsk flertall. En måling i England viser at 28 prosent av muslimene der ønsker sharia innført. De holdningene er på frammarsj.

-  Kan Norge gå i oppløsning?

-  Ja. Ved utgangen av dette århundret kan det skje.

-  Hvor mange nordmenn tror du kjenner seg igjen i det?

-  For de fleste høres det fremmed ut fordi det tilsynelatende er så stille. Jeg vil at nordmenn skal se hvor godt samfunnet vårt er og at det ikke er gitt til evig tid.

-  Hvor går grensa mellom det du sier og hatfremmende utsagn som rammer minoriteter?

-  Jeg kan ikke erindre at jeg har fremmet hat i noen som helst sammenheng.

-  Har du aldri tråkket over ei grense?

-  Nei.

Eksjournalisten mener derimot at mediene tråkker over. At de indirekte stimulerer til politisk vold. «Det er den største frykten jeg har båret med meg gjennom dette bokprosjektet. Det er den frykten som har ført meg inn i selvsensur» skriver hun i boka.

-  Mediene tillater en språkbruk som stempler folk. Når jeg blir kalt for fundamentalist og ekstremist, da må jeg snu meg og lure på om de snakker til meg. Hva skal du da kalle en fundamentalist når du endelig møter en?

-  Det virker ikke som selvsensur er ditt fremste kjennetegn?

-  Det er mange ting jeg ikke har tatt med. Jeg vet sånn cirka hvor grensen går og hva som kan brukes mot meg. Da jeg satt og skrev, hadde jeg aldri en islamist i tankene. I stedet tenkte jeg på hva media ville kunne sette i gang av demonisering.

-  DET VAR DER de fant henne.

Vi har spasert fra Kampen mot kontoret hennes i Oslo sentrum, gjennom Tøyen og Grønland, bydelene hvor innvandrerne slo rot på 70-tallet.

-  Der er leiligheten hvor de fant henne, jenta fra Bangladesh, sier Storhaug og peker mot øverste etasje i en bygård på Tøyen. Forrige uke var det Hege Storhaugs fortjeneste at vi kunne lese om den rystende saken.

Da bygården begynte å brenne i juni, beordret brannvesenet evakuering. I en av leilighetene fant politiet ei ung jente, trolig mellom 17 og 18 år, som nektet å ta av seg sløret. På legevakta ble det imidlertid oppdaget alvorlige skader i ansiktet, men jenta forklarte at hun hadde falt og slått seg. Dermed måtte politiet sende henne hjem til ektemannen, en 33 år gammel bangladesher. To måneder seinere flyktet hun til et krisesenter og anmeldte ektemannen for groteske overgrep og ydmykelser. Han er pågrepet og risikerer inntil seks års fengsel.

-  Tenk, en tilfeldig brann, og dette oppdages. Hvor mange andre innelåste jenter og kvinner er det i dag i denne byen?

Like etter står vi på hjørnet av Urte- og Tøyengata, mellom Halal-slakteren og Thon-basaren.

-  Ser du bare undertrykte mennesker rundt deg nå?

-  Nei, nei, jeg har blitt så vant til slørkledde kvinner. Men jeg reagerer fortsatt når jeg ser somaliske jenter på fem-seks år dekket av en hijab. Det er utrolig hvor naivt syn venstresidas kvinner har på slørets betydning for islamistene.

-  Hvor mange norsk-pakistanske storfamilier er kvinneundertrykkende?

-  Den store majoriteten.

-  Har du noe bevis for det?

-  Storfamilier er per definisjon hierarkiske og tradisjonsbundne. Derfor vil du finne de samme elementene av undertrykking, blant annet med svigerdatter nederst på rangstigen.

-  Hvordan tror du troende muslimer som ikke er undertrykte reagerer på beskrivelsene dine?

-  Jeg håper de reagerer med omsorg for framtida fordi vi alle bør kunne stå sammen om felles verdier på tvers av religion og rase. Jeg kan ikke forstå hvorfor ikke vanlige muslimer skal være like bekymret som meg.

HEGE STORHAUGS språkbruk skaper i seg selv debatt. Etter en «Tabloid»-sending på TV 2 for to uker siden skjelte hun ut tidligere informasjonsleder i Islamsk Råd Mohammad Usman Rana (21), med Venstres Olaf Thommessen og statssekretær Libe Rieber-Mohn som sjokkerte tilskuere.

