Kriminelt engasjert

Høyres stortingsrepresentant Afshan Rafiq (28) hater å bli satt i bås. Og nåde den som kaller henne kriminell.

- INGENTING! svarer Afshan Rafiq kontant fra hjørnet av kontorsofaen. Hun er kledd i pakistansk kamiz og vestlige, leopardmønstrede bukser, noe som tydelig demonstrerer balansen mellom hennes to kulturer. Stemmen er engasjert. Blikket bestemt. {ndash}Jeg har ingenting til felles med dem som drepte Annie Olsvik. Heller ikke dem som sto bak skyteepisoden på Gardermoen. Det er uheldig og urettferdig når man knytter kriminelle handlinger opp til kultur og religion, og framstiller det som om drap er helt naturlig der de kommer fra.Afshan Rafiq er individets talskvinne. Hun er Norges første faste stortingspolitiker med minoritetsbakgrunn, men nekter å bli kalt «innvandrerpolitiker». Og når Kripos-sjef Arne Huuse krever innvandringsbrems for å få bukt med kriminaliteten, slås det gnister i de grønnbrune øynene.{ndash}Når Ola skyter en person, er det bare Ola som stilles til ansvar. Men når Hassan skyter, stilles hele den gruppa han tilhører til ansvar. Afshan sukker igjen.{ndash}Det er ikke gitt at ser du utenlandsk ut, så er du kriminell. Hva med majoriteten av de som følger norsk lov og gjør en verdifull innsats for det norske samfunnet? De fleste klarer dette på en utmerket måte.AFSHAN RAFIQ ER ET EKSEMPEL på hva som kan skje med en andregenerasjons innvandrer som ikke er voldelig, narkoman, kvinneundertrykkende, lat eller språkfattig. Hun meldte seg inn i Unge Høyre i 1992. Tre år seinere ble hun valgt inn i Oslo bystyre. Samtidig tok hun en cand.mag-grad og begynte på medisinstudiet, som hun nå har permisjon fra. Vennene beskriver henne som en person som alltid stiller opp. Kollegene mener hun en dag vil bli statsråd, kanskje til og med statsminister. Som om ikke det er nok, betyr navnet hennes «glitrende». Hadde Afshan Rafiq vært helnorsk, ville man spurt: Hvor vellykket går det an å bli? {ndash}Egentlig skulle jeg bli lege, forklarer hun.{ndash}Det har sammenheng med min far. Fra jeg var liten sa han at «min datter skal bli lege og jeg skal ha en klinikk i distriktet hvor jeg kommer fra, hvor jeg skal hjelpe de fattige helt gratis». Kanskje ville jeg valgt noe annet selv, men mine foreldres forventninger til meg var en viktig grunn til at jeg begynte på medisinstudiet.{ndash}Hva fikk deg til å spore av og bli politiker?{ndash}En bakenforliggende årsak var nok Kåre Willoch.{ndash}Kåre Willoch?{ndash}Ja. Mine foreldre var veldig positive til Kåre Willoch. Da han kom til makta, ble det noen forandringer i samfunnet. Åpningstidene i butikkene ble utvidet, blant annet, noe jeg så på som veldig bra. Jeg behøvde ikke lenger stresse med å handle til den og den tida.{ndash}Hvor gammel var du da?{ndash}Jeg var vel ni år på den tida.{ndash}Og du handlet for familien?{ndash}Hver dag. Jeg begynte ganske tidlig å hjelpe mamma og pappa med husholdningen. Og det har hun fortsatt med. Inntil for et år siden bodde hun fremdeles på pikerommet og delte hus med pappa Mohammed og mamma Khajasta, samt to lillebrødre. En gang i året reiste de til Pakistan og da økte antallet samboere betraktelig.{ndash}Den største utfordringen ved å komme inn i storfamilien, var at jeg ikke hadde noe privatliv. I Norge var jeg vant til å ha eget rom og at ingen skulle røre det som var mitt. Da jeg kom ned dit, forsvant ting stadig vekk og når jeg fortalte noe til ett familiemedlem, visste plutselig alle det. Det var en vanskelig opplevelse. Det positive er at man tar vare på hverandre. Jeg husker at jeg ble syk en gang og at alle var våkne og passet på meg. Noen kom med sitronte. Onklene mine kom med frukt. Bestemor satt med hånda på panna min, leste for meg og sa: «Nå blir du bra, for nå har jeg bedt til Gud.» Da begynte jeg å be selv: «Kjære Gud, la meg være syk lenger, for da får jeg mye omsorg og kjærlighet.» DA AFSHAN VAR ÅTTE år gammel, flyttet hun til Pakistan sammen med moren og brødrene. Hennes far, som var en av de første pakistanske arbeidsinnvandrerne til Norge, skulle komme etter. Afshans alder tilsa at hun måtte begynne i tredje klasse på den nye skolen, selv om hun var andreklassing i Norge.{ndash}Det var et mareritt, forteller hun.{ndash}Altfor mye pensum og veldig mange fag. I Norge følte jeg at vi lærte gjennom lek, mens i Pakistan var det veldig streng disiplin. Skoleuniformen skulle være ren og nystrøket hver dag og gjorde man ikke lekser, fikk man smekk på hendene. Jeg slet med fagene, slet med disiplinen og synet av andre elever som ble slått foran øynene på meg. Hver dag gruet jeg meg til å gå på skolen.{ndash}Hva gjorde du?{ndash}Jeg sa fra til mamma. Dette takler jeg ikke, sa jeg, {ndash}Dere må ikke ha så store forventninger til meg. Det endte med at jeg ble satt ned et klassetrinn og da følte jeg at jeg fikk kontroll. Til slutt ble jeg en av de beste i klassen og fikk en utmerkelse som jeg faktisk har ennå. Og kanskje var det her, i Pakistan, at spiren til Afshans politiske engasjement ble lagt. Hennes morfar var nemlig lokalpolitiker og Afshan og de andre barna i familien fikk være med på valgkampen.{ndash}Det var flere tusen mennesker til stede første gang jeg hørte ham tale. Vi, barna, fikk sitte på første rad. Morfar holdt på i en halvtime og det føltes ganske stort. Vi kjedet oss veldig, men var samtidig utrolig stolte. {ndash}Følte du deg hjemme i Pakistan?{ndash}Nei. Jeg var en gjest der. Tilhørigheten hadde jeg til Norge og til Oslo spesielt. Da jeg kom til Pakistan tenkte jeg: Det er greit at de tar meg hit nå, men bare vent til jeg blir stor. Da skal jeg tilbake til Norge. Slik ble det også, og langt snarere enn Afshan hadde tenkt. Hun ble ikke mer enn et år i Pakistan, for faren fant det vanskelig å bryte de norske båndene. Afshan fortsatte skolegangen i Norge og i 1993 kom Høyres representanter til Grefsen videregående. {ndash}Høyre og ei jente med minoritetsbakgrunn, det klinger liksom ikke helt?{ndash}Nei, det har vært en grunntanke hos mange at siden innvandrere er arbeidere, så er Arbeiderpartiet deres parti. Men jeg var opptatt av skolepolitikk og Høyre delte mitt syn på tre saker som jeg brant for: Fritt skolevalg, fritak fra nynorsken og likestilling av private og offentlige skoler. Jeg var lei av sosialistenes ensidige framstilling av innvandrerne som en svak gruppe, som hele tida trengte særtiltak. Høyre var det partiet som garanterte meg retten til å være annerledes. {ndash}Men er det ikke positivt å fremme tiltak som hjelper innvandrere til å komme seg fram?Kraftig hoderisting til svar.{ndash}Du blir en annenrangsborger ved å ha særordninger. Det er jeg veldig bestemt på. Hver enkelt har kvalifikasjoner som må komme fram uten at man blir leid opp et sted. Da framstår man som svak, og det tror jeg ingen er tjent med.{ndash}Føler du at din minoritetsbakgrunn har vært en fordel når du har stilt til valg? {ndash}Det kan nok ha hatt en viss betydning. Men man kommer ikke langt uten kvalifikasjoner. DA AFSHAN RAFIQ var stortingskandidat, ble hun invitert av Arbeiderpartiet til å delta på en pubdebatt om integrering. Hun takket nei, og tok heller på debatten i TV2.