Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Kulinarisk forspill

I mitt favorittmåltid kommer vi aldri lenger enn til forretten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER IKKE EGENTLIG noe i veien med fastfood, annet enn at det tar så forferdelig kort tid. Særlig å spise. Inn og ut på en-to-tre kan være praktisk når vi er stresset og uopplagte, og Tida puster oss i nakken, men det gir liten mulighet til å gjøre en opplevelse ut av måltidet. Det gir ikke den myke, deilige tilfredsstillelsen som sitter i lenge etterpå. Ikke misforstå meg: Jeg har ikke noe imot å spise meg mett på gårsdagens rester mens jeg står i kjøleskapdøra, eller å presse i meg en sandwich på halvannet minutt mens jeg er på vei et eller annet sted. Men i sånne tilfeller fungerer spisingen som påfyll av drivstoff, eller som trøst, og det er sjelden det gir rom for noen matopplevelse. Når statistikken kan fortelle oss at vi bruker mindre og mindre tid på arbeid, sex og mat, kan man begynne å lure på hva som er igjen å bruke tid til. Hva er det egentlig man skal få bedre tid til ved å kutte ned gjennomsnittlig samleietid til fire og et halvt minutt, og et måltid til under et kvarter? Kryssord? Kjøkkenhage? Dobesøk? Friluftsliv? TV? «Puh, nå må vi skynde oss å bli ferdige, kjære, vi har jo betalt tv-lisensen, og noe må vi ha tilbake.»Det verste med fastfood {ndash} og for så vidt også med den norske urmiddagen bestående av kjøtt, grønnsaker, poteter og saus {ndash} er at den ikke gir noe rom for forventninger. Når hele måltidet kommer på bordet på en gang, uten forspill, uten venting, er det ikke plass til det lille glasset vin som skjerper appetitten, til å lure på hva det neste blir, eller til å flire av tanken på at man bare så vidt har begynt. Det er her antipasti kommer inn i bildet. I Italia er det ikke god folkeskikk å begynne et godt måltid uten å ha vært gjennom et nokså omfattende kulinarisk forspill med noen skiver skinke, noen artisjokkhjerter, litt ost, salami og noen grillede grønnsaker. Så sitter man der og prater og drikker vin, og før man vet ordet av det, har det gått to timer. Og måltidet har bare så vidt begynt. (I streng forstand har det ikke engang begynt: Ordet antipasto betyr «før måltidet».)JEG LIKER BEDRE å være litt sulten enn å være mett. Når jeg er sånn akkurat passe sulten {ndash} ikke svimmel av lavt blodsukker, eller stappa og trøtt {ndash} er alle sansene på topp. Da setter jeg aller mest pris på maten og vinen, samtidig som jeg klarer å dele min oppmerksomhet mellom maten og de jeg er sammen med på en måte som henter ut det beste av både maten, de andre og meg. Det er derfor jeg ofte skulle ønske at hele måltidet besto av antipasti. Mens jeg vanligvis spiser altfor fort (du vet, plassere en ny bit på gaffelen før man har spist opp den forrige), kan jeg sitte og småspise antipasti i timevis. Det er noe utrolig deilig med å reise seg etter fem timer ved bordet uten å være så stappa at man ikke orker å bevege seg.Det nest beste med antipasti er at de små rettene nesten uten unntak er enkle å lage. Jeg kan gjøre i stand alt på forhånd og bare bære fram enkeltrettene en etter en. Et par skiver skinke, kanskje med en dråpe honning på; noen fiken uten annet enn seg selv; en søt og saftig melon, med litt salt og et par dråper eddik blir smaken enda mer intens; grillet squash med timian; parmesan og store kapersbær; gorgonzola med to basilikumblader oppå; bøffelmozzarella med små, smakfulle tomater; artisjokkhjerter, fra