-  Ja, jeg kalte ham «gunda».

-  Som betyr?

-  En skitten person på punjabi.

Grunnen til at Hege Storhaug eksploderte var at Rana refererte til en nyhetsreportasje fra VG i 2004, der innvandrerjentene Kadra, Nadia og Saynab beskyldte Hege Storhaug og HRS for å ha presset jenter til å stå fram med overdrevne historier. Avisa ble seinere dømt i Pressens Faglige Utvalg for saken. Det hører også med til historien at daværende statsråd Laila Dåvøy (KrF) i 2003 engasjerte seg etter liknende påstander fra andre kvinner som hadde henvendt seg til Likestillingssenteret. Dåvøy festet lit til kvinnene, men Stortingets kontrollkomité valgte å ikke ta stilling til innholdet i anklagene. HRS avviste påstandene og Stortinget har siden opprettholdt den økonomiske støtten til tenketanken over statsbudsjettet.

-  Det er ufint å dra fram en artikkel VG er dømt for. Jeg valgte bevisst å skjelle ham ut mens andre hørte på. Jeg synes ikke mye synd på ham.

-  Du truet også med å dra inn familien hans?

-  Jeg sa at hvis du fortsetter på denne måten, kan det hende jeg graver litt i din familie og presenterer det i en sånn debatt på TV.

-  Er ikke det litt drøyt?

-  Ikke når du er blitt ydmyket med løgner mange nok ganger. Det var et overgrep. Det var uredelig. Jeg har flere ganger bedt om en gransking og åpnet alle dører til HRS for å få oss renvasket. Sannheten er at ingen jenter har stått fram gjennom HRS. På tross av at anklagerne ikke kunne vise til en eneste konkret sak, var det en stor belastning å bli beskyldt for å true sårbare personer.

-  Kan det være at du står i veien for den gode sak, at muslimske kvinner ville hatt det bedre hvis du brukte andre metoder?

-  Overhodet ikke. Det er ikke jeg som er problemet, men visse talspersoners fornektelse av problemene, deres formidable svik overfor kvinnene. Det er virkelig andre som burde ta et oppgjør med seg selv.

SELV INSISTERER STORHAUG på at hun bare har blitt alvorlig truet én gang. Like etter at den nederlandske islamkritiske filmskaperen Theo van Gogh ble drept på åpen gate i Amsterdam, var hun på plass utenfor moskeen som drapsmannen tilhørte. Hun ville fotografere bygningen til bruk på nettstedet til HRS.

«Fra det øyeblikket kameraet pekte på bygningen, tok det i underkant av ti sekunder før syv menn av arabisk, pakistansk og afghansk herkomst stormet ut av hovedinngangen og gikk fysisk til angrep på meg og kameraet. (...) De frådet av aggresjon. (...) Uten mer enn noen skrammer på armene og smerter i halsen etter å ha blitt slitt og dratt i, fikk de tvunget viljen gjennom; fotoene ble slettet» forteller hun i boka.

Men det kommer ikke på tale å stenge seg inne.

-  Den eneste friheten jeg ikke tillater meg etter at jeg ble kjent i offentligheten, er å gå ned på Grønland alene om kvelden, sier Hege Storhaug.

-  Det kan jeg godt leve med.

I kulissene: Hege Storhaug (t.v.) var researcher da somaliske Kadra (andre til venstre) med skjult kamera snakket om omskjæring med imamene i 2000. Programmet ble sendt på «Rikets tilstand» på TV 2. Programleder Gerhard Helskog til høyre.
Idrett og mat: Idrettsjenta Hege Storhaug (t.v.) utviklet spiseforstyrrelser. I 1987 kartla hun problemet sammen med forsker Jorunn Sundgot Borgen.
Krise: Sammen med (f.v.) Hanne Børing og Karin Christensen startet Hege Storhaug krisetelefon for personer med spiseforstyrrelser. Her i 1987.
Ut av skapet: Hege Storhaug i 1989, året før hun liksomgiftet seg utenfor Stortinget.
Bokklar: I 1996 ga Hege Storhaug ut boka «Mashallah - en reise blant kvinner i Pakistan».