{ndash}Jeg er avholdsmenneske og går ikke på puber. Som muslim var det viktig for meg å sette en grense der. Men jeg er med på fester og andre arrangementer.{ndash}Hvordan er det å se kollegene lett animert på julebord, mens du selv sitter der klinkende edru?{ndash}Det har gått veldig greit hittil, sier hun og smiler.{ndash}Hvor religiøs er du egentlig?{ndash}Jeg er en moderne norsk-muslim. Jeg ber morgen og kveld, men egentlig skal man be fem ganger daglig. Det klarer jeg ikke med det hektiske livet jeg har. Jeg leser Koranen så ofte jeg kan og i fjor var jeg på pilegrimsreise til Mekka. Troen min er veldig personlig. Jeg praktiserer ut fra det behovet jeg har. Etter angrepene på World Trade Center opplevde Afshan Rafiq og de fleste andre muslimer en del rare blikk fra mange nordmenn.{ndash}Den mistilliten som oppsto var plagsom. Til tider var det ganske tøft. Derfor er det så viktig med individfokusering, å ikke skjære alle over én kam.Enda tøffere er det å motta trusselbrev, i perioder ukentlig, fra anonyme personer. {ndash}Jeg er ikke vant til den måten å reagere på. Det er ubehagelig, rett og slett. {ndash}Har du vært redd?{ndash}I en periode var det ganske ille. Da var jeg litt redd. Men når man først har vært igjennom det, så blir man mer herdet.Høyre-politikeren har gjentatte ganger gått ut i media og fordømt tvangsekteskap, men har fått kritikk for at engasjementet ikke virker helhjertet.{ndash}Jeg har en annen linje, forklarer hun.{ndash}Jeg tror det er helt unaturlig med disse akutte løsningene hvor barna blir skilt fra foreldrene og må bo på hemmelig adresse. Hele friheten deres blir fratatt fordi de har søkt hjelp i en offentlig instans og brutt med sitt eget miljø. Det jeg ønsker er en dialog mellom foreldrene og de det gjelder. Det er først når vi får med oss foreldregenerasjonen at vi klarer å løse problemet.{ndash}Hva når tvangsekteskapet allerede har funnet sted?{ndash}Da er det ikke tvil om hva som bør skje. Foreldrene må stilles til ansvar og da kan de risikere fengselsstraff. {ndash}Er det naturlig for deg at dine egne foreldre foreslår en egnet ektemann? {ndash}Absolutt ikke! Jeg har et åpent forhold til mine foreldre og de har gjort det klart at de følger mine ønsker.{ndash}Foreldrene dine lever i et såkalt arrangert ekteskap. Hva er forskjellen på det og tvangsekteskap?{ndash}Tvangsekteskap er når én eller begge parter blir tvunget inn i et ekteskap på grunn av familiens ære, sosiale status og andre årsaker. I arrangerte ekteskap velger foreldrene ut en partner i samråd med den som skal gifte seg, hvor begge parter har muligheten til å si nei. Og det finnes da ekteskapsbyråer både i Europa og i Østen. Kontaktannonsene i Dagbladet er noe av det samme, bortsett fra at i arrangerte ekteskap er foreldrene involvert.{ndash}Hvordan har dette fungert for dine foreldre?{ndash}Veldig bra. De er fortsatt gift og veldig glade i hverandre.{ndash}Men du vil ikke selv inngå et arrangert ekteskap?