boks; et godt brød, eller hvis du ikke har hatt tid til å bake: bruschetta; en håndfull dampede skjell; et par østers; oliven; en gulrotsalat med pepperrot; grillet paprika med mynte eller spisskum; og salami, en skikkelig god salami fra Milano, eller ei mer krydret pølse fra lenger sør på støvelen. Alt sammen med en raus og god olivenolje, servert i bitte små porsjoner, sånn at man føler seg mer og mer sulten etter hvert.Alle disse femten små rettene er gjort i stand på en halvtime eller mindre, og forutsetter bare at du har en kniv, en ovn, 15 tallerkener, en skikkelig god butikk i nærheten og masse tid til å nyte måltidet. De fleste gode antipasti trenger ikke oppskrifter. Det er så enkelt (eller vanskelig) som å ha en idé (helst ikke original), finne en god råvare og deretter gjøre minst mulig med den. (Skam på den som steker parmaskinke.) Og om hovedretten som kommer etterpå, er helt perfekt eller ikke, så er det av mindre betydning. Det var deilig uansett. HJERTESKJELL MED HVITVINHvis jeg skal servere denne retten som antipasti, så gjør jeg den nesten ferdig på forhånd, sånn at jeg bare trenger å dampe dem i tre minutter før jeg serverer. (Jeg lar gjerne ei plate stå på 1, sånn at jeg ikke trenger å være borte så lenge.) Til to: 8 hjerteskjell1 sjalottløk1 fedd hvitløk1/4 chiliolivenolje1/2 glass hvitvinFinhakk chili, løk og hvitløk og fres i olje i ei gryte på lav varme til løken er myk. Vask skjellene i kaldt vann, kast de som ikke lukker seg i møtet med vann. Hell opp vin i et glass. Når du skal lage resten, varm opp, ha i skjell og vin. La dampe/koke i 3{ndash}5 minutter, til skjellene har åpnet seg. Server med et godt brød, så du kan få med den gode kraften. GULROTSALAT MED PEPPERROTDet er mange måter å lage denne retten på. Jeg liker å koke opp gulrøttene i gulrotjuice først, det henter fram mer søtsmak. Men hvis du liker råkost-feelen, kan du la være. 4 gulrøtter1 dl gulrotjuice eller appelsinjuiceolivenolje2 ss revet pepperrot (gjerne fra tube)1 dl yoghurt eller crème fraìchesaltHøvle gulrøttene i tynne flak med en ostehøvel. Ha gulrøttene i ei panne med olivenolje og gulrotjuice og kok opp. Det er ikke meningen at de skal bli helt myke, bare mykere, så ikke la dem koke mer enn et minutt før du setter panna til side. Bland pepperrot og yoghurt. Ha gulrøttene på et fat og hell pepperrotsausen over, eller ha den ved siden av. Smak til med salt. Noen friske urter (hva med merian?) vil ikke skade. BRUSCHETTA Her peiser jeg på med en del tomater, men det er ikke nødvendig. Den mest asketiske varianten er oljet og ristet brød som så vidt har blitt gnidd inn med litt hvitløk og tomat. Her får du skikkelig utbytte av å bruke den beste oljen du har. 6 skiver brød2 tomater, med smak10 svarte oliven10 basilikumblader1/2 dl olivenolje2 ts balsamico2 fedd hvitløksaltRist brødskivene i ovnen eller i en brødrister. Del hvitløkfeddene i to og gni brødskivene med snittflaten. Hakk tomat, basilikum og oliven og bland med olje, eddik og salt. Fordel tomatblandingen på brødskivene like før du skal servere. Denne saken har tidligere stått på trykk i Magasinet. Andreas er til seters for å spise seg feit. Han er tilbake med nye oppskrifter 2. august. [email protected] Meninger om mat? Bli med i debatten!

<HLF>Gulrotsalat med pepperrot: </HLF>For å få gulrøttene søtere kan du koke dem i gulrotjuice først.
<HLF>Hjerteskjell med hvitvin:</HLF> Hjerteskjell skal bare dampe i tre minutter og det meste i denne retten kan gjøres klart på forhånd.