{ndash}Nei. Jeg har blitt oppdratt til å være selvstendig og fått frihet til å treffe mine egne valg. Da er det naturlig for meg at jeg også får lov til å velge en livspartner. Samtidig vil det være viktig for meg å ha foreldrene mine med på råd. Det er en del av den andre kulturen jeg tilhører. Familien betyr like mye for meg som en kommende ektemann vil gjøre, og jeg ønsker ikke å skape avstand til dem.SPRÅKPROBLEMER SLITER hun i hvert fall ikke med, hva enn hun selv måtte velge. Afshan Rafiq snakker norsk som enhver annen Oslo-borger og hadde urdu som B-språk på skolen. Språk er i det hele tatt noe hun brenner for. Ja, bortsett fra nynorsken, da, den er en uting. Men minoritetsforeldre bør se til å lære seg norsk, og det kvikt. Først og fremst for barnas skyld. En stund var Afshan Rafiq inne på tanken om å bøtelegge foreldre som ikke kom på foreldremøtene. Det får en til å undre: Hvilke krav har hun stilt til sine egne foreldre?{ndash}Vel, jeg sa vel at møtene måtte være obligatoriske og at eventuelle sanksjoner kunne diskuteres, sier hun med et smil.{ndash}Bøter kunne vært én mulighet. Det er helt grunnleggende at foreldre følger opp sine barn, for når det går galt er det veldig lett å skylde på andre, spesielt innvandrermødre som ikke kan norsk. Jeg er veldig glad i mine egne foreldre, spesielt min mor. Hun kom fra Pakistan i ung alder, tok norskopplæring og arbeidet siden 1984 som lærer i norsk skole. Jeg så hvordan hun slet i begynnelsen og hvor vanskelig det var. Men hun gjorde det fordi hun mente det var viktig, spesielt for oss barna. Jeg så at jeg hadde en sterk mor og det har betydd veldig mye for meg.«Familiekjær» er et ord som går igjen i beskrivelsene av Afshan Rafiq. Det forklarer kanskje hvorfor eldreomsorg er en av hennes hjertesaker. Som 21-åring fikk hun ansvaret for en bystyremelding for eldre og Afshan følte at når man jobbet med sak, så måtte man ut i felten. Hun tok seg en måneds frivillig jobb på et eldrehjem, ved siden av studiene og bystyrevervet.{ndash}Jeg serverte mat, pratet med de gamle og hjalp dem med aktiviteter. De visste at jeg satt i bystyret og ble derfor veldig ivrige.{ndash}Men er det vanlig at politikere tar sånne jobber?{ndash}Det bør det være! Når man er usikker på hva realiteten er, ja så får man ta seg en tur ut i den virkelige verden. På den tida følte jeg at de fleste politikere satt på kontorene sine og vedtok saker uten at de forsto følgene for dem det gjaldt.{ndash}Er eldreomsorg et område hvor pakistansk og norsk praksis er veldig ulik?{ndash}I pakistanske familier er det en plikt å ta vare på sine eldre. De sitter på den lengste livserfaringen og har en veldig sentral rolle i familien. Der er det også vanlig at kvinnene er hjemmeværende. Heltidsjobben deres har er å ta vare på hjemmet og de som bor der. I Norge jobber gjerne begge parter og da blir det lite tid til foreldre etter hvert. Uansett er det viktig å ikke glemme dem helt, slik jeg føler at en del eldre i Norge har blitt. INTERVJUET ER NESTEN OVER og Graff legger tegneblokka til side. Afshan reiser seg for å følge oss ut og retter på foldene i den pakistanske kamizen.{ndash}Veldig fin, kommenterer Graff.{ndash}Veldig, sier jeg.{ndash}Det er jo blitt så populært med østlige plagg.Afshan nikker og forteller at hun er glad i shopping. {ndash}Jeg liker å følge med på moten, å gå i butikkene og kikke på ting. Men jeg er nok litt sær. I dag skal jeg på en middag hos den pakistanske ambassadøren, derfor tok jeg på denne.{ndash}Så du har ikke kastet deg på glambølgen blant unge, kvinnelige politikere?Hun rister smilende på hodet.{ndash}Nei. Jeg trives ikke med det, plaggene må passe min personlighet. Klær er jo også kommunikasjon, sier hun og legger til:{ndash}Det har i hvert fall Kåre Willoch sagt.

    kristin.valla@dagbladet.no

Artikkelen fortsetter under